Velkommen til verden!

2 uker før termin, uke 38+3, valgte vår kjære datter å ankomme verden i et veldig tempo. I en styrtfødsel 10.02.17 valgte hun å komme kl.08.23, veide 3510 gram, var 48 cm lan og var 33,5 cm rundt hodet. Den lille har fått navnet Alva Johanne, og storebror Leo Nicolai kunne ikke vært stoltere, i likhet med mor og far. Verdens beste morsdagsgave!

Velkommen til verden, lille skatt! Vi er hodestups forelsket allerede! ❤

Reklamer

Svangerskapets gang

De sier alle svangerskap er forskjellig, og som andregangsgravid kan jeg si at dette stemmer i alle fall her! Om det er fordi jeg er 6 år eldre enn forrige gang, om det er fordi barna er av forskjellig kjønn eller om det er universet som viser muskler vites ikke, men det er i alle fall så ulike svangerskap som overhodet mulig.

Med Leo var det mest bekkenløsningen som plaget meg. Jeg var ikke kvalm i starten (ikke veldig mye i alle fall), og bortsett fra et kraftig anfall av svineinfluensa tidlig i svangerskapet holdt jeg meg som regel frisk. Jeg gikk opp 30 kg og var veldig langt nede psykisk, men ellers var helsa ok. Denne gangen er ALT annerledes!

Kvalme helt fra start, sterke smerter i symfysen og bekkenet helt fra start, ene infeksjonen etter den andre, nyrebekkenbetennelser, influensa, ryggsmerter, tegn på svangerskapsdiabetes, svangerskapskløe på mage og bryst, utallige mengder kynnere, MYE migrene og hodepine, blodtrykksfall osv osv osv osv…. Psyken er på topp denne gangen, men blir det stort mer nå tror jeg også den får seg en knekk. Nedtelling til fødsel, sa du? Oh yes!

Det har vært det ene etter det andre denne gangen, og stakkars mannen min har måttet høre på syting og klaging hele svangerskapet. Tror nok også han gleder seg til lillemor kommer ut. Men jeg føler alle plagene er min egen feil. Som spirituell tror jeg på at alt skjer for en grunn, og at universet oppfyller ønsker når de føler for det. Da jeg mistet en liten spire rett før 17.mai ba jeg til både høyere og lavere makter om at jeg ville ta alt av plager i svangerskapet bare jeg ble gravid igjen fort, og at denne spiren denne gangen ville klamre seg fast. Etter 9 måneder prøving kjente jeg at jeg orket ikke mer, og var forberedt på å takle ALT bare jeg ble gravid med et friskt barn.

Jeg er vel beste eksempel på at man skal være veldig forsiktig med hva man ønsker seg. For jeg har virkelig fått ALT av plager, men lillemor i magen har klamret seg fast, og vært frisk og fin hele veien. Så jeg fikk jo det jeg ba om på sett og vis. Heldigvis er dette siste svangerskap, så det er bare å holde ut de siste 8 ukene. Men når svangerskapet er kjipt gleder man seg ekstra mye til fødsel, og det er jo veldig positivt!

Nå er det full nedtelling til vi får hilse på vårt lille mirakel, og Leo GLEDER seg til å bli storebror til en liten ninjajente. 🙂

Sovedyr

Jeg har aldri lagt skjul på at jeg er et B-menneske med stor B. Det visste min kjære da vi ble sammen, og jeg visste det kom til å bli et problem for meg da vi fikk barn. Fikk jeg rett? Ja. Hvem går det verst utover? Sambo…

Jeg sto opp med Leo nesten hver eneste dag hans første leveår. Naturlig nok fordi jeg ammet, men det var det verste året i mitt liv på mange måter. Når poden fylte 2 år skjedde det en endring, og sambo stod mer og mer opp med sønnen sin. FLOTT, tenkte jeg. Kroppen jublet, og hodet fikk endelig tid til å snekre seg på plass igjen. Men selv om jeg prøvde å legge meg tidlig (rundt 1 – 2 på natta) fordi jeg skulle kunne stå opp med Leo, kjente jeg kroppen protestere. Jeg har aldri hatt så mye migrene som de siste 2 årene! Det er grusomt, og det er vondt. Slitsomt er det også.

