Svangerskapets gang

De sier alle svangerskap er forskjellig, og som andregangsgravid kan jeg si at dette stemmer i alle fall her! Om det er fordi jeg er 6 år eldre enn forrige gang, om det er fordi barna er av forskjellig kjønn eller om det er universet som viser muskler vites ikke, men det er i alle fall så ulike svangerskap som overhodet mulig.

Med Leo var det mest bekkenløsningen som plaget meg. Jeg var ikke kvalm i starten (ikke veldig mye i alle fall), og bortsett fra et kraftig anfall av svineinfluensa tidlig i svangerskapet holdt jeg meg som regel frisk. Jeg gikk opp 30 kg og var veldig langt nede psykisk, men ellers var helsa ok. Denne gangen er ALT annerledes!

Kvalme helt fra start, sterke smerter i symfysen og bekkenet helt fra start, ene infeksjonen etter den andre, nyrebekkenbetennelser, influensa, ryggsmerter, tegn på svangerskapsdiabetes, svangerskapskløe på mage og bryst, utallige mengder kynnere, MYE migrene og hodepine, blodtrykksfall osv osv osv osv…. Psyken er på topp denne gangen, men blir det stort mer nå tror jeg også den får seg en knekk. Nedtelling til fødsel, sa du? Oh yes!

Det har vært det ene etter det andre denne gangen, og stakkars mannen min har måttet høre på syting og klaging hele svangerskapet. Tror nok også han gleder seg til lillemor kommer ut. Men jeg føler alle plagene er min egen feil. Som spirituell tror jeg på at alt skjer for en grunn, og at universet oppfyller ønsker når de føler for det. Da jeg mistet en liten spire rett før 17.mai ba jeg til både høyere og lavere makter om at jeg ville ta alt av plager i svangerskapet bare jeg ble gravid igjen fort, og at denne spiren denne gangen ville klamre seg fast. Etter 9 måneder prøving kjente jeg at jeg orket ikke mer, og var forberedt på å takle ALT bare jeg ble gravid med et friskt barn.

Jeg er vel beste eksempel på at man skal være veldig forsiktig med hva man ønsker seg. For jeg har virkelig fått ALT av plager, men lillemor i magen har klamret seg fast, og vært frisk og fin hele veien. Så jeg fikk jo det jeg ba om på sett og vis. Heldigvis er dette siste svangerskap, så det er bare å holde ut de siste 8 ukene. Men når svangerskapet er kjipt gleder man seg ekstra mye til fødsel, og det er jo veldig positivt!

Nå er det full nedtelling til vi får hilse på vårt lille mirakel, og Leo GLEDER seg til å bli storebror til en liten ninjajente. 🙂

Reklamer

Livet med Endometriose

Veldig få vet egentlig hva endometriose er. Særlig med tanke på hvor mange som egentlig har det! Jeg har endometriose, og jeg måtte lære meg tidlig å leve med sterke smerter, kraftige blødninger, mange operasjoner og venner som ser rart på deg. I tillegg er det et liv med sjefer som ikke forstår, fravær fra jobb og skole som ikke blir tatt på alvor, leger som tror du overdriver, og folk rundt deg som ikke skjønner hva du går gjennom. Dette er livet med endometriose som mange lever med hver dag! Dette er min fortelling…

