Søndag i akebakken

Det snør, det er kaldt, og puddersnøen ligger som et teppe over Oslo. Hva gjør man da på en rolig søndag? Ut i akebakken!!

Jeg og Leo startet søndagen med å besøke en venninne som jobber på Color line, og Leo ELSKER sin tante Lilli, så det var stor gjensynsglede for både store og små. Jeg hadde ikke sett henne på 2 mnd, så abstinensene begynte å kjennes. Etter noen hyggelig timer kjørte vi hjemover, og da vi parkerte utenfor blokka fikk jeg en sms fra pappa’n til Leos bestevenninne i barnehagen om vi ville være med i akebakken om en times tid. Selvfølgelig ville vi det!!

Vi er velsignet med både store og små akebakker her vi bor, men siden den største akebakken er full av store (og uforsiktige) barn som ikke tar så veldig hensyn til smårollinger, valgte vi den lille bratte utenfor barnehagen. Passe lang, passe bratt. Leo insisterte på å kjøre snowraceren siden den er kulest, og jeg tok til takke med rumpeakebrettet. Det viste seg raskt at det var en fordeling jeg fint kunne leve med da det er et rumpeakebrett med FART i (hahaha! må le litt av dobbelbetydningen).

Det gikk så det suste ned bakken, og fordelen er jo at det ikke veier noe. Lett å dra med seg opp igjen! Så etter en times aking og litt lek inne på barnehagens lekeplass skulle vi ta en siste tur ned bakken. Har du noen ganger gjort noe for så å tenkt etterpå at det skulle du kanskje ikke gjort? Jeg fikk en sånn følelse etter siste turen ned bakken….

Det gikk litt fortere enn forventet, og da jeg holdt et halvt øye med de to små kjørte jeg ned i et hakk i snøen, og rundt gikk det! På en eller annen måte fikk jeg håndtaket til rumpeakebrettet klemt mellom lårene i fallet, og det gjorde helt SINNSYKT vondt! Ikke så mye å få gjort med det, men da vi dro på Egon for å spise middag med svigers etterpå kjente jeg at innsiden på lårene begynte å verke. Da jeg skiftet til kosebukse i ste sjekket jeg ut skadeomfanget, og måtte nesten le litt. Innsiden på lårene mine er dekket med to gigantiske blåmerker som inneholder de fleste fargene i regnbuen.

Jaja. Om man skal måle fart og moro i akebakken ut fra blåmerkene man sitter igjen med i etterkant kan man trygt si at jeg har hatt en veldig gøy og fartsfull dag i dag! Man blir aldri for gammel til å slå seg løs i akebakken. 😉

Reklamer

Tone gjør ting hun ikke kan #3

I dag: Sy Lego-teppe til poden!

Lego er noe dritt. Det er moro å leke med, men det er millioner av bittebittesmå deler som ligger over alt, og som jeg greier å tråkke på uansett hvor jeg går. NÅ ER JEG LEI! Hva gjør jeg med det?

Jeg fikk en flott symaskin av mine svigerforeldre til jul, og jeg er ikke av den typen som lar nye ting ligge urørt særlig lenge. Så 3.juledag bar det avsted til tekstilforhandler for å kjøpe jeans-stoff, tråd og nagler for å sy lego-teppe til poden. Sambo vokste opp med dette da han var liten, problemet er bare at det selges ikke i butikk. Så når jeg fikk symaskin i år er det ikke lenger unnskyldning til å la legoen slenge lenger!

Med mot i blikket og angst i magen satte jeg igang med måling og klipping, bretting og isetting av nåler rundt hele. Teppet er 145 cm x 145 cm kvadratisk med avrundet kanter. Jeg sydde 1 cm kant inn rundt hele teppet, så banket jeg ikk nagler/metallhull så man kan trekke tråd gjennom og snøre det sammen.

Noen kroner fattigere, 3 arbeidstimer senere og vond rygg fra en annen verden, og teppet er ferdig. SUKSESS! Det kunne ikke blitt bedre om jeg hadde kjøpt det! Så nå er det en stolt og glad TigerTone som endelig har fått symaskin, og har fått tatt den i bruk. Leo var ekstatisk for å få lego-teppe, og kastet seg rundt beina mine og ropte «TUSEN TAKK MAMMA, du er så SNILL!!». Bedre belønning kunne jeg ikke fått. 🙂

Leo ble veldig fornøyd med lego-teppet sitt!

Leo ble veldig fornøyd med lego-teppet sitt!

Baksiden der Legoen skal ligge

Baksiden der Legoen skal ligge

Forsiden! (egentlig mørkere enn det kommer frem på bildet)

Forsiden! (egentlig mørkere enn det kommer frem på bildet)

Under produksjon med min nye symaskin

Under produksjon med min nye symaskin

Ferdig med tråd og hele pakka!

