Spenning i hverdagen

Jeg er ikke kjent for å være forsiktig av meg, og hopper gjerne uti med nesa først. Som regel går det bra, men noen ganger tryner jeg så det synger etter. I dagens TigerTone gjør ting hun egentlig ikke kan: Glattkjøring med høye heler!

Snøen har lagt seg som et hvitt teppe over Oslo, og biler og mennesker ser mer ut som snøfigurer enn sin egentlige form. Hutrende og bannende mennesker måker biler og tramper seg gjennom snødekt landskap, og julestemningen er vel ikke akkurat til å ta og følge på. Midt opp i dette går Oslo i sjokk-tilstand, og oppfører seg som om det aldri har snødd her før. Fjordåret er glemt, nå er det unntakstilstand for alle penga på veiene i hovedstaden!

Midt oppi dette finner du meg. Liten kvinne med bannskap i blikket måket bil for første gang i dag, på vei for å besøke min kjære venninne Lilli på Color Line. Dette innebærer en farefull ferd gjennom 3 lange tunneler, noen ganske skumle rundkjøringer og parkering på en relativt farlig parkeringsplass. Denne veien jeg har kjørt så mange ganger før har forvandlet seg til en inferno av sjokkerte sjåfører som tydeligvis ikke har sett snø før og sure Oslo-sjåfører som syns glatte veier er en bagatell. Pluss på noen enorme trailere og svære tankbiler så er vi i mål. Dette infernoet er jeg heldigvis uvitende om der jeg står å måker bil og skraper is til bilen er avkledd.

Nå skal det sies at å sette seg inn i en vindstille bil, slå på setevarme som også varmer i ryggen, slå på rattvarme og skru opp julemusikk på spotify fra mobilen over bluetoothen, det er ikke helt feil en kald vinterdag!!

Så kjører jeg ut på veien, min første tur alene på vinterføre. Min aller første tur på vinterføre var med min kjære til butikken i går, og etter dagens opplevelse er jeg glad jeg øvde litt i går! Biler og trailere på alle kanter, glatt som bare faen, snøkav og svart snø så langt øyet kan se, og dårlig sikt all the way. Men som den flinke sjåføren jeg er tok jeg det pent og rolig, og jeg må innrømme jeg måtte trekke på smilebåndet og undertrykke en liten glede innerst i magen når bilen slengte litt på rompa i ene rundkjøringen. Litt gøy skal man jo også ha det. 😉

Nå lurer vel dere på hva som egentlig er så spennende med dette. Jo, nå skal du høre! For når det er vinterføre fra helvete, hva gjør TigerTone da? Joda, hun velger akkurat denne dagen, sin aller første solotur på vanskelig vinterføre, til å også ha sin aller første solotur med høye heler. Jepp! Jeg har aldri turt å prøve å kjøre med høye heler før, men i dag da det virkelig er et helvete på veiene, DA velger jeg å prøve meg på dette…

Jaja, man skal ikke komme her å si at jeg ikke liker spenning… 😛

Men det gikk bra, og flink som jeg er gikk jo dette smertefritt. Nå vet jeg at jeg takler både vinterføre og høye heler, så bedre enn det blir det vel ikke? Å lære to nye ting på en og samme dag er ikke dårlig. 😉

Superfail!

ADVARSEL: SPOILER-ALERT!!!

Jeg elsker superhelter, og sier ikke nei takk til litt eye-candy på skjermen en sen kveld. I kveld falt valget på den nyeste supermann-filmen, og jeg må ærlig innrømme jeg var litt skeptisk på forhånd. Jeg har hørt mange meninger om denne filmen, og tenkte at den kanskje ikke var verdt å se, og hadde jeg fulgt magefølelsen hadde jeg sluppet å være irritert nå…

Få superhelter er så «satt» i hvordan ting skal være som Supermann. Clark Kent jobber som journalist by day og Superhelt når det trengs. Lois Lane er den sexy reporteren som er hodestups forelsket i Supermann, og syns kollegaen Clark er litt sexy og veldig irriterende. Lite vet hun at de er èn og samme person. Lois har også et meget stort talent til å havne i trøbbel og må reddes av Supermann. Dette er det vi kjenner og elsker, og som vi har blitt vant til.

