Nattens hersker #2

Jah, når man tror den lille skal sove i egen seng tar man som regel feil. I natt rett etter vi hadde lagt oss kommer det en liten gutt tassende.

«Jeg vil være med å prate!»

Så sagt som gjort. Vi lå og pratet, lo og kosete oss som familie, kl. 02 på natta. Leo ramset opp ønskelista til jul (bil og rapehund) og gjentok ofte at nissen kommer om han er snill gutt.

Pedagogisk riktig? neppe. Koselig? Veldig! 😀

Etterlengtet stillhet

Jeg er fryktelig sliten om dagen grunnet mange ting. Jeg har akkurat brukt ett år på å komme meg ut av en av de tyngste depresjonene jeg har vært borti, og jeg har slitt veldig med selvtilliten min. Jeg har også prøvd desperat å venne meg til samboer og barn, og jeg begynner å få teken på det nå! Det er digg å jobbe igjen, og jeg elsker å være dyktig i det jeg gjør! Oppå alt dette har det vært en lang bursdagshelg, og i morgen reiser vi en tur på besøk til familien min for å feire navnefest for min minste  lillesøster. Det kan bli litt mye for enhver! Særlig når det aldri er stille rundt meg!

Jeg liker stillhet. Jeg trives godt alene i et rom med levende lys og en god bok, noe hjernedødt på tv eller pac’n. Jeg liker å kunne fokusere på noe der hjernen kan slappe av og ikke tenke på alt og ingenting. Jeg trenger rett og slett pauser i hverdagen! Jeg har alltid vært sånn, og det er grunnen til at jeg aldri har kjent de jeg har bodd sammen med. Uansett hvem jeg har delt bolig med har eg ikke engang visst navnet deres, av den enkle grunn at jeg ikke ville være venner med de jeg bor sammen med så de ikke kommer inn til meg for å prate i tide og utide. Jeg har alltid vært sosial, bare ikke med romkammerater. Eneste gangen jeg har kjent noen jeg har bodd sammen med var her i Oslo, og det gikk jo som det gikk. Vi var rett og slett aaalt for forskjellige på alle måter.

Derfor er det litt jobb for meg å venne meg til samboer og barn! Da er det nemlig lyd konstant! Enten Leo som vil ha oppmerksomhet, eller sambo som vil prate. Det er koselig det, men jeg trenger som sagt pauser, og da tror sambo det er noe galt fordi jeg er stille. Jeg tror det er en av de få tingene jeg savner med å bo alene eller med ukjente. Stillhet når man ønsker det. Ingen som forventer respons, ingen som vil prate eller kose. Jeg trenger rett og slett å ta tilbake pausene mine. Det høres kanskje slemt ut, og jeg elsker både Leo og sambo mer enn noe, men noen ganger blir det rett og slett for trangt. For er det ikke en av de to som vil ha noe av meg, så kan du banne på at noen ringer og vil prate. Så blir de sure fordi jeg er åndsfraværende. Så prøver jeg å si på en høflig måte å si at det passer litt dårlig. Det er ikke alltid det faller i god jord.

Noen ganger kan det rett og slett bli litt over-drive på hardisken, og da trenger man å slå systemet av før man restarter det. Jeg må ta tilbake pausene mine….