Sambo jobber mye natt, og kommer gjerne ikke hjem før i 5-tiden på morgenen. Med en sønn som da står opp i 7-8 tiden er det ikke alltid greit, men han står opp så jeg får sove. Vel og bra, men kroppen min gir meg fortsatt migrene fordi jeg la meg for tidlig. Ond sirkel som ikke gagner noen!

Så etter jul har det skjedd en endring. Jeg har hatt ekstremt mye å tenke på, en god del bekymringer, mye vondt i bekken og rygg i tillegg til store smerter i nakken og knærne. Jeg har derfor ikke blitt trøtt om natten, og lagt meg rundt 4-5 om morgenen. Sambo har stått opp med Leo, og jeg har sovet godt for første gang på lenge. Jeg har hatt ett migreneanfall i januar, i motsetning til 20 migreneanfall i november og desember. Kroppen har rett og slett gått over til nødmodus fordi jeg har så mye å kjempe med, så den går tilbake til kjente og kjære søvnmønstre. Jeg er jo vant til å jobbe som bartender, så å legge meg kl. 7 på morgenen og sove til 12-14 var helt normalt. Nå som jeg har ventet med å legge meg til jeg er trøtt i hele januar har kroppen derfor fått slappet av, og migrenen har holdt seg borte. Jeg har til og med greid å stå opp med Leo noen ganger! Nå har jeg fått en fast rutine at de dagene jeg står opp med Leo og leverer ham i barnehagen greier jeg å sovne på sofaen til klokken er 14-15, men sånt skjer. 😛

Alt i alt kjenner jeg at leggetidene mine og sambo ikke passer til å ha barn, men fordi sambo er verdens snilleste greier jeg meg gjennom det. Det går hardt utover søvnen til sambo, men jobben hans går hardt utover sosiallivet mitt, så vi plages på hver vår kant. Det har liksom blitt en greie med oss: Jeg sitter hjemme med Leo hver kveld så sambo får jobbe natt, og han står opp med Leo om morgenen så jeg får sove. Føler meg litt slem, men the body wants what the body needs…

Søndag i akebakken

Det snør, det er kaldt, og puddersnøen ligger som et teppe over Oslo. Hva gjør man da på en rolig søndag? Ut i akebakken!!

Jeg og Leo startet søndagen med å besøke en venninne som jobber på Color line, og Leo ELSKER sin tante Lilli, så det var stor gjensynsglede for både store og små. Jeg hadde ikke sett henne på 2 mnd, så abstinensene begynte å kjennes. Etter noen hyggelig timer kjørte vi hjemover, og da vi parkerte utenfor blokka fikk jeg en sms fra pappa’n til Leos bestevenninne i barnehagen om vi ville være med i akebakken om en times tid. Selvfølgelig ville vi det!!

Vi er velsignet med både store og små akebakker her vi bor, men siden den største akebakken er full av store (og uforsiktige) barn som ikke tar så veldig hensyn til smårollinger, valgte vi den lille bratte utenfor barnehagen. Passe lang, passe bratt. Leo insisterte på å kjøre snowraceren siden den er kulest, og jeg tok til takke med rumpeakebrettet. Det viste seg raskt at det var en fordeling jeg fint kunne leve med da det er et rumpeakebrett med FART i (hahaha! må le litt av dobbelbetydningen).

Det gikk så det suste ned bakken, og fordelen er jo at det ikke veier noe. Lett å dra med seg opp igjen! Så etter en times aking og litt lek inne på barnehagens lekeplass skulle vi ta en siste tur ned bakken. Har du noen ganger gjort noe for så å tenkt etterpå at det skulle du kanskje ikke gjort? Jeg fikk en sånn følelse etter siste turen ned bakken….

Det gikk litt fortere enn forventet, og da jeg holdt et halvt øye med de to små kjørte jeg ned i et hakk i snøen, og rundt gikk det! På en eller annen måte fikk jeg håndtaket til rumpeakebrettet klemt mellom lårene i fallet, og det gjorde helt SINNSYKT vondt! Ikke så mye å få gjort med det, men da vi dro på Egon for å spise middag med svigers etterpå kjente jeg at innsiden på lårene begynte å verke. Da jeg skiftet til kosebukse i ste sjekket jeg ut skadeomfanget, og måtte nesten le litt. Innsiden på lårene mine er dekket med to gigantiske blåmerker som inneholder de fleste fargene i regnbuen.