Så kommer vi til 2013 og Hollywood går tom for ideer. Hva skjer da? Da trasher manusforfatterne en folkekjær helt til fordel for penger og seertall….

Denne Supermann-filmen skal liksom være begynnelsen. Hvordan det hele startet, og litt bakgrunn om hvordan Supermann ble til og hva som skjedde dagen han ble sendt til jorden. Joda, greit det. Faktisk litt kult å se. Men så kommer resten av filmen sjanglende etter, og jo mer man ser desto mer forbannet blir man.

I filmen finner nemlig alle ut hvem Supermann er nesten med det samme, og en av dem er nettopp vår venn Lois Lane. Dette motstrider alt vi har lært å kjenne om Supermann, Clark Kent og Lois Lane. Så når han begynner som reporter i slutten av filmen (Etter at halve jorden er rasert, noen særinger fra Krypton som drepte Supermanns foreldre og etter et kjempeslagsmål som raserer flere byer og ender så enkelt med at Supermann brekker nakken på fienden som liksom er like sterk som ham) vet Lois Lane hvem han er. Dette strider mot alt!! Ikke bra…

Så hvilket terningkast ville jeg gitt denne om jeg skulle anmelde den? En soleklar ener. Rett og slett fordi den ødelegger en story som ikke burde tukles med. Det eneste positive som trekker opp fra null er at vi ikke fikk et gjensyn med Lex Luthor. Litt lei den skalla fyren der, så greit han holdt seg unna denne gangen.

Alt i alt en elendig film som ødelegger en gammel story, og som nok en gang beviser at Hollywood har gått tom for ideer og trenger å melke gamle karakterer for alt de er verdt…

Rasist! Eller?

Rasisme-debatten har rast en god stund nå, og daglig må jeg bla meg gjennom mye syting fra våre nye landsmenn om at de ikke får jobber, at de ikke får leilighet, at de blir mobbet, at de blir forskjellsbehandlet osv osv osv… Men helt ærlig, er det egentlig så ille som de vil ha det til?

Alle vet at jeg er norsk. Selv om jeg er halvt dansk er jeg fortsatt norsk. Født og oppvokst i dette vakre (dog naive) landet. Jeg har et veldig norsk navn, er blond, passe høy, relativt slank, og ikke veldig stygg. Jeg er med andre ord en person mange innvandrere mener blir forskjellsbehandlet til det bedre. Men er det sånn? Nei langt i fra.. Jeg har gått glipp av jobber fordi jeg ikke var pen nok. Er det mer rettferdig enn å ikke få jobb grunnet hudfargen? Eller er det mye snakk om et sprengt jobb-marked som tar inn kun veldig kvalifiserte mennesker?

I en periode søkte jeg 60 jobber, og fikk ikke svar fra en eneste en. Gikk jeg til media og furtet? Nei.. En kvinne fra Somalia gikk til media fordi hun ikke hadde fått jobb av de 10 hun hadde søkt på, og mente bestemt alle sjefene der hun hadde søkt måtte være rasister. Jeg har fått avslag på flere søknader om hybel/leilighet oppigjennom årene, uten å gå til media av den grunn. Det er så mange innvandrere som sier de er ofre for hverdagsrasisme, men jeg tror helt ærlig de ikke tenker over (eller de lukker øynene) hvor mange nordmenn som blir utsatt for det samme, bare andre veien.

Jeg har blitt nektet å kjøpe kaffe på en kafè som ble drevet av to irakere fordi jeg var blond og derfor måtte være hore. Da jeg nevnte dette for noen venner på fest brøt det en fremmed kar fra Irak inn med at dette var ikke rasisme fordi behandlingen ble gjort mot en hvit. Hadde det derimot vært Irakerne som hadde blitt nektet av meg, DA hadde det vært rasisme. Er ikke dette veldig feil holdning?