Ferdig med tråd og hele pakka!

Spenning i hverdagen

Jeg er ikke kjent for å være forsiktig av meg, og hopper gjerne uti med nesa først. Som regel går det bra, men noen ganger tryner jeg så det synger etter. I dagens TigerTone gjør ting hun egentlig ikke kan: Glattkjøring med høye heler!

Snøen har lagt seg som et hvitt teppe over Oslo, og biler og mennesker ser mer ut som snøfigurer enn sin egentlige form. Hutrende og bannende mennesker måker biler og tramper seg gjennom snødekt landskap, og julestemningen er vel ikke akkurat til å ta og følge på. Midt opp i dette går Oslo i sjokk-tilstand, og oppfører seg som om det aldri har snødd her før. Fjordåret er glemt, nå er det unntakstilstand for alle penga på veiene i hovedstaden!

Midt oppi dette finner du meg. Liten kvinne med bannskap i blikket måket bil for første gang i dag, på vei for å besøke min kjære venninne Lilli på Color Line. Dette innebærer en farefull ferd gjennom 3 lange tunneler, noen ganske skumle rundkjøringer og parkering på en relativt farlig parkeringsplass. Denne veien jeg har kjørt så mange ganger før har forvandlet seg til en inferno av sjokkerte sjåfører som tydeligvis ikke har sett snø før og sure Oslo-sjåfører som syns glatte veier er en bagatell. Pluss på noen enorme trailere og svære tankbiler så er vi i mål. Dette infernoet er jeg heldigvis uvitende om der jeg står å måker bil og skraper is til bilen er avkledd.

Nå skal det sies at å sette seg inn i en vindstille bil, slå på setevarme som også varmer i ryggen, slå på rattvarme og skru opp julemusikk på spotify fra mobilen over bluetoothen, det er ikke helt feil en kald vinterdag!!

Så kjører jeg ut på veien, min første tur alene på vinterføre. Min aller første tur på vinterføre var med min kjære til butikken i går, og etter dagens opplevelse er jeg glad jeg øvde litt i går! Biler og trailere på alle kanter, glatt som bare faen, snøkav og svart snø så langt øyet kan se, og dårlig sikt all the way. Men som den flinke sjåføren jeg er tok jeg det pent og rolig, og jeg må innrømme jeg måtte trekke på smilebåndet og undertrykke en liten glede innerst i magen når bilen slengte litt på rompa i ene rundkjøringen. Litt gøy skal man jo også ha det. 😉

Nå lurer vel dere på hva som egentlig er så spennende med dette. Jo, nå skal du høre! For når det er vinterføre fra helvete, hva gjør TigerTone da? Joda, hun velger akkurat denne dagen, sin aller første solotur på vanskelig vinterføre, til å også ha sin aller første solotur med høye heler. Jepp! Jeg har aldri turt å prøve å kjøre med høye heler før, men i dag da det virkelig er et helvete på veiene, DA velger jeg å prøve meg på dette…

Jaja, man skal ikke komme her å si at jeg ikke liker spenning… 😛

Men det gikk bra, og flink som jeg er gikk jo dette smertefritt. Nå vet jeg at jeg takler både vinterføre og høye heler, så bedre enn det blir det vel ikke? Å lære to nye ting på en og samme dag er ikke dårlig. 😉

Julestri

I dag har jeg pyntet til jul. Jepp, vi har enda ikke begynt på desember, og jeg har pyntet til jul. Hvorfor så tidlig? Fordi desember er stress-måned nr.1 i år!

Jeg og min kjære starter desember med å reise på cruise sammen (min bursdagsgave til ham), og svigers skal bo hos oss for å passe Leo. Når vi kommer hjem er det ikke mange dagene til jeg og Leo reiser til Molde til familien min for å feire Lucia, og når vi kommer tilbake er det bare 4 dager til bestemor kommer for å feire julen hos oss. Hun blir til januar, så da har vi i alle fall litt barnevakt i romjula! 😉

Så da ble det pynting i dag. Og det ble så fint! Eller, i alle fall det JEG definerer som fint. Jeg har slengt noen nisser rundt i leiligheten, lagt ut noen røde juleputer med et ekorn på (som jeg er sikker på venter til kl. blir 00 for så å spise meg), og den flotte, fantastiske ferdigkjøpte legokalenderen til Leo er funnet frem. Englene har dalt ned i skjul (eller i alle fall i den ene vinduskarmen vi har), og noen julekuler har funnet veien ned i en vase. Personlig ser jeg ikke poenget med å putte kuler i en vase, men fargen minner i alle fall om jul, så da får det bare være sånn. I tillegg skal jeg gå til innkjøp av noen julestjerner, og de stakkars plantene aner ikke hva de har i vente. Alle planter som kommer inn her er ganske sikker på å dø en langsom død…

