Velkommen til verden!

2 uker før termin, uke 38+3, valgte vår kjære datter å ankomme verden i et veldig tempo. I en styrtfødsel 10.02.17 valgte hun å komme kl.08.23, veide 3510 gram, var 48 cm lan og var 33,5 cm rundt hodet. Den lille har fått navnet Alva Johanne, og storebror Leo Nicolai kunne ikke vært stoltere, i likhet med mor og far. Verdens beste morsdagsgave!

Velkommen til verden, lille skatt! Vi er hodestups forelsket allerede! ❤

Reklamer

Barnehageplass mot alle odds

Jeg har skaffet meg jobb jeg kan jobbe hjemmefra me,d fordi Leo ikke har krav på barnehageplass før neste høst. Siden vi ikke har hørt noe frem til nå tenkte vi at barnehage ikke var et alternativ i år, og jeg gledet meg til å være hjemme med leo ett år til. Men ting blir aldri som man planlegger, og jeg prøver desperat å se det positive med dette.

I dag fikk vi en telefon fra barnehagen rett over veien her om at Leo har fått barnehageplass, og at brev er på vei. Styreren sa vi har to ukers svarfrist, men han ville vite om vi kom til å svare ja eller nei. Jeg ble tatt skikkelig på senga, og stammet frem at jeg måtte ringe ham tilbake om noen minutter så vi fikk tid til å diskutere det litt. Etter en kjapp diskusjon ringte jeg tilbake, og med tårer i øynene sa jeg ja til plassen.

Da jeg la på kom tårene for alvor, og jeg kikket bort på Leo. Når ble babyen vår så stor?? Jeg og sambo har mange spørsmål til barnehagen da vi ikke har fått sett noe på det. Leo skulle jo ikke i barnehage enda! Så vi har fått lov å komme til barnehagen på mote i morgen for å snakke med styreren, og da kan vi stille de spørsålene vi vil ansikt til ansikt. Det er jo bra vi har fått plass, det er kniving om plassene nå! Men jeg kan ikke for at det stikker i hjertet mitt med tanke på å sende min lille skatt i barnehagen og overlate ansvaret av det kjæreste jeg eier til fremmede… tenk om han hater det! Tenk om han ikke liker alt bråket og barna!? Leo er en utrolig blid og glad gutt, hva om det endrer seg når han begynner i barnehage?

Mitt stakkars mammahjerte har fått seg en støkk i dag… Gruer meg til møtet i morgen, da kommer det til å bli «virkelighet!»

Det er ikke lett å være mamma….

Fest med påfølgende skade

På lørdag prøvde jeg meg ut på byen, og følte meg riktig så fin i kjole og med høye hæler. Jeg dro på vorspiel til en kompis, og jeg hadde det kjempemoro! Det var godt å se gamle venner, samtidig som jeg ble kjent med nye mennesker. Jeg drikker ikke så mye alkohol, og denne lørdagen ble helt alkoholfri for min del. To bokser cola var det eneste jeg drakk, og takk og lov for det!

Tiden kom da vi skulle ta turen til byen (jeg skulle egentlig hjem, men de er gode til å overtale) og jeg begynte å gå ned alle trappene fra leiligheten. Han vi var hos på jo seff helt på toppen, og det er MANGE trapper opp og ned. Halvveis ned greier jeg på en eller annen måte å sette fast helen på kanten av et trappetrinn, noe som fører til at hele benet mitt blir vrengt bakover. Jeg ser for meg et stygt fall, så jeg greier å kaste meg bakover så jeg ikke faller fremover. Så sklir jeg nedover fire trappetrinn, med vristen under meg. Da jeg setter meg opp ser jeg tærne er vrengt på utsiden av skoene, og huden på vristen er skrellet av. Jeg kjenner etter om noe er brukket, men adrenalin og sjokk gjør at jeg egent,ig ikke kjenner så mye. Jeg tar på meg skoen igjen, og går til tbanen.

Ute på byen kjenner jeg foten bli varm, og jeg kjenner det begynner å banke. Smerten blir kraftigere og kraftigere, og jeg greier til slutt ikke å gå på foten. etter 20 min på byen må jeg kaste inn håndkleet, og ringer etter svigerfar som har tilbudt seg å hente meg. Han kommer etter en stund, og da er smertene nesten ikke til å holde ut! Når jeg kommer hjem står sambo klar med ispose, men jeg greier ikke mer enn 5 min pga press mot foten. Jeg halter meg i seng, og tenker at det var jo verdt det når jeg har hatt ne så bra kveld!