På gata i Oslo har jeg blitt spyttet på, fått ropt stygge navn etter meg (hore er gjenganger) og jeg har blitt beskyldt for å være rasist fordi jeg ikke har gitt fra meg setet mitt på bussen til en mørkhudet ungdom som lett kunne satt seg på et ledig sete på andre siden av midtgangen. Han skulle ha mitt, for det hadde han tydeligvis krav på siden jeg bare var hvitt søppel. Men dette er visst ikke rasisme fordi det hender med en hvit.  Jeg har blitt kalt rasist fordi jeg tittet bort på et mørkhudet barn og smilte (hun var veldig søt). og jeg har blitt kalt rasist fordi jeg ikke slapp en mørkhudet mann foran meg i køen på kiosken da jeg skulle kjøpe busskort. Bussen gikk om 2 min og jeg skulle hente sønnen i barnehagen, så jeg hadde ikke sluppet frem noen om de så hadde løpt meg ned, uansett hudfarge! Men dette er visst ikke rasisme fordi det hender med en hvit.

Når jeg møter nye mennesker er noe av det første jeg blir spurt om hvor jeg kommer fra. Svaret er enkelt: jeg kommer fra Molde, men har bodd flere år i Trondheim og Oslo. Jeg kunne jo gått i dybden at min far kommer fra Danmark og at min mor er Norsk, men jeg svarer enkelt så lenge den som spør ikke graver videre etter jeg har svart. HVER ENESTE GANG jeg har spurt noen med annen hudfarge eller gebrokken norsk det samme spørsmålet får jeg ALLTID som svar: «jeg er like norsk som deg!» eller «Hvorfor spør du om det??» eller «Hvorfor interesserer det deg?». Ikke få ganger har rasisme-kortet blitt trukket opp på bakgrunn av dette spørsmålet: Hvor kommer du fra. I mitt hode er svaret såre enkelt. Er du født og oppvokst i Norge (som mange i min generasjon er da de er andre- eller tredje generasjon innvandrere, og da i mine øyne blir ansett som nordmenn) kommer man jo fra en by, og det er jo bare å svare hvilken by du kommer fra! Om du absolutt vil dele hvilket land du eller familien din kommer fra er det helt valgfritt. Ja, mange nordmenn mener hvilket land du kommer fra, men om du er født og oppvokst her går det jo an å svare «foreldrene mine/besteforeldrene mine/slekten min er fra *******». Er det så vanskelig? Er man rasist bare fordi man små-prater med noen på fest?

Jeg har også fått beskjed om at det er myyye verre om et barn mobbes for hudfargen sin enn at de blir mobbet for kviser, fregner eller hårfarge. Og at om et barn blir mobbet for hudfargen sin (eller for andre ting, bare så lenge det er mørkhudet) så er det rasisme, mens blir et hvitt barn mobbet for vekt, fregner, kviser, hårfarge, hudfarge eller hva man har på brødskiva si så er det «normal» mobbing, og ikke like alvorlig. Dette er det faktisk mennesker som sitter å mener helt alvorlig, og DET skremmer meg veldig!! Mobbing er alvorlig uansett, og små barn vet som regel ikke hva rasisme er. De angriper det de ser og føler er den som blir mobbet sine svakheter, og mørkhudede mobber hvite og motsatt. Det er like alvorlig om en mørkhudet blir mobbet for vekt eller andre ting som at et hvitt barn blir det. Det er like alvorlig uansett hvilken vei det går, men om en mørkhudet blir mobbet dannes det fakkeltog, store media-oppslag eller hyl og skrik om fæle rasistiske Norge. Om en hvit blir mobbet av en mørkhudet må barnet pent nødt til å bytte skole i stillhet om han/hun skal komme bort fra mobbingen, fordi å irettesette et barn med annen hudfarge blir sett på som rasisme. Derfor får mobberen bli og den som mobbes må bytte skole. Ingen media-oppslag og ingen fakkeltog. Er det sånn det skal være?