Jeg er nemlig ikke typen til å pynte til jul! Jeg liker ikke jul, så jo mindre pes jo bedre. Men jeg har vokst opp med en mor og bestemor som tar ting helt ut i jula (og enda litt lenger), og det er jo koselig å komme hjem til skikkelig julestemning. Nå som jeg er mor føler jeg at Leo fortjener å oppleve litt jul, så for 2 år siden kjøpte jeg min første nisse. Jepp, julepynten jeg har er ikke veldig gammel kan man si! Men i år arvet jeg et julehus av bestemor (et sånt lite et man kan ha telys inni), og fikk beskjed om at da har jeg et, hun har et, tante har et og mamma har et. Det syns jeg er så fint å tenke på! I tillegg arvet jeg noen småting til, og jeg kjente det betydde litt ekstra når de ble plassert.

I tillegg er jeg mesterbaker (les: gjennomsnittlig flink til å bake og lage mat), så da føler jeg at jeg må bake noen småkaker også. Jeg har min oldemors oppskrift på blondekaker, og mammas oppskrift på cookies. Jeg hører IKEA har lange tradisjoner med å lage pepperkakedeig, så det holder for meg. Pepperkakehus skal jeg også lage  (les: montere), og Leo får pynte. I år skal jeg også prøve meg på å lage risboller. Er ikke det nok juletradisjoner da? Det er i alle fall nok til at jeg legger på meg de ekstra kiloene jeg ikke burde, og at leiligheten lukter jul.

Men tradisjoner er viktig når man er mor, og det viktigste er å ha sine egne tradisjoner man selv er fornøyd med. Jeg kan aldri overgå min mor og bestemor i jula. Ikke at jeg prøver heller, siden de har mange flere års trening enn jeg har, i tillegg til større plass å pynte på. Så da får det blir som det blir. Nissen kommer sikkert i år også, selv om jeg ikke har tatt helt av med julestuff..

God adventstid! 🙂

Etterlengtet stillhet

Jeg er fryktelig sliten om dagen grunnet mange ting. Jeg har akkurat brukt ett år på å komme meg ut av en av de tyngste depresjonene jeg har vært borti, og jeg har slitt veldig med selvtilliten min. Jeg har også prøvd desperat å venne meg til samboer og barn, og jeg begynner å få teken på det nå! Det er digg å jobbe igjen, og jeg elsker å være dyktig i det jeg gjør! Oppå alt dette har det vært en lang bursdagshelg, og i morgen reiser vi en tur på besøk til familien min for å feire navnefest for min minste  lillesøster. Det kan bli litt mye for enhver! Særlig når det aldri er stille rundt meg!

Jeg liker stillhet. Jeg trives godt alene i et rom med levende lys og en god bok, noe hjernedødt på tv eller pac’n. Jeg liker å kunne fokusere på noe der hjernen kan slappe av og ikke tenke på alt og ingenting. Jeg trenger rett og slett pauser i hverdagen! Jeg har alltid vært sånn, og det er grunnen til at jeg aldri har kjent de jeg har bodd sammen med. Uansett hvem jeg har delt bolig med har eg ikke engang visst navnet deres, av den enkle grunn at jeg ikke ville være venner med de jeg bor sammen med så de ikke kommer inn til meg for å prate i tide og utide. Jeg har alltid vært sosial, bare ikke med romkammerater. Eneste gangen jeg har kjent noen jeg har bodd sammen med var her i Oslo, og det gikk jo som det gikk. Vi var rett og slett aaalt for forskjellige på alle måter.

Derfor er det litt jobb for meg å venne meg til samboer og barn! Da er det nemlig lyd konstant! Enten Leo som vil ha oppmerksomhet, eller sambo som vil prate. Det er koselig det, men jeg trenger som sagt pauser, og da tror sambo det er noe galt fordi jeg er stille. Jeg tror det er en av de få tingene jeg savner med å bo alene eller med ukjente. Stillhet når man ønsker det. Ingen som forventer respons, ingen som vil prate eller kose. Jeg trenger rett og slett å ta tilbake pausene mine. Det høres kanskje slemt ut, og jeg elsker både Leo og sambo mer enn noe, men noen ganger blir det rett og slett for trangt. For er det ikke en av de to som vil ha noe av meg, så kan du banne på at noen ringer og vil prate. Så blir de sure fordi jeg er åndsfraværende. Så prøver jeg å si på en høflig måte å si at det passer litt dårlig. Det er ikke alltid det faller i god jord.

