Du har sikkert som meg hørt folk sagt (og sikkert sagt selv) at ingenting er perfekt. Ingen er perfekte. Vi lærer det av våre mentorer, og vi lærer averfaringer etterhvert som vi blir eldre. Men så kommer det en liten stemme i hodet mitt som hvisker til meg at om ikke noe eller noen er perfekte, hvordan kom da ordet inn i språket vårt og inn i ordboka? Jeg undres….
Min mening er denne: Om man ikke finner noe eller noen som er perfekte så har man rett og slett for mye å klage på, eller man leter desperat etter feil.
La oss ta et kjæresteforhold som eksempel, gjerne mitt og sambos. Vi er ikke perfekte mennesker, men i mine øyne har vi det perfekte forhold. Hvorfor mener jeg dette? Fordi han gjør meg lykkeligere enn noen andre jeg har møtt i løpet av mine snart 25 leveår. Selvfølgelig krangler vi som andre par, men vi blir ALLDIT gode venner igjen etter bare noen minutter, og vi innrømmer begge skyld om det er tilfellet. Les videre