Om søndags morgen våkner jeg av at Leo prater, og jeg setter bena på bakken. Jeg må bite meg i leppa for å ikke hyle høyt av smerte! Jeg halter meg ut på rommet hans, og tar han med tilbake til sengen vår. Nå er smerten så ille at jeg greier ikke gå på foten i det hele tatt, og må finne frem krykkene mine som jeg brukte i svangerskapet. Etter noen timer drar vi på legevakta for å utelukke brudd, og etter å tatt røntgen ser de heldigvis at foten ikke er brukket, men at den er kraftig forslått. Jeg ringer etter bestemor og spør om hun kan komme til byen på kort varsel noen dager så jeg ikke hindrer sambo i å jobbe. Det sier seg selv at jeg kan ikke gå på krykker samtidig som jeg skal ta vare på en 10 kg tung baby!

Bestemor kom i dag, og jeg kan nå sitte med foten føyt og vite at Leo få det han trenger. Takk en eller annen for snille bestemødre, og Leo klager ikke over å få noen dager sammen med oldemoren sin! 😀

Livet går videre

Helgens hendelser har rystet landet vårt, og alle vi som bor her. Bombeeksplosjon og skytedrama er ikke vanlig kost for det norske folk, men jeg må si at når noe sånt hender ser man hvordan et folkeslag VIRKELIG er, og hvordan hver enkelt takler dette forferdelige som har hendt.

Jeg fant ut om eksplosjonen via facebook, da en kompis skrev «faen som det smalt!». Jeg lo litt for meg selv, da jeg ikke visste hva som egentlig hadde skjedd. Jeg trodde det hadde skjedd noe morsomt. Så feil kan man ta. 2 min etterpå står det link til det første dagbladet skrev om saken, og jeg leste med sjokk om eksplosjonen første gang. Jeg ropte på sambo, og vi slo på nyhetskanalen i håp om at de hadde mer info. Ingenting. Plutselig begynner ekstrasendinger. Vi ser bilder av et Oslo i kaos, med glass, materialer, ødelagte bygninger og blodige mennesker. Vi stirrer som paralysert på skjermen. Er dette virkelig sant? Reporterne er sjokkerte. Vi er sjokkerte. Norge er i sjokk. Les videre

Meningen med livet

Alle har hørt masse prat om hva som er mineingen med livet. Jeg har som mange vært på leting etter denne meningen lenge, så lenge jeg kan huske faktisk, og svaret har til tider vært så langt unna at jeg har vurdert om det er verdt å leve lenge nok til å finne det ut. Når man som 24-åring sitter og føler seg som en 40-åring er det noe som har gått galt! Men nå begynner ting å falle på plass. Jeg føler meg fortsatt som en 40-åring i hodet og i kroppen, og jeg prater vel noen ganger som om jeg aktisk er 40. De fleste som gjetter på alderen min ut fra oppførsel, viten og livserfaring tipper 35 år. Det sier vel sitt?

Men tilbake til saken, så begynner ting virkelig å falle på plass nå med tanke på hva som er meningen med livet. Ingen, minst av alt jeg, trodde at det å få samboer og barn har vært riktig valg for meg. For første gang føler jeg at jeg gjør noe riktig, og jeg føler at morsrollen er det første jeg virkelig mestrer. Jeg mestret singlelivet og sjekking også, men når jeg ser tilbake var det morsomme år å rase fra seg på, men ikke noe Les videre

Spådommens mystikk

Jeg er ikke veldig overtroisk (bare litt) men jeg har stor tro på spådommer, tarotkort, pendler og tidligere liv. Jeg styrer ikke livet mitt etter hva kortene sier, men jeg har det jeg finner i dem i bakhodet. Slik er jeg mer forberedt om det skulle skje noe! Jeg vet ikke hvor mange av dere som har hørt om det å spå antall barn og kjønn med et hårstrå og en gullring, men det er altså noe man kan gjøre for moroskyld. Jeg gjorde dette i dag, og jeg fikk et veldig overraskende og litt slremmende resultat.

Det med ringen kan gjøres veldig enkelt. Man tar et hårstrå fra personen man skal spå, og trer en gullring (må være ekte gull) på hårstrået. Så holder man ringen over håndleddet til personen det gjelder, og går den i sirkel blir det gutt, rett frem blir det jente, og på tvers blir det tvillinger. NB! Les videre

Fraværende morsfølelse

De fleste som føder barn har et enormt press på seg, både fysisk og psykisk. Ikke bare skal man ha ansvaret for en ny verdensborger, men man skal være en fantastisk mor som har tid til venninner, spontane cafèbesøk, babysang, babysvømming, barseltreff, husarbeid, middagslaging osv… Timeplanen fyller seg opp i takt med barnets alder, og det blir ikke noe lettere å være mor som tiden går. Oppe i alt dette skal man også bli kjent med en ny person. En ny sjef har entret huset, og tiden man før eide og kunne bruke som man ville er deg nå fratatt og gitt til den lille. Les videre