Superfail!

ADVARSEL: SPOILER-ALERT!!!

Jeg elsker superhelter, og sier ikke nei takk til litt eye-candy på skjermen en sen kveld. I kveld falt valget på den nyeste supermann-filmen, og jeg må ærlig innrømme jeg var litt skeptisk på forhånd. Jeg har hørt mange meninger om denne filmen, og tenkte at den kanskje ikke var verdt å se, og hadde jeg fulgt magefølelsen hadde jeg sluppet å være irritert nå…

Få superhelter er så «satt» i hvordan ting skal være som Supermann. Clark Kent jobber som journalist by day og Superhelt når det trengs. Lois Lane er den sexy reporteren som er hodestups forelsket i Supermann, og syns kollegaen Clark er litt sexy og veldig irriterende. Lite vet hun at de er èn og samme person. Lois har også et meget stort talent til å havne i trøbbel og må reddes av Supermann. Dette er det vi kjenner og elsker, og som vi har blitt vant til.

Så kommer vi til 2013 og Hollywood går tom for ideer. Hva skjer da? Da trasher manusforfatterne en folkekjær helt til fordel for penger og seertall….

Denne Supermann-filmen skal liksom være begynnelsen. Hvordan det hele startet, og litt bakgrunn om hvordan Supermann ble til og hva som skjedde dagen han ble sendt til jorden. Joda, greit det. Faktisk litt kult å se. Men så kommer resten av filmen sjanglende etter, og jo mer man ser desto mer forbannet blir man.

I filmen finner nemlig alle ut hvem Supermann er nesten med det samme, og en av dem er nettopp vår venn Lois Lane. Dette motstrider alt vi har lært å kjenne om Supermann, Clark Kent og Lois Lane. Så når han begynner som reporter i slutten av filmen (Etter at halve jorden er rasert, noen særinger fra Krypton som drepte Supermanns foreldre og etter et kjempeslagsmål som raserer flere byer og ender så enkelt med at Supermann brekker nakken på fienden som liksom er like sterk som ham) vet Lois Lane hvem han er. Dette strider mot alt!! Ikke bra…

Så hvilket terningkast ville jeg gitt denne om jeg skulle anmelde den? En soleklar ener. Rett og slett fordi den ødelegger en story som ikke burde tukles med. Det eneste positive som trekker opp fra null er at vi ikke fikk et gjensyn med Lex Luthor. Litt lei den skalla fyren der, så greit han holdt seg unna denne gangen.

Alt i alt en elendig film som ødelegger en gammel story, og som nok en gang beviser at Hollywood har gått tom for ideer og trenger å melke gamle karakterer for alt de er verdt…

Rasist! Eller?

Rasisme-debatten har rast en god stund nå, og daglig må jeg bla meg gjennom mye syting fra våre nye landsmenn om at de ikke får jobber, at de ikke får leilighet, at de blir mobbet, at de blir forskjellsbehandlet osv osv osv… Men helt ærlig, er det egentlig så ille som de vil ha det til?

Alle vet at jeg er norsk. Selv om jeg er halvt dansk er jeg fortsatt norsk. Født og oppvokst i dette vakre (dog naive) landet. Jeg har et veldig norsk navn, er blond, passe høy, relativt slank, og ikke veldig stygg. Jeg er med andre ord en person mange innvandrere mener blir forskjellsbehandlet til det bedre. Men er det sånn? Nei langt i fra.. Jeg har gått glipp av jobber fordi jeg ikke var pen nok. Er det mer rettferdig enn å ikke få jobb grunnet hudfargen? Eller er det mye snakk om et sprengt jobb-marked som tar inn kun veldig kvalifiserte mennesker?

I en periode søkte jeg 60 jobber, og fikk ikke svar fra en eneste en. Gikk jeg til media og furtet? Nei.. En kvinne fra Somalia gikk til media fordi hun ikke hadde fått jobb av de 10 hun hadde søkt på, og mente bestemt alle sjefene der hun hadde søkt måtte være rasister. Jeg har fått avslag på flere søknader om hybel/leilighet oppigjennom årene, uten å gå til media av den grunn. Det er så mange innvandrere som sier de er ofre for hverdagsrasisme, men jeg tror helt ærlig de ikke tenker over (eller de lukker øynene) hvor mange nordmenn som blir utsatt for det samme, bare andre veien.