Jeg mener veldig mange innvandrere er ekstremt hårsåre. I en debatt her om dagen var det noen som snakket om «et nytt lass med innvandrere» som skulle ankomme et sted. Da ble det skreket om at det ikke var dyr det var snakk om, og at den som hadde sagt det helt klart var rasist. Da jeg snakket om at det skulle komme et lass med fotballidioter til Oslo i Cup-helga (Hurra for gull til MFK!!!) var det ingen som reagerte. Å referere til store grupper som «et lass» er helt normalt i det norske språk, men i følge våre nye landsmenn er da dette rasistisk prat.

Min mening er at innvandrere forventer å bli behandlet bedre av stat og folk enn nordmenn behandler hverandre. Det er ikke nok å bli behandlet som alle andre, det er ikke nok å bli snakket til på normal måte. Er man norsk må man veie sine ord i gull, og være ekstremt forsiktig med formuleringer og uttrykk som KAN tolkes rasistisk om man prøver hardt nok når man snakker med noen med annen hudfarge eller bakgrunn. Jeg som bartender kan f.eks. ikke kaste ut en mørkhudet som er for full, da er jeg rasist og det har jeg fått høre et tresifret antall ganger i baren. Om jeg kaster ut en for full nordmann er det som regel ikke mye diskusjon, og da følger jeg bare norsk lov. Er det sånn det skal være? Skal vi liste oss på tå rundt våre nye landsmenn istedenfor å behandle dem som likeverdige? Er det sånn vi vil ha det??

Om man skal snakke om rasisme må man snakke om rasisme som hender begge veier, ikke bare den ene veien. Jo mer man gjør seg til offer, jo mer innbiller man seg ting som ikke er sant. Det er veldig mange nordmenn som blir urettferdig stemplet som rasister, på samme måte som det finnes innvandrere som behandler nordmenn pent uten at det blir lagt merke til. Det finnes rasister innen alle folkeslag, men helt ærlig er ikke nordmenn på versting-toppen når det kommer til rasisme!

Jeg kommer aldri til å liste meg på tå rundt noen. Jeg har venner med alle typer hudfarger, med alle typer bakgrunner og religioner. Hadde jeg vært rasist kunne jeg ikke hatt mange av de vennene jeg har. Kjørelæreren min var en muslimsk mann fra Tyrkia, og vi hadde en veldig munter og god tone. Jeg lærte mye om islam fordi jeg kunne spørre spørsmål uten at han ble fornærmet, og jeg fikk et skremmende innblikk i hvordan mange muslimer ser på det norske folk, og særlig norske kvinner, ut fra det han fortalte om ting han hører og ser i hverdagen sin. Hadde jeg vært rasist hadde jeg krevd en hvit kjørelærer. Så da må det jo være noe feil et sted hver gang jeg blir kalt rasist.

Mange vil nok være uenige med meg i det jeg sier, og tror jeg ikke eier innsikt i hva som skjer rundt meg. Dessverre er jeg meget klar over hva som skjer i landet vårt, og særlig i store byer som Oslo, Trondheim og Bergen. Jeg sier ikke at det ikke finnes rasisme i landet vårt. Ja, enkelte nordmenn er rasister, og enkelte innvandrere/nye landsmenn/utlendinger er rasister. Men hvorfor skal kun èn type rasisme frontes i media??

Tagger som «Hvis Jeg Var Hvit» er ikke rasisme, men tagger som «Hvis Jeg Var Svart» er rasisme. Finn en feil…

Så da er spørsmålet: Skal vi som nordmenn godta at vi ikke kan behandle alle likt, eller skal våre nye landsmenn bli mindre hårsåre og prøve å tolke ting i beste mening istedenfor å svartmale alt?

Fest med påfølgende skade

På lørdag prøvde jeg meg ut på byen, og følte meg riktig så fin i kjole og med høye hæler. Jeg dro på vorspiel til en kompis, og jeg hadde det kjempemoro! Det var godt å se gamle venner, samtidig som jeg ble kjent med nye mennesker. Jeg drikker ikke så mye alkohol, og denne lørdagen ble helt alkoholfri for min del. To bokser cola var det eneste jeg drakk, og takk og lov for det!