Jaja. Om man skal måle fart og moro i akebakken ut fra blåmerkene man sitter igjen med i etterkant kan man trygt si at jeg har hatt en veldig gøy og fartsfull dag i dag! Man blir aldri for gammel til å slå seg løs i akebakken. 😉

Livet med Endometriose

Veldig få vet egentlig hva endometriose er. Særlig med tanke på hvor mange som egentlig har det! Jeg har endometriose, og jeg måtte lære meg tidlig å leve med sterke smerter, kraftige blødninger, mange operasjoner og venner som ser rart på deg. I tillegg er det et liv med sjefer som ikke forstår, fravær fra jobb og skole som ikke blir tatt på alvor, leger som tror du overdriver, og folk rundt deg som ikke skjønner hva du går gjennom. Dette er livet med endometriose som mange lever med hver dag! Dette er min fortelling…

Jeg fikk mensen da jeg var 13 år. Jeg hadde hørt og lest at mensen var normalt regelmessig en gang i mnd, man kunne få smerter, og blødningene var variable. Greit nok. Jeg har aldri hatt mensen regelmessig en eneste gang, jeg kunne få mensen to ganger på en mnd, eller jeg kunne hoppe over tre mnd. Uansett hvor ofte eller sjeldent jeg fikk det var smertene uutholdelige. Jeg hadde så sterke smerter at jeg kastet opp, og skole var ikke et alternativ disse dagene. Ingen smertestillende hjalp, og mamma visste ikke helt hva hun skulle gjøre med dette. Da jeg flyttet hjemmefra da jeg var 15 måtte jeg takle dette på egenhånd uten noen rundt meg. Jeg fikk mye fravær pga smertene, og lærerne ble like sure hver gang. Jeg fikk ofte høre at «alle jenter har mensen, og de fleste har vondt. Du greier det du også!!». Men hva gjør man når smertene er så sterke at man ikke greier å snakke, og langt fra bevege seg?? Det var ikke få ganger jeg ringte mamma med så sterke smerter at jeg trodde jeg skulle dø. Mamma var langt borte og kunne ikke gjøre noe, og tips som smertestillende og varmeflaske var alt hun kunne bidra med. Men ingenting hjalp. Jeg grudde meg veldig til hver mensen, og gikk egentlig bare å ventet på neste helvete. Ikke kunne jeg vite når det kom heller… Sterke endometriose-smerter kan sammenlignes veldig med migrene. Man ser frisk ut på utsiden, men man greier ikke fungere i det hele tatt! Migrene er på ingen måte vanlig hodepine, på samme måte som menssmerter på ingen måte er i nærheten av endometriose-smerter.

Da jeg var 19 kom gjennombruddet som har reddet meg fra galskap! Jeg hadde flyttet tilbake til hjembyen etter endt skolegang, og gikk lærlingetiden min som servitør på et hotell. Jeg hadde egen leilighet, og min første kjæreste hadde akkurat flyttet ut etter brudd. Jeg var hjemme for å ordne meg til en lang dag på jobb, og plutselig kjente jeg smertene komme. Men denne gangen var det ikke bare ekstreme smerter, det var så vondt at jeg kollapset på gulvet. Jeg kom meg bort til telefonen og fikk ringt en god venninne. Jeg spurte om hun kunne komme å kjøre meg til sykehuset, selv om jeg bodde bare 5 min gå-avstand fra det. Hun kom med det samme, og hun måtte nesten bære meg ut i bilen! Da jeg kom til sykehuset trodde de smertene kom av en spontanabort, og jeg ble hastet til operasjonsbordet. Der fant de synderne! En enorm mengde blodcyster i livmoren, og de fikk operert bort alle. Operasjonen gikk bra, men med konsekvenser for resten av livet.

Legen fortalte jeg hadde en alvorlig diagnose, endometriose. Han forklarte at det var en kronisk sykdom man ikke blir kvitt, og at det ikke var noe han kunne gjøre. Han fortalte at det var flere stadier, alt fra de som ikke plages i det hele tatt, til de som må operere flere ganger i året. Jeg var av de som må operere ofte, minst en gang i året. Alvorlig forklarte han meg at jeg mest sannsynlig var steril pga dette, og at om jeg i det hele tatt ble gravid så var det store sjanser for spontanabort og/eller svangerskap utenfor livmoren. Ikke akkurat noe man vil høre når man er 19!!