Jeg har blitt nektet å kjøpe kaffe på en kafè som ble drevet av to irakere fordi jeg var blond og derfor måtte være hore. Da jeg nevnte dette for noen venner på fest brøt det en fremmed kar fra Irak inn med at dette var ikke rasisme fordi behandlingen ble gjort mot en hvit. Hadde det derimot vært Irakerne som hadde blitt nektet av meg, DA hadde det vært rasisme. Er ikke dette veldig feil holdning?

På gata i Oslo har jeg blitt spyttet på, fått ropt stygge navn etter meg (hore er gjenganger) og jeg har blitt beskyldt for å være rasist fordi jeg ikke har gitt fra meg setet mitt på bussen til en mørkhudet ungdom som lett kunne satt seg på et ledig sete på andre siden av midtgangen. Han skulle ha mitt, for det hadde han tydeligvis krav på siden jeg bare var hvitt søppel. Men dette er visst ikke rasisme fordi det hender med en hvit.  Jeg har blitt kalt rasist fordi jeg tittet bort på et mørkhudet barn og smilte (hun var veldig søt). og jeg har blitt kalt rasist fordi jeg ikke slapp en mørkhudet mann foran meg i køen på kiosken da jeg skulle kjøpe busskort. Bussen gikk om 2 min og jeg skulle hente sønnen i barnehagen, så jeg hadde ikke sluppet frem noen om de så hadde løpt meg ned, uansett hudfarge! Men dette er visst ikke rasisme fordi det hender med en hvit.

Når jeg møter nye mennesker er noe av det første jeg blir spurt om hvor jeg kommer fra. Svaret er enkelt: jeg kommer fra Molde, men har bodd flere år i Trondheim og Oslo. Jeg kunne jo gått i dybden at min far kommer fra Danmark og at min mor er Norsk, men jeg svarer enkelt så lenge den som spør ikke graver videre etter jeg har svart. HVER ENESTE GANG jeg har spurt noen med annen hudfarge eller gebrokken norsk det samme spørsmålet får jeg ALLTID som svar: «jeg er like norsk som deg!» eller «Hvorfor spør du om det??» eller «Hvorfor interesserer det deg?». Ikke få ganger har rasisme-kortet blitt trukket opp på bakgrunn av dette spørsmålet: Hvor kommer du fra. I mitt hode er svaret såre enkelt. Er du født og oppvokst i Norge (som mange i min generasjon er da de er andre- eller tredje generasjon innvandrere, og da i mine øyne blir ansett som nordmenn) kommer man jo fra en by, og det er jo bare å svare hvilken by du kommer fra! Om du absolutt vil dele hvilket land du eller familien din kommer fra er det helt valgfritt. Ja, mange nordmenn mener hvilket land du kommer fra, men om du er født og oppvokst her går det jo an å svare «foreldrene mine/besteforeldrene mine/slekten min er fra *******». Er det så vanskelig? Er man rasist bare fordi man små-prater med noen på fest?

Jeg har også fått beskjed om at det er myyye verre om et barn mobbes for hudfargen sin enn at de blir mobbet for kviser, fregner eller hårfarge. Og at om et barn blir mobbet for hudfargen sin (eller for andre ting, bare så lenge det er mørkhudet) så er det rasisme, mens blir et hvitt barn mobbet for vekt, fregner, kviser, hårfarge, hudfarge eller hva man har på brødskiva si så er det «normal» mobbing, og ikke like alvorlig. Dette er det faktisk mennesker som sitter å mener helt alvorlig, og DET skremmer meg veldig!! Mobbing er alvorlig uansett, og små barn vet som regel ikke hva rasisme er. De angriper det de ser og føler er den som blir mobbet sine svakheter, og mørkhudede mobber hvite og motsatt. Det er like alvorlig om en mørkhudet blir mobbet for vekt eller andre ting som at et hvitt barn blir det. Det er like alvorlig uansett hvilken vei det går, men om en mørkhudet blir mobbet dannes det fakkeltog, store media-oppslag eller hyl og skrik om fæle rasistiske Norge. Om en hvit blir mobbet av en mørkhudet må barnet pent nødt til å bytte skole i stillhet om han/hun skal komme bort fra mobbingen, fordi å irettesette et barn med annen hudfarge blir sett på som rasisme. Derfor får mobberen bli og den som mobbes må bytte skole. Ingen media-oppslag og ingen fakkeltog. Er det sånn det skal være?