Tiden kom da vi skulle ta turen til byen (jeg skulle egentlig hjem, men de er gode til å overtale) og jeg begynte å gå ned alle trappene fra leiligheten. Han vi var hos på jo seff helt på toppen, og det er MANGE trapper opp og ned. Halvveis ned greier jeg på en eller annen måte å sette fast helen på kanten av et trappetrinn, noe som fører til at hele benet mitt blir vrengt bakover. Jeg ser for meg et stygt fall, så jeg greier å kaste meg bakover så jeg ikke faller fremover. Så sklir jeg nedover fire trappetrinn, med vristen under meg. Da jeg setter meg opp ser jeg tærne er vrengt på utsiden av skoene, og huden på vristen er skrellet av. Jeg kjenner etter om noe er brukket, men adrenalin og sjokk gjør at jeg egent,ig ikke kjenner så mye. Jeg tar på meg skoen igjen, og går til tbanen.

Ute på byen kjenner jeg foten bli varm, og jeg kjenner det begynner å banke. Smerten blir kraftigere og kraftigere, og jeg greier til slutt ikke å gå på foten. etter 20 min på byen må jeg kaste inn håndkleet, og ringer etter svigerfar som har tilbudt seg å hente meg. Han kommer etter en stund, og da er smertene nesten ikke til å holde ut! Når jeg kommer hjem står sambo klar med ispose, men jeg greier ikke mer enn 5 min pga press mot foten. Jeg halter meg i seng, og tenker at det var jo verdt det når jeg har hatt ne så bra kveld!

Om søndags morgen våkner jeg av at Leo prater, og jeg setter bena på bakken. Jeg må bite meg i leppa for å ikke hyle høyt av smerte! Jeg halter meg ut på rommet hans, og tar han med tilbake til sengen vår. Nå er smerten så ille at jeg greier ikke gå på foten i det hele tatt, og må finne frem krykkene mine som jeg brukte i svangerskapet. Etter noen timer drar vi på legevakta for å utelukke brudd, og etter å tatt røntgen ser de heldigvis at foten ikke er brukket, men at den er kraftig forslått. Jeg ringer etter bestemor og spør om hun kan komme til byen på kort varsel noen dager så jeg ikke hindrer sambo i å jobbe. Det sier seg selv at jeg kan ikke gå på krykker samtidig som jeg skal ta vare på en 10 kg tung baby!

Bestemor kom i dag, og jeg kan nå sitte med foten føyt og vite at Leo få det han trenger. Takk en eller annen for snille bestemødre, og Leo klager ikke over å få noen dager sammen med oldemoren sin! 😀

Er røyking rundt barn ok?

Jeg mener at NEI, det er IKKE greit å røyke rundt barn. Særlig ikke små, hjelpeløse babyer som ikke kan velge selv hvor de skal gjøre av seg! Jeg har et lite problem med akkurat dette. Merk dere: et LITE problem, for det er ikke stort. Men mine svigerforeldre og min bestemor røyker, og de røyker inne. Nå vet alle som har lest om krybbedød at det kan forårsakes om barnet sover i et hus der det røykes inne. Nå vet jeg jo det at Leo ikke komemr til å stryke med etter en natt eller to i et hjem der det røykes inne om han skal overnatte med noen av dem, men jeg er fortsatt bekymret over svigers likegyldighet til dette med røyking rundt barnet mitt. Hverken jeg eller sambo røyker, så vi må jo få velge røykfritt miljø for Leo også vel?

Jeg vet svigers elsker Leo, og jeg vet de prøver å ta hensyn til barnet når han er i nærheten. MEN, og dette er et stort men, jeg tror ikke de hadde tatt det hensynet om jeg ikke hadde krevd det. For jeg hater røyk, og vil ikke at Leo skal utsettes for dette unødig. Det som bekymrer meg er særlig svigermor, som mener opplysningene vi vet i dag om røyking er oppblåst og skremselspropaganda. Barna hennes har jo vokst opp i et røykfylt hjem, og det har hun også uten at det har skadet dem. Mener hun. Jeg er ikke helt enig med henne der! Jeg mener bestemt at passiv røyking er nesten like farlig som røyking, og jeg syns det er trist at hun ikke tar slike ting alvorlig. Bare det å mene at røyk ikke er farlig er å benekte fakta i mine øyne!

