Jeg vet jeg skriver mye om Leo, men jeg kan ikke hejlpe for det. Han er virkelig en pussig skrue å skrive om! Han skinner som en sol hele dagen, og finner på tøys og sprell hele tiden. Han er rampete, snill, kosete, sleip, kjærlig, trassig og smart. Han er alt jeg elsker i et menneske, og han er resultatet av min og sambos kjærlighet. Han er rett og slett helt perfekt!
Vi prøver å ha strenge grenser på hva han har lov til å ikke. Han har ikke ov å rive ut dvd’er fra hylla, og han har ikke lov til å ta ting som ligger på salongbordet. Han har heller ikke lov til å holde på med lednigner (naturlig nok). Som regel hører han etter, men akkurat på dvd’ene har han gjort sport i å IKKE høre etter. Han krabber bort, strekker hånden saaakte ut mens han ser seg rundt. Så sier jeg strengt NEI fra sofaen, og han smiler bare til meg. Så sier jeg NEI enda strengere, og han tar dvd’en likevel. Når jeg da reiser meg opp for å fjerne ham fysisk fra åstedet spurter han bortover tv-benken, og setter seg ned foran tv’n før jeg rekker bort. Så ser han opp på meg med øyne som lyser av rampestreker, og skakker på hodet som han sier «Hm? Jeg? Jeg har ikke gjort noe galt! Jeg sitter jo helt her borte, så jeg kan umulig ha gjort noe! Det må ha vært skybert!»
I løpet av en dag finner det sted mange slike episoder, og min største utfordring er å holde meg streng når det skjer. For jeg blir jo litt hjelpesløs når han selv flytter seg fra åstedet! For hva kan jeg gjøre da? Flytte ham enda lenger bort? Snakke strengt til ham? Jeg har jo mer enn nok med å prøve å ikke le av ham der han sitter å ser så fryktelig uskyldig ut, som om hele han er laget av søt honning!
Og han ler. MYE! Hele dagen ler han, og han kan le for ingen ting. Han kan sitte å leke stille for seg selv (eller bråkete, alt ettersom) for så å plutselig begynne å le av seg selv. Jeg kan jo ikke annet enn å le av ham der han sitter! hehe..
Det er virkelig moro med barn, og jeg kan dessverre ikke være av de som sier det er tungt å ha barn. Ja, det finnes netter han ikke vil sove, og som vi da også får lite søvn. Det finnes dager der han sutrer non stop og går oss på nervene. Det finnes dager der han er rampete beond words (som å bite meg i tåa når jeg sitter med beina på bordet, eller bite meg i rumpa når jeg lager mat), men det er jo sjarmerende på sin måte. (og ja, vi jobber hardt med å venne ham av å bite!!) Vi har rett og slett vært så heldig å få en sønn som er nydelig vakker utseendemessig, som har god humor, fantastisk humør, som er snill og kosete, som spiser det meste uten å mokke, som aldri er syk (bare èn gang siden han ble født), som er god og kjærlig og elsker å kose, som trives i barnehagen, som sutrer minimalt, sover om nettene, legger seg uten bråk, osv… Listen over positive ting er endeløs, og selv om jeg sliter med å tilpasse meg rollen som mor gjør han det latterlig enkelt for meg! Les videre
Tigerhulen 