Jeg mener veldig mange innvandrere er ekstremt hårsåre. I en debatt her om dagen var det noen som snakket om «et nytt lass med innvandrere» som skulle ankomme et sted. Da ble det skreket om at det ikke var dyr det var snakk om, og at den som hadde sagt det helt klart var rasist. Da jeg snakket om at det skulle komme et lass med fotballidioter til Oslo i Cup-helga (Hurra for gull til MFK!!!) var det ingen som reagerte. Å referere til store grupper som «et lass» er helt normalt i det norske språk, men i følge våre nye landsmenn er da dette rasistisk prat.

Min mening er at innvandrere forventer å bli behandlet bedre av stat og folk enn nordmenn behandler hverandre. Det er ikke nok å bli behandlet som alle andre, det er ikke nok å bli snakket til på normal måte. Er man norsk må man veie sine ord i gull, og være ekstremt forsiktig med formuleringer og uttrykk som KAN tolkes rasistisk om man prøver hardt nok når man snakker med noen med annen hudfarge eller bakgrunn. Jeg som bartender kan f.eks. ikke kaste ut en mørkhudet som er for full, da er jeg rasist og det har jeg fått høre et tresifret antall ganger i baren. Om jeg kaster ut en for full nordmann er det som regel ikke mye diskusjon, og da følger jeg bare norsk lov. Er det sånn det skal være? Skal vi liste oss på tå rundt våre nye landsmenn istedenfor å behandle dem som likeverdige? Er det sånn vi vil ha det??

Om man skal snakke om rasisme må man snakke om rasisme som hender begge veier, ikke bare den ene veien. Jo mer man gjør seg til offer, jo mer innbiller man seg ting som ikke er sant. Det er veldig mange nordmenn som blir urettferdig stemplet som rasister, på samme måte som det finnes innvandrere som behandler nordmenn pent uten at det blir lagt merke til. Det finnes rasister innen alle folkeslag, men helt ærlig er ikke nordmenn på versting-toppen når det kommer til rasisme!

Jeg kommer aldri til å liste meg på tå rundt noen. Jeg har venner med alle typer hudfarger, med alle typer bakgrunner og religioner. Hadde jeg vært rasist kunne jeg ikke hatt mange av de vennene jeg har. Kjørelæreren min var en muslimsk mann fra Tyrkia, og vi hadde en veldig munter og god tone. Jeg lærte mye om islam fordi jeg kunne spørre spørsmål uten at han ble fornærmet, og jeg fikk et skremmende innblikk i hvordan mange muslimer ser på det norske folk, og særlig norske kvinner, ut fra det han fortalte om ting han hører og ser i hverdagen sin. Hadde jeg vært rasist hadde jeg krevd en hvit kjørelærer. Så da må det jo være noe feil et sted hver gang jeg blir kalt rasist.

Mange vil nok være uenige med meg i det jeg sier, og tror jeg ikke eier innsikt i hva som skjer rundt meg. Dessverre er jeg meget klar over hva som skjer i landet vårt, og særlig i store byer som Oslo, Trondheim og Bergen. Jeg sier ikke at det ikke finnes rasisme i landet vårt. Ja, enkelte nordmenn er rasister, og enkelte innvandrere/nye landsmenn/utlendinger er rasister. Men hvorfor skal kun èn type rasisme frontes i media??

Tagger som «Hvis Jeg Var Hvit» er ikke rasisme, men tagger som «Hvis Jeg Var Svart» er rasisme. Finn en feil…

Så da er spørsmålet: Skal vi som nordmenn godta at vi ikke kan behandle alle likt, eller skal våre nye landsmenn bli mindre hårsåre og prøve å tolke ting i beste mening istedenfor å svartmale alt?

Ny sofa endelig på plass!!

For 17 uker siden bestilte vi sofa på A-møbler, og i går kom den endelig!! 😀 Jeg er 1 stk. lykkelig person nå!!! Vi kan ikke si oss veldig fornøyd med hvordan A-møbler har taklet ting, så jeg var rimelig klar for å dra opp å angripe noen på torsdag. Sofaen skulle egentlig komme i uke 24, og i uke 27 hadde vi fortsatt ikke hørt noe fra dem. Da sambo ringte til dem for å høre, fikk vi beskjed om at det hadde skjedd en feil på lageret og at den ikke kom før i uke 33. WTF?! Det er 9 uker lenger enn planlagt!!! Vi var rimelig forbannet, så etter en del diskusjon fikk vi beskjed om at vi kunne på 15% rabatt og gratis levering. Ok, men det forklarer jo ikke hvorfor de ikke sa fra at sofaen ville bli 9 uker forsinket!? De hadde jo telefonnummeret og mail adressen. Det er rett og slett for dårlig. Uke 33 kom, og ikke en lyd fra godeste A-møbler. Så var det å ringe opp, og de kunne ikke informere oss om hvor sofaen befant seg. Eeehh… Neivel?

Etter å ha ringt hver eneste dag i uke 33 fikk vi beskjed om at vi måtte ringe på mandag i uke 34. KNURR!!!! Som sagt, så gjort. Da fikk vi beskjed om at de ikke visste når den ville komme, men den var på vei. På torsdag kl. 20.30 fikk vi melding om at sofaen hadde kommet på lageret, og at vi kunne ringe å bestille levering neste dag. Sambo ringte med det samme meldingen kom og lurte på levering fredag. Det kunne de egentlig ikke, men sambo fikk dem på bedre tanker! Så på fredag kom endelig sofaen, etter 17 (!!!!!) uker venting! Jeg og sambo pakket den ut og monterte den sammen, og så kunne vi skue et herlig syn, og synke ned i fantastisk nytelse! Jeg elsker virkelig sofaen vår, men selv om den var verdt å vente på kommer vi nok ikke til å bestille noe fra A-møbler med det første….

Men nå glemmer vi det, og gleder oss over at vi ENDELIG har fått både sofa, spisebord og bilder på veggene!!! 😀

 

Sofaen vår!! Den er lysere i fargen enn det vises her, den er nesten kamel-brun. Veldig fin!

 

Ene siden av stua vår. Tv'n er på veggen som er utenfor bildet

 

Fest med påfølgende skade

På lørdag prøvde jeg meg ut på byen, og følte meg riktig så fin i kjole og med høye hæler. Jeg dro på vorspiel til en kompis, og jeg hadde det kjempemoro! Det var godt å se gamle venner, samtidig som jeg ble kjent med nye mennesker. Jeg drikker ikke så mye alkohol, og denne lørdagen ble helt alkoholfri for min del. To bokser cola var det eneste jeg drakk, og takk og lov for det!

Tiden kom da vi skulle ta turen til byen (jeg skulle egentlig hjem, men de er gode til å overtale) og jeg begynte å gå ned alle trappene fra leiligheten. Han vi var hos på jo seff helt på toppen, og det er MANGE trapper opp og ned. Halvveis ned greier jeg på en eller annen måte å sette fast helen på kanten av et trappetrinn, noe som fører til at hele benet mitt blir vrengt bakover. Jeg ser for meg et stygt fall, så jeg greier å kaste meg bakover så jeg ikke faller fremover. Så sklir jeg nedover fire trappetrinn, med vristen under meg. Da jeg setter meg opp ser jeg tærne er vrengt på utsiden av skoene, og huden på vristen er skrellet av. Jeg kjenner etter om noe er brukket, men adrenalin og sjokk gjør at jeg egent,ig ikke kjenner så mye. Jeg tar på meg skoen igjen, og går til tbanen.

Ute på byen kjenner jeg foten bli varm, og jeg kjenner det begynner å banke. Smerten blir kraftigere og kraftigere, og jeg greier til slutt ikke å gå på foten. etter 20 min på byen må jeg kaste inn håndkleet, og ringer etter svigerfar som har tilbudt seg å hente meg. Han kommer etter en stund, og da er smertene nesten ikke til å holde ut! Når jeg kommer hjem står sambo klar med ispose, men jeg greier ikke mer enn 5 min pga press mot foten. Jeg halter meg i seng, og tenker at det var jo verdt det når jeg har hatt ne så bra kveld!

Om søndags morgen våkner jeg av at Leo prater, og jeg setter bena på bakken. Jeg må bite meg i leppa for å ikke hyle høyt av smerte! Jeg halter meg ut på rommet hans, og tar han med tilbake til sengen vår. Nå er smerten så ille at jeg greier ikke gå på foten i det hele tatt, og må finne frem krykkene mine som jeg brukte i svangerskapet. Etter noen timer drar vi på legevakta for å utelukke brudd, og etter å tatt røntgen ser de heldigvis at foten ikke er brukket, men at den er kraftig forslått. Jeg ringer etter bestemor og spør om hun kan komme til byen på kort varsel noen dager så jeg ikke hindrer sambo i å jobbe. Det sier seg selv at jeg kan ikke gå på krykker samtidig som jeg skal ta vare på en 10 kg tung baby!

Bestemor kom i dag, og jeg kan nå sitte med foten føyt og vite at Leo få det han trenger. Takk en eller annen for snille bestemødre, og Leo klager ikke over å få noen dager sammen med oldemoren sin! 😀

Livet går videre

Helgens hendelser har rystet landet vårt, og alle vi som bor her. Bombeeksplosjon og skytedrama er ikke vanlig kost for det norske folk, men jeg må si at når noe sånt hender ser man hvordan et folkeslag VIRKELIG er, og hvordan hver enkelt takler dette forferdelige som har hendt.

Jeg fant ut om eksplosjonen via facebook, da en kompis skrev «faen som det smalt!». Jeg lo litt for meg selv, da jeg ikke visste hva som egentlig hadde skjedd. Jeg trodde det hadde skjedd noe morsomt. Så feil kan man ta. 2 min etterpå står det link til det første dagbladet skrev om saken, og jeg leste med sjokk om eksplosjonen første gang. Jeg ropte på sambo, og vi slo på nyhetskanalen i håp om at de hadde mer info. Ingenting. Plutselig begynner ekstrasendinger. Vi ser bilder av et Oslo i kaos, med glass, materialer, ødelagte bygninger og blodige mennesker. Vi stirrer som paralysert på skjermen. Er dette virkelig sant? Reporterne er sjokkerte. Vi er sjokkerte. Norge er i sjokk. Les videre

All cred til alenemødre!

Jeg har nå vært alenemor en uke, og jeg må si jeg er ikke skapt for dette. Min kjære kommer ikke til Molde før onsdag, og jeg vet ikke hvordan jeg skal holde ut 2 dager til med dette!

Han som har begynt å sove hele natten sluttet da vi kom til familien min. Han som er så rolig og snill hjemme har blitt et sutrete monster. Jeg har nesten ikke sovet på en uke, og han nekter å leke på egenhånd. Tv funker ikke her, og det som jeg trodde kom til å gå bra har blitt et mareritt. JEG TRENGER SAMBO!

Jeg sender mine tanker til de som er alenemødre på fulltid, og dere har min fulle respekt!!!

Legevakten: et sted man går for å vente

Jeg har vært syk i 10 dager nå, og selv om ting begynner å roe seg så har bihulene virkelig blitt verre og verre. I dag kunne jeg hverken ligge, sitte, stå, gå, prate, smile, bøye meg ned eller noe annet som er helt dagligdags, uten at det gjorde så vondt at jeg trodde jeg skulle dø. Så til legevakten vi dro, og vi dro dit «tidlig» så vi skulle rekke hjem til Leo skulle legge seg. kl. 14.15 kom vi frem til legevakten, og vi kom hjem kl.21.15. Så mye for å være tidlig ute!!

Mens vi satt å ventet på å få vurdering kom det en hyggelig  dame bort og spurte om vi ville bli intervjuet av en journalist fra aftenposten. Min samboer ville ikke, men jeg har vært i diverse aviser og magasiner før, så jeg sa ja. Man må jo hjelpe til når man kan! Saken gjaldt ventetid på legevakten, og GJETT om jeg hadde meninger om dette!! Etter vurderingen ble Leo sendt til barneavdelingen Les videre