Jeg fikk mensen da jeg var 13 år. Jeg hadde hørt og lest at mensen var normalt regelmessig en gang i mnd, man kunne få smerter, og blødningene var variable. Greit nok. Jeg har aldri hatt mensen regelmessig en eneste gang, jeg kunne få mensen to ganger på en mnd, eller jeg kunne hoppe over tre mnd. Uansett hvor ofte eller sjeldent jeg fikk det var smertene uutholdelige. Jeg hadde så sterke smerter at jeg kastet opp, og skole var ikke et alternativ disse dagene. Ingen smertestillende hjalp, og mamma visste ikke helt hva hun skulle gjøre med dette. Da jeg flyttet hjemmefra da jeg var 15 måtte jeg takle dette på egenhånd uten noen rundt meg. Jeg fikk mye fravær pga smertene, og lærerne ble like sure hver gang. Jeg fikk ofte høre at «alle jenter har mensen, og de fleste har vondt. Du greier det du også!!». Men hva gjør man når smertene er så sterke at man ikke greier å snakke, og langt fra bevege seg?? Det var ikke få ganger jeg ringte mamma med så sterke smerter at jeg trodde jeg skulle dø. Mamma var langt borte og kunne ikke gjøre noe, og tips som smertestillende og varmeflaske var alt hun kunne bidra med. Men ingenting hjalp. Jeg grudde meg veldig til hver mensen, og gikk egentlig bare å ventet på neste helvete. Ikke kunne jeg vite når det kom heller… Sterke endometriose-smerter kan sammenlignes veldig med migrene. Man ser frisk ut på utsiden, men man greier ikke fungere i det hele tatt! Migrene er på ingen måte vanlig hodepine, på samme måte som menssmerter på ingen måte er i nærheten av endometriose-smerter.

Da jeg var 19 kom gjennombruddet som har reddet meg fra galskap! Jeg hadde flyttet tilbake til hjembyen etter endt skolegang, og gikk lærlingetiden min som servitør på et hotell. Jeg hadde egen leilighet, og min første kjæreste hadde akkurat flyttet ut etter brudd. Jeg var hjemme for å ordne meg til en lang dag på jobb, og plutselig kjente jeg smertene komme. Men denne gangen var det ikke bare ekstreme smerter, det var så vondt at jeg kollapset på gulvet. Jeg kom meg bort til telefonen og fikk ringt en god venninne. Jeg spurte om hun kunne komme å kjøre meg til sykehuset, selv om jeg bodde bare 5 min gå-avstand fra det. Hun kom med det samme, og hun måtte nesten bære meg ut i bilen! Da jeg kom til sykehuset trodde de smertene kom av en spontanabort, og jeg ble hastet til operasjonsbordet. Der fant de synderne! En enorm mengde blodcyster i livmoren, og de fikk operert bort alle. Operasjonen gikk bra, men med konsekvenser for resten av livet.

Legen fortalte jeg hadde en alvorlig diagnose, endometriose. Han forklarte at det var en kronisk sykdom man ikke blir kvitt, og at det ikke var noe han kunne gjøre. Han fortalte at det var flere stadier, alt fra de som ikke plages i det hele tatt, til de som må operere flere ganger i året. Jeg var av de som må operere ofte, minst en gang i året. Alvorlig forklarte han meg at jeg mest sannsynlig var steril pga dette, og at om jeg i det hele tatt ble gravid så var det store sjanser for spontanabort og/eller svangerskap utenfor livmoren. Ikke akkurat noe man vil høre når man er 19!!

Jeg fikk hormontabletter jeg skulle ta hver dag, og jeg kunne ikke ta p-piller sammen med dem. De skulle hindre eggløsning så jeg ikke skulle blø, og dermed forhindre nye blodcyster. De funket kun til en viss grad, men smertene ble ikke mindre, og blødningene ble ikke ferre. Ett år senere måtte jeg operere på nytt, og de fant også denne gangen store mengder blodcyster.

I 2009 flyttet jeg fra Trondheim til Oslo, og bare noen måneder etter måtte jeg tilbake til hjembyen for å operere på nytt. Denne gangen hadde jeg begynt å date min kjære, og han ville gjerne være med. På turen opp gikk vi fra dating til kjærestepar, og det var flott å ha ham der! Denne gangen gikk det nesten galt på operasjonsbordet. Kroppen min ville ikke mer, og jeg var veldig sliten pga store påkjenninger. Det var bare flaks at det gikk bra, og der og da bestemte jeg med for at det skulle bli siste gang jeg opererte for dette, uansett smertenivå! Neste gang kunne det være flaksen ikke var på min side!

Da jeg kom meg etter operasjonen flyttet jeg inn til min kjære og begynte på soneterapi. Hun mente hun kunne kurere endometriosen med soneterapi, og jeg ble forsøkskanin. Etter bare 5 mnd med soneterapi kom resultatene. Jeg hadde ikke like vondt lenger, og plutselig en dag fant jeg ut at jeg var gravid! Til tross for legenes spådommer ventet jeg og min kjære en liten skatt, og vi var alle sjokkerte! Svangerskapet gikk bra, fødselen gikk strålende, og vi fikk en fantastisk perfekt sønn 19.10.10! ❤

Etter jeg fikk Leo Nicolai har endometriosen bedret seg litt. Jeg har satt inn hormonspiral, og den fungerer overraskende bra med tanke på smerter og blødninger! Jeg føler jeg kan leve et mer normalt liv, og jeg er ikke lenger plaget med smerter som ødelegger uken min! Jeg går ikke lenger på medisiner, og jeg føler jeg kan takle hverdagen på en bedre måte! Depresjonen som fulgte med det å leve med sterke smerter er på retur, og jeg kjenner virkelig at det begynner  lysne!!

Dette er MIN historie! jeg sier ikke at alle med endometriose har det på samme måte, men det er mange som har det sånn. Nå må legene få opp øynene, og samfunnet må få opp øynene og godta dette som en reell sykdom, og ikke sammenligne dette med mensen og «ubetydelige» smerter!!

Fakta om Endometriose: 

«Kort fortalt er endometriose (uttales ”endo-metri-ose”) en tilstand der vev som ligner livmorslimhinnen (blodet som kommer ut under menstruasjonen, og som er innvendig i livmoren) finnes utenfor livmoren, som for eksempel i bukhulen. Der kan ”blodet” feste seg, lage blemmer, cyster og sammenvoksninger mellom eggstokker, eggledere, tarmen, blæren og de andre organene.

Endometriose kommer fra de greske ordene endo (innvendig) metra (livmor) osis (sykdom, problem eller abnormalitet). På engelsk kalles sykdommen endometriosis, ofte forkortet til endo. Vevet som kler livmoren innvendig og som støtes ut ved menstruasjon kalles endometrium (livmorslimhinne). Hos noen kvinner finnes vev som ligner livmorslimhinnen utenfor livmoren, hvor det ikke hører hjemme. Når dette oppstår kalles det endometriose. Dette vevet på avveie kan bli funnet i eller på eggstokkene og egglederene, utenpå livmoren, i livmormuskulaturen (det heter da adenomyose), på uterosacral- ligamentene, området mellom livmor og rektum (fossa Douglasi), eller på andre områder i bukhulen. Av og til er endometriosevev funnet på tarmene, blindtarmen, blæren, i vagina eller på diafragma (mellomgulvsmuskelen). I sjeldne tilfeller er det lokalisert på steder langt unna livmoren som for eksempel i lunger, armer, nese og til og med bak øynene og i hjernen.

Livmorslimhinnen gjennomgår sykliske forandringer i forhold til varierende nivåer av de kvinnelige hormonene østrogen og progesteron. Disse hormonene produseres av eggstokkene gjennom hele måneden. Under syklusen vokser livmorslimhinnen i takt med at østrogennivået øker. Ved slutten av syklusen faller nivåene både av østrogen og progesteron, noe som fører til at livmorslimhinnen støtes ut som menstruasjonsblødning.

Under menstruasjonsblødningene blør også endometriosevevet (som altså finnes utenfor livmoren). Blodet fra dette vevet blir fanget inne i bukhulen hver måned. Opphopningen av dette blodet og andre substanser som utskilles, fører til irritasjon og skader på omkringliggende områder. Det dannes små blemmer. På bukhinnen er disse blemmene så små som knappenålshoder, på eggstokkene kan det dannes cyster som kan bli så store som appelsiner (endometrioma). Dersom endometriosevevet er i nærheten av livmoren, tarmer, blære eller andre organer, kan denne irritasjonen gi smerter. Kroppens naturlige reaksjon på irritasjon og skader i vevet fører ofte til dannelsen av arrvev og sammenvoksninger, noe som kan føre til mer smerter. Andre komplikasjoner, avhengig av hvor endometriosevevet befinner seg, kan være at cyster sprekker (som kan gjøre at endometriosen sprer seg til nye områder), blødninger på tarm/blære og innsnevring av f.eks. tarm eller urinledere. Arrvevet og sammenvoksningene kan også hindre passasjen av egg til og gjennom egglederen og dermed føre til infertilitet.

Det er ikke alltid en sammenheng mellom mengden av endometriose og smerter. Store cyster kan være tilstede uten å gi smerter og små blemmer kan gi store smerter. Mikroskopiske cyster viser seg å være mer aktive til å produsere ‘prostaglandiner’, noe som kan forklare de alvorlige symptomer som ofte finnes hos pasienter med små cyster og lite utbredelse av endometriose.

Selv om endometriose ifølge legene er en godartet sykdom (ikke dødelig i seg selv) er den ofte svært smertefull, og kan i svært sjeldne tilfeller indirekte være livstruende. Farlige situasjoner kan oppstå hvis f.eks. endometriosevev eller sammenvoksninger innsnevrer eller trenger gjennom tarm- eller blærevegg. Innsnevring av urinleder på grunn av endometrioseforandringer kan ubehandlet føre til nyresvikt.» – Tatt fra Endometriose foreningen

Symptomer: 

  • Smerter før og under menstruasjonen (noen få har smerter gjennom hele syklusen)
  • Smerter ved eggløsning
  • Smerter ved samleie
  • Infertilitet
  • Smerter ved avføring og/eller vannlating
  • Forstoppelse og/eller diarè
  • Tretthet, utmattelse, lavt energinivå
  • Kvalme
  • Kraftig og/eller uregelmessige blødninger
  • Smerter i korsryggen
  • Lav feber

Stakkars gutten vår

I dag fikk vi litt av et sjokk! Leo fikk plutselig blemmer over hele kroppen, og de spredte seg fort! Jeg tenkte med det samme at det kunne være vannkopper, og til legevakten det bar. Der fikk vi seff en lege som nesten ikke kunne norsk, og han tok ting med knusende ro. Etter en rask undersøkelse fant han ut at Leo har IKKE vannkopper, men har fått en allergisk reaksjon. HVA han er allergisk mot vet han derimot ikke. Så vi fikk medisin, og beskjed om å bestille time til fastlegen så han kan sende oss videre til allergi-spesialist. O yoy!

I tillegg mente en annen lege som stoppet oss i gangen etter å ha hørt Leo hoste, at han kunne ha RS-hoste. Aner ikke hva det er, men har han det må han på sykehuset et døgn for å få oksygen. Hun ville ikke blande seg for mye inn, men vi må følge nøye med om han får feber igjen de neste dagene. Får han det må han rett til legevakta igjen! Det skal ikke være lett å være syk gutt…

Så nå går han på medisin for å få bort blemmene på kroppen, og vi må følge med på om han får feber. Det kunne vært verre da. Vi skal feire bursdagen hans i helgen både lørdag og søndag, og det hadde vært KRISE om det hadde vært vannkopper eller noe annet smittsomt! Så vi slapp unna der! Men ikke moro å ikke vite hva han er allergisk mot.

Oppå alt dette blir jeg ikke frisk, og jeg hater å være syk! 2 uker konstant syk er forjævlig, og det har enda ikke bedret seg. Bihulene er fucka, så jeg går på medisin for å bli bedre. Sambo har også slitt med sykdom siste to ukene, så vi har måttet dele veldig på Leo. Og siden vi ikke har noen i byen her til å avlaste oss får ikke vi ikke hvilt oss heller, så da blir vi ikke friske. Heldigvis kommer bestemor til byen i morgen, og hun klør i fingrene etter å holde på med Leo! Så da overlater vi ansvaret til henne noen dager så vi kan planlegge bursdag og prøve å bli frisk. Jeg har et møte med jobben i morgen også, så jeg får vel bare pakke meg godt inn med varme klær og håpe jeg greier å konse. Får vel begynne å forberede meg…

Endelig voksen?

