Jeg har skaffet meg jobb jeg kan jobbe hjemmefra me,d fordi Leo ikke har krav på barnehageplass før neste høst. Siden vi ikke har hørt noe frem til nå tenkte vi at barnehage ikke var et alternativ i år, og jeg gledet meg til å være hjemme med leo ett år til. Men ting blir aldri som man planlegger, og jeg prøver desperat å se det positive med dette.

I dag fikk vi en telefon fra barnehagen rett over veien her om at Leo har fått barnehageplass, og at brev er på vei. Styreren sa vi har to ukers svarfrist, men han ville vite om vi kom til å svare ja eller nei. Jeg ble tatt skikkelig på senga, og stammet frem at jeg måtte ringe ham tilbake om noen minutter så vi fikk tid til å diskutere det litt. Etter en kjapp diskusjon ringte jeg tilbake, og med tårer i øynene sa jeg ja til plassen.

Da jeg la på kom tårene for alvor, og jeg kikket bort på Leo. Når ble babyen vår så stor?? Jeg og sambo har mange spørsmål til barnehagen da vi ikke har fått sett noe på det. Leo skulle jo ikke i barnehage enda! Så vi har fått lov å komme til barnehagen på mote i morgen for å snakke med styreren, og da kan vi stille de spørsålene vi vil ansikt til ansikt. Det er jo bra vi har fått plass, det er kniving om plassene nå! Men jeg kan ikke for at det stikker i hjertet mitt med tanke på å sende min lille skatt i barnehagen og overlate ansvaret av det kjæreste jeg eier til fremmede… tenk om han hater det! Tenk om han ikke liker alt bråket og barna!? Leo er en utrolig blid og glad gutt, hva om det endrer seg når han begynner i barnehage?

Mitt stakkars mammahjerte har fått seg en støkk i dag… Gruer meg til møtet i morgen, da kommer det til å bli «virkelighet!»

Det er ikke lett å være mamma….