Stikkordarkiv: savn

Lange dager som «alenemor»

Postet den av
4

Det er først når samboeren blir borte at man innser hvor mