I går var jeg redd for første gang på lenge. Men dette var en frykt jeg aldri har opplevd før. Dette var frykt for å miste babyen!

Jeg møtte min kjære kompis Torkel på byporten i går for å være med på handletur. Vi gikk bare å subbet bortover uten mål og mening, og alt var bare velstand. Så plutselig kjenner jeg at smertene kryper nedover ene benet mitt, og jeg får seriøse problemer med å gå. I tillegg kjennes det ut som hele livmoren skal presse seg ut. Hva skjer??Jeg ringer til min kjære og lurer på om han kan komme å hente meg. Torkel støtter meg som best han kan til bilen, og etter en rask hade-klem setter jeg meg inn i bilen. Da kommer tårene og frykten for fult! Jeg hikster til min kjære at legevakten er neste stopp, og han klemmer hånden min trøstende. Vi kommer til legevakten, jeg blir sendt til venterommet, og etter en god stund venting blir vi ropt opp. De finner en seng til meg, tar noen prøver, så går de bare. Jeg har smerter fra ville helvete, jeg er redd, og jeg takker de jeg kommer på at min kjære sitter hos meg og holder meg i hånden og stryker meg over håret. Etter nesten to timer blir vi endelig ropt opp til å komme inn på legekontoret, og blir sittende 30 min der og vente. Tror de vi ikke merker hvor lang ventetid det er hvis de flytter oss fra en stol til en annen??

Legen kommer, vi prater litt, og så blir jeg undersøkt. Hun har ikke peiling på hva det kan være, og begynner å snakke om nyrestein! Wtf?? Hun sier det er viktig å sjekke at babyen har det bra, og jeg er HELT enig! Jeg er vant til smerter, så min største bekymring er babyen. Hun viderefører oss til ullevål sykehus, og vi kommer raskt inn på gyn. Der møter vi en særdeles dyktig lege, som sier ultralyd er beste løsning. Smertene begynner å avta, og jeg kan slappe litt mer av. Jeg legger meg i stolen, og legen sier «ja, da skal vi ta en titt på puddingen!» Puddingen? *fnis* morsom lege 😛

Vi får babyen opp på skjermen, og en forbauset lege utbryter «jøss! Det var da voldsomt mye bevegelse til å være bare 10 uker!» Han mente det var et veldig bra tegn, og det er ikke ofte han ser 10 uker gamle foster bevege seg så mye rund. MiniTiger sparket og slo og suttet på hånden sin. Søte gullet mitt! 🙂 Vi fikk beskjed om at alt ser bra ut, og at det var sikkert bare ekstremt sterke strekk-smerter i arrvevet mitt etter alle operasjonene. Så da er MiniTiger trygg, og da er mitt stakkars mamma-hjerte litt roligere! Jeg hater virkelig drama!!! Kan ikke være godt for helsen!

Vår lille skatt