Noen ganger kan det rett og slett bli litt over-drive på hardisken, og da trenger man å slå systemet av før man restarter det. Jeg må ta tilbake pausene mine….

Herlige Leo

Jeg vet jeg skriver mye om Leo, men jeg kan ikke hejlpe for det. Han er virkelig en pussig skrue å skrive om! Han skinner som en sol hele dagen, og finner på tøys og sprell hele tiden. Han er rampete, snill, kosete, sleip, kjærlig, trassig og smart. Han er alt jeg elsker i et menneske, og han er resultatet av min og sambos kjærlighet. Han er rett og slett helt perfekt!

Vi prøver å ha strenge grenser på hva han har lov til å ikke. Han har ikke ov å rive ut dvd’er fra hylla, og han har ikke lov til å ta ting som ligger på salongbordet. Han har heller ikke lov til å holde på med lednigner (naturlig nok). Som regel hører han etter, men akkurat på dvd’ene har han gjort sport i å IKKE høre etter. Han krabber bort, strekker hånden saaakte ut mens han ser seg rundt. Så sier jeg strengt NEI fra sofaen, og han smiler bare til meg. Så sier jeg NEI enda strengere, og han tar dvd’en likevel. Når jeg da reiser meg opp for å fjerne ham fysisk fra åstedet spurter han bortover tv-benken, og setter seg ned foran tv’n før jeg rekker bort. Så ser han opp på meg med øyne som lyser av rampestreker, og skakker på hodet som han sier «Hm? Jeg? Jeg har ikke gjort noe galt! Jeg sitter jo helt her borte, så jeg kan umulig ha gjort noe! Det må ha vært skybert!»

I løpet av en dag finner det sted mange slike episoder, og min største utfordring er å holde meg streng når det skjer. For jeg blir jo litt hjelpesløs når han selv flytter seg fra åstedet! For hva kan jeg gjøre da? Flytte ham enda lenger bort? Snakke strengt til ham? Jeg har jo mer enn nok med å prøve å ikke le av ham der han sitter å ser så fryktelig uskyldig ut, som om hele han er laget av søt honning!

Og han ler. MYE! Hele dagen ler han, og han kan le for ingen ting. Han kan sitte å leke stille for seg selv (eller bråkete, alt ettersom) for så å plutselig begynne å le av seg selv. Jeg kan jo ikke annet enn å le av ham der han sitter! hehe..

Det er virkelig moro med barn, og jeg kan dessverre ikke være av de som sier det er tungt å ha barn. Ja, det finnes netter han ikke vil sove, og som vi da også får lite søvn. Det finnes dager der han sutrer non stop og går oss på nervene. Det finnes dager der han er rampete beond words (som å bite meg i tåa når jeg sitter med beina på bordet, eller bite meg i rumpa når jeg lager mat), men det er jo sjarmerende på sin måte. (og ja, vi jobber hardt med å venne ham av å bite!!) Vi har rett og slett vært så heldig å få en sønn som er nydelig vakker utseendemessig, som har god humor, fantastisk humør, som er snill og kosete, som spiser det meste uten å mokke, som aldri er syk (bare èn gang siden han ble født), som er god og kjærlig og elsker å kose, som trives i barnehagen, som sutrer minimalt, sover om nettene, legger seg uten bråk, osv… Listen over positive ting er endeløs, og selv om jeg sliter med å tilpasse meg rollen som mor gjør han det latterlig enkelt for meg! Les videre

Planlegge 1-års dag

Den tiden på året er her da vi ventet i spenning på at Leo skulle bli født. Neste onsdag blir gullet 1 år, og det må jo selvfølgelig feires med brask og bram! For å kunne greie det må det planlegges, og gjett om vi har planlagt! Det blir familiefeiring med 16 stk på lørdag, og vennefeiring med 16 stk på søndag. Og selvfølgelig MASSE kake!!! 😀

Jeg skal lage suksess kake, osteiskake, sjokoladekake og marsipankake. Bestemor har laget fyrstekake og skal steke vafler. I tillegg koker vi opp noen pølser med brød og lompe. Etter møtet med jobben i dag hentet vi bestemor som har kommet til byen, før vi dro rett på butikken og handlet inn alt vi trenger til baking i morgen.

Jeg må lage to av kakene i kveld, og de to andre blir laget før gjestene kommer i morgen. O yoy! Jeg liker egentlig ikke matlaging. Jeg er flink til både matlaging og baking, men jeg liker det ikke. Så å bake 4 kaker på to dager kommer til å teste grensene mine innen tålmodighet! Men gjennomføres skal det, og jeg er glad vi kan feire første bursdagen til skatten vår med familie og venner til stede. 🙂

(og jeg er veldig fornøyd med bursdagsgaven vi har kjøpt til ham 😉 )