Jeg fikk hormontabletter jeg skulle ta hver dag, og jeg kunne ikke ta p-piller sammen med dem. De skulle hindre eggløsning så jeg ikke skulle blø, og dermed forhindre nye blodcyster. De funket kun til en viss grad, men smertene ble ikke mindre, og blødningene ble ikke ferre. Ett år senere måtte jeg operere på nytt, og de fant også denne gangen store mengder blodcyster.

I 2009 flyttet jeg fra Trondheim til Oslo, og bare noen måneder etter måtte jeg tilbake til hjembyen for å operere på nytt. Denne gangen hadde jeg begynt å date min kjære, og han ville gjerne være med. På turen opp gikk vi fra dating til kjærestepar, og det var flott å ha ham der! Denne gangen gikk det nesten galt på operasjonsbordet. Kroppen min ville ikke mer, og jeg var veldig sliten pga store påkjenninger. Det var bare flaks at det gikk bra, og der og da bestemte jeg med for at det skulle bli siste gang jeg opererte for dette, uansett smertenivå! Neste gang kunne det være flaksen ikke var på min side!

Da jeg kom meg etter operasjonen flyttet jeg inn til min kjære og begynte på soneterapi. Hun mente hun kunne kurere endometriosen med soneterapi, og jeg ble forsøkskanin. Etter bare 5 mnd med soneterapi kom resultatene. Jeg hadde ikke like vondt lenger, og plutselig en dag fant jeg ut at jeg var gravid! Til tross for legenes spådommer ventet jeg og min kjære en liten skatt, og vi var alle sjokkerte! Svangerskapet gikk bra, fødselen gikk strålende, og vi fikk en fantastisk perfekt sønn 19.10.10! ❤

Etter jeg fikk Leo Nicolai har endometriosen bedret seg litt. Jeg har satt inn hormonspiral, og den fungerer overraskende bra med tanke på smerter og blødninger! Jeg føler jeg kan leve et mer normalt liv, og jeg er ikke lenger plaget med smerter som ødelegger uken min! Jeg går ikke lenger på medisiner, og jeg føler jeg kan takle hverdagen på en bedre måte! Depresjonen som fulgte med det å leve med sterke smerter er på retur, og jeg kjenner virkelig at det begynner  lysne!!

Dette er MIN historie! jeg sier ikke at alle med endometriose har det på samme måte, men det er mange som har det sånn. Nå må legene få opp øynene, og samfunnet må få opp øynene og godta dette som en reell sykdom, og ikke sammenligne dette med mensen og «ubetydelige» smerter!!

Fakta om Endometriose: 

«Kort fortalt er endometriose (uttales ”endo-metri-ose”) en tilstand der vev som ligner livmorslimhinnen (blodet som kommer ut under menstruasjonen, og som er innvendig i livmoren) finnes utenfor livmoren, som for eksempel i bukhulen. Der kan ”blodet” feste seg, lage blemmer, cyster og sammenvoksninger mellom eggstokker, eggledere, tarmen, blæren og de andre organene.

Endometriose kommer fra de greske ordene endo (innvendig) metra (livmor) osis (sykdom, problem eller abnormalitet). På engelsk kalles sykdommen endometriosis, ofte forkortet til endo. Vevet som kler livmoren innvendig og som støtes ut ved menstruasjon kalles endometrium (livmorslimhinne). Hos noen kvinner finnes vev som ligner livmorslimhinnen utenfor livmoren, hvor det ikke hører hjemme. Når dette oppstår kalles det endometriose. Dette vevet på avveie kan bli funnet i eller på eggstokkene og egglederene, utenpå livmoren, i livmormuskulaturen (det heter da adenomyose), på uterosacral- ligamentene, området mellom livmor og rektum (fossa Douglasi), eller på andre områder i bukhulen. Av og til er endometriosevev funnet på tarmene, blindtarmen, blæren, i vagina eller på diafragma (mellomgulvsmuskelen). I sjeldne tilfeller er det lokalisert på steder langt unna livmoren som for eksempel i lunger, armer, nese og til og med bak øynene og i hjernen.

Livmorslimhinnen gjennomgår sykliske forandringer i forhold til varierende nivåer av de kvinnelige hormonene østrogen og progesteron. Disse hormonene produseres av eggstokkene gjennom hele måneden. Under syklusen vokser livmorslimhinnen i takt med at østrogennivået øker. Ved slutten av syklusen faller nivåene både av østrogen og progesteron, noe som fører til at livmorslimhinnen støtes ut som menstruasjonsblødning.

Under menstruasjonsblødningene blør også endometriosevevet (som altså finnes utenfor livmoren). Blodet fra dette vevet blir fanget inne i bukhulen hver måned. Opphopningen av dette blodet og andre substanser som utskilles, fører til irritasjon og skader på omkringliggende områder. Det dannes små blemmer. På bukhinnen er disse blemmene så små som knappenålshoder, på eggstokkene kan det dannes cyster som kan bli så store som appelsiner (endometrioma). Dersom endometriosevevet er i nærheten av livmoren, tarmer, blære eller andre organer, kan denne irritasjonen gi smerter. Kroppens naturlige reaksjon på irritasjon og skader i vevet fører ofte til dannelsen av arrvev og sammenvoksninger, noe som kan føre til mer smerter. Andre komplikasjoner, avhengig av hvor endometriosevevet befinner seg, kan være at cyster sprekker (som kan gjøre at endometriosen sprer seg til nye områder), blødninger på tarm/blære og innsnevring av f.eks. tarm eller urinledere. Arrvevet og sammenvoksningene kan også hindre passasjen av egg til og gjennom egglederen og dermed føre til infertilitet.

Det er ikke alltid en sammenheng mellom mengden av endometriose og smerter. Store cyster kan være tilstede uten å gi smerter og små blemmer kan gi store smerter. Mikroskopiske cyster viser seg å være mer aktive til å produsere ‘prostaglandiner’, noe som kan forklare de alvorlige symptomer som ofte finnes hos pasienter med små cyster og lite utbredelse av endometriose.

Selv om endometriose ifølge legene er en godartet sykdom (ikke dødelig i seg selv) er den ofte svært smertefull, og kan i svært sjeldne tilfeller indirekte være livstruende. Farlige situasjoner kan oppstå hvis f.eks. endometriosevev eller sammenvoksninger innsnevrer eller trenger gjennom tarm- eller blærevegg. Innsnevring av urinleder på grunn av endometrioseforandringer kan ubehandlet føre til nyresvikt.» – Tatt fra Endometriose foreningen

Symptomer: 

  • Smerter før og under menstruasjonen (noen få har smerter gjennom hele syklusen)
  • Smerter ved eggløsning
  • Smerter ved samleie
  • Infertilitet
  • Smerter ved avføring og/eller vannlating
  • Forstoppelse og/eller diarè
  • Tretthet, utmattelse, lavt energinivå
  • Kvalme
  • Kraftig og/eller uregelmessige blødninger
  • Smerter i korsryggen
  • Lav feber

Savn…

For 6 (eller er det 7?) år siden døde min elskede bestefar. Han ble bare 60 år, og døde av kreft. Han var virkelig som en far for meg, og jeg som har vokst opp med en far som stakk av da jeg var 1 år og en stefar som banket meg daglig i 10 år trengte virkelig en farsfigur som var trygg, snill og god. Bestefar var alt dette. Han var definisjonen på snill og tålmodig, og han gjorde aldri en flue fortred. Han jobbet hardt med sitt eget firma, og han gjorde det han kunne for at familien skulle ha det bra.

Bestefar kunne være fraværende ved å sovne helt plutselig, eller han kunne være mange timer inne på hjemmekontoret sitt. Han snakket ikke veldig mye, så lange samtaler er vel ikke det jeg har hatt mest av med ham. Men han var grunnleggende snill, og han var med å lekte og lærte oss om båtliv og alskens annet rart. Man kan på mange måter si han var limet i familien selv om han ikke var den som var mest fremtredende.

Bestefar døde så alt for ung, og da han døde mistet jeg virkelig ikke bare en bestefar, men en farsfigur og rollemodell. Jeg mistet han som hjalp meg økonomisk da jeg trengte det, og som reparerte alt som ble ødelagt. Jeg mistet han som tok med oss alle ut med båten og som lærte oss å fiske og ro. Familien mistet klippen som holdt alt sammen, og bestemor mistet mannen i sitt liv. Vi mistet alle en vi var veldig glad i.

Hvorfor skriver jeg dette nå? Jo, fordi det siste året har jeg savnet bestefar mer enn noen gang. Da han døde stilte jeg opp for de i familien som trengte det, og da særlig bestemor. Jeg fikk liksom ikke tid til å sørge ordentlig, og det merker jeg nå som Leo er født. Leo minner så mye om bestefar! Og jeg vet bestefar ville elsket rollet som oldefar til Leo! De ville blitt veldig gode venner, og jeg er så lei meg for at Leo ikke får bli kjent med han som var med på å gi meg trygghet og kjærlighet.

Jeg savner han fryktelig hver eneste dag, og det siste året har det ikke gått en eneste dag uten at jeg kjenner tårene presse på av savnet etter ham. Jeg skulle så inderlig ønske han var hos oss enda! Han er jo det på en måte. Han vil alltid være i hjertet og tankene våre, men det er ikke bestandig nok. Jeg sluttet fullstendig å tro på gud da han døde, for ingen gud vil noen gang ta fra et så godhjertet menneske livet.

Jeg savner deg så forgerdelig, kjære, kjære bestefar!  Tårene som faller er like vonde nå som da du døde. Sorgen blir ikke mindre, minnene blir ikke svakere. Sårene etter du ble tatt fra oss har enda ikke grodd, og jeg skulle så inderlig ønske du kunne oppleve den gleden det er å bli oldefar til lille Leo. Du er i mitt hjerte og mine tanker… ❤

Fest med påfølgende skade

På lørdag prøvde jeg meg ut på byen, og følte meg riktig så fin i kjole og med høye hæler. Jeg dro på vorspiel til en kompis, og jeg hadde det kjempemoro! Det var godt å se gamle venner, samtidig som jeg ble kjent med nye mennesker. Jeg drikker ikke så mye alkohol, og denne lørdagen ble helt alkoholfri for min del. To bokser cola var det eneste jeg drakk, og takk og lov for det!

Tiden kom da vi skulle ta turen til byen (jeg skulle egentlig hjem, men de er gode til å overtale) og jeg begynte å gå ned alle trappene fra leiligheten. Han vi var hos på jo seff helt på toppen, og det er MANGE trapper opp og ned. Halvveis ned greier jeg på en eller annen måte å sette fast helen på kanten av et trappetrinn, noe som fører til at hele benet mitt blir vrengt bakover. Jeg ser for meg et stygt fall, så jeg greier å kaste meg bakover så jeg ikke faller fremover. Så sklir jeg nedover fire trappetrinn, med vristen under meg. Da jeg setter meg opp ser jeg tærne er vrengt på utsiden av skoene, og huden på vristen er skrellet av. Jeg kjenner etter om noe er brukket, men adrenalin og sjokk gjør at jeg egent,ig ikke kjenner så mye. Jeg tar på meg skoen igjen, og går til tbanen.

Ute på byen kjenner jeg foten bli varm, og jeg kjenner det begynner å banke. Smerten blir kraftigere og kraftigere, og jeg greier til slutt ikke å gå på foten. etter 20 min på byen må jeg kaste inn håndkleet, og ringer etter svigerfar som har tilbudt seg å hente meg. Han kommer etter en stund, og da er smertene nesten ikke til å holde ut! Når jeg kommer hjem står sambo klar med ispose, men jeg greier ikke mer enn 5 min pga press mot foten. Jeg halter meg i seng, og tenker at det var jo verdt det når jeg har hatt ne så bra kveld!

Om søndags morgen våkner jeg av at Leo prater, og jeg setter bena på bakken. Jeg må bite meg i leppa for å ikke hyle høyt av smerte! Jeg halter meg ut på rommet hans, og tar han med tilbake til sengen vår. Nå er smerten så ille at jeg greier ikke gå på foten i det hele tatt, og må finne frem krykkene mine som jeg brukte i svangerskapet. Etter noen timer drar vi på legevakta for å utelukke brudd, og etter å tatt røntgen ser de heldigvis at foten ikke er brukket, men at den er kraftig forslått. Jeg ringer etter bestemor og spør om hun kan komme til byen på kort varsel noen dager så jeg ikke hindrer sambo i å jobbe. Det sier seg selv at jeg kan ikke gå på krykker samtidig som jeg skal ta vare på en 10 kg tung baby!

Bestemor kom i dag, og jeg kan nå sitte med foten føyt og vite at Leo få det han trenger. Takk en eller annen for snille bestemødre, og Leo klager ikke over å få noen dager sammen med oldemoren sin! 😀