Men som sagt, de tar hensyn fordi jeg krever det. Og de lufter før vi kommer, fordi jeg krever det. Egentlig er jeg vel svigerdatter fra helvete som hindrer dem i å røyke inne når vi er på besøk. Det gjorde de nemlig i starten da jeg ble sammen med sambo, og jeg slet i flere dager med såre øyne og sår hals etter et besøk. Da jeg ble gravid la jeg ned forbud. Lufting og røyking ute, eller ingen besøk. Basta!

Men enkelte mener jeg er hysterisk. Er jeg det? Når vi sitter på uteserveringen på en restaurant er det jo greit at de røyker så lenge de ikke blåser røyken direkte på Leo. Og det tar de jo hensyn til. Men hva når Leo skal begynne å overnatte? Kommer de til å røyke inne etter at han har lagt seg så røyken kan trekke inn på rommet hans? Jeg kjenner jeg blir skremt bare ved tanken. Er jeg virkelig hysterisk? Eller er jeg bare fornuftig mor som vil beskytte barnet sitt for kols og kreft, og i verste fall krybbedød? Folk må jo få ta egne valg, for all del, men jeg mener at de ikke skal ta det valget for noen som ikke kan si fra selv. Leo kan jo ikke protestere enda! Så da er det jo min jobb å protestere for ham til han kan snakke for se selv!

Hva mener dere? Er røyking rundt barn ok, eller er det strengt forbudt? 

Er ikke noe eller noen perfekte?

Du har sikkert som meg hørt folk sagt (og sikkert sagt selv) at ingenting er perfekt. Ingen er perfekte. Vi lærer det av våre mentorer, og vi lærer averfaringer etterhvert som vi blir eldre. Men så kommer det en liten stemme i hodet mitt som hvisker til meg at om ikke noe eller noen er perfekte, hvordan kom da ordet inn i språket vårt og inn i ordboka? Jeg undres….

Min mening er denne: Om man ikke finner noe eller noen som er perfekte så har man rett og slett for mye å klage på, eller man leter desperat etter feil.

La oss ta et kjæresteforhold som eksempel, gjerne mitt og sambos. Vi er ikke perfekte mennesker, men i mine øyne har vi det perfekte forhold. Hvorfor mener jeg dette? Fordi han gjør meg lykkeligere enn noen andre jeg har møtt i løpet av mine snart 25 leveår. Selvfølgelig krangler vi som andre par, men vi blir ALLDIT gode venner igjen etter bare noen minutter, og vi innrømmer begge skyld om det er tilfellet. Les videre

Legevakten: et sted man går for å vente

Jeg har vært syk i 10 dager nå, og selv om ting begynner å roe seg så har bihulene virkelig blitt verre og verre. I dag kunne jeg hverken ligge, sitte, stå, gå, prate, smile, bøye meg ned eller noe annet som er helt dagligdags, uten at det gjorde så vondt at jeg trodde jeg skulle dø. Så til legevakten vi dro, og vi dro dit «tidlig» så vi skulle rekke hjem til Leo skulle legge seg. kl. 14.15 kom vi frem til legevakten, og vi kom hjem kl.21.15. Så mye for å være tidlig ute!!

Mens vi satt å ventet på å få vurdering kom det en hyggelig  dame bort og spurte om vi ville bli intervjuet av en journalist fra aftenposten. Min samboer ville ikke, men jeg har vært i diverse aviser og magasiner før, så jeg sa ja. Man må jo hjelpe til når man kan! Saken gjaldt ventetid på legevakten, og GJETT om jeg hadde meninger om dette!! Etter vurderingen ble Leo sendt til barneavdelingen Les videre