Jeg er av typen som føler jeg er 7-8 år eldre enn jeg er, men likevel kan jeg være av de barnsligste i verden! Jeg føler ikke jeg har blitt mer voksen av å få samboer, barn, bil og hus, men små øyeblikk i hverdagen gjør at «voksenfølelsen» kommer brakende ned i hodet på meg.

F.eks. føler jeg meg veldig voksen når jeg må ned til byen for å gå på møte med jobben. Da har jeg buisness-klærne på, og dokumentmappa i hånden med tall og oversikt fra min del av prosjektet.

Så er det dager som i dag der jeg føler meg rett og slett gammel! Leo er syk og må være hjemme fra barnehagen, og det er jo greit. Jeg har bihulebetennelse og diverse andre greier, så han er i godt selskap! Jeg har heldigvis en jobb der jeg slipper sykemelding, og jeg jobber uansett fra sofaen hjemme. Det går greit å være syk når man kan tjene penger uten å være sykemeldt samtidig! 😉 Men Leo går i barnehagen, og de må ha beskjed når han ikke dukker opp.

«voksen-følelsen» slo VELDIG ned når jeg ringte til barnehagen og sa:

-Hei! Det er mamma’n til Leo som ringer! Han kan dessverre ikke komme i barnehagen i dag pga sykdom.»

Du føler deg aldri så voksen som når du må ringe en plass og presentere deg som noens mamma! Jeg lover!!

Blir ikke frisk!

Nå er jeg møkk lei av å være syk, sambo er møkk lei av å være syk, og Leo går rundt og prøver å ikke bli syk. Heldigvis er Leo i barnehagen hver dag, så får vi litt tid til å komme oss. Men i dag er det fredag, og jeg har lovet meg bort på workshop med Johnny Soporno hele helgen. Heldigvis er feberen nesten borte, så da får jeg ta med meg snørrfilla mi og koseteppet å sette kursen mot workshoppen. Det er ikke unormalt å ha med seg koseteppe når man er voksen? Nesj…

Så da får vi bare ta tiden til hjelp! Sambo er så syk at han må være hjemme fra jobb, så da blir det hans ansvar å passe på Leo. Jeg skal legge ham før jeg drar i kveld, så da blir det bare for sambo å sjekke ham innemellom. Nå må vi snart bli frisk!!!!

Jeg skylder på barnehagen…..

Legevakten: et sted man går for å vente

Jeg har vært syk i 10 dager nå, og selv om ting begynner å roe seg så har bihulene virkelig blitt verre og verre. I dag kunne jeg hverken ligge, sitte, stå, gå, prate, smile, bøye meg ned eller noe annet som er helt dagligdags, uten at det gjorde så vondt at jeg trodde jeg skulle dø. Så til legevakten vi dro, og vi dro dit «tidlig» så vi skulle rekke hjem til Leo skulle legge seg. kl. 14.15 kom vi frem til legevakten, og vi kom hjem kl.21.15. Så mye for å være tidlig ute!!

Mens vi satt å ventet på å få vurdering kom det en hyggelig  dame bort og spurte om vi ville bli intervjuet av en journalist fra aftenposten. Min samboer ville ikke, men jeg har vært i diverse aviser og magasiner før, så jeg sa ja. Man må jo hjelpe til når man kan! Saken gjaldt ventetid på legevakten, og GJETT om jeg hadde meninger om dette!! Etter vurderingen ble Leo sendt til barneavdelingen Les videre

Sykehus del 2

Som jeg fortalte i forrige innlegg måtte jeg på sykehuset med smerter i magen, og jeg endte opp med å dra hjem etter å ha vært på sykehus ett døgn. Dagen etter måtte jeg tilbake for å ta nye prøver, og siden jeg fortsatt hadde vondt bestemte de at jeg måtte legges inn på nytt. Det kom flere turnusleger å undersøkte meg, og de fleste var veldig hyggelig å ha med å gjøre. Er folk hyggelig mot meg er jeg hyggelig tilbake, så det var god tone hele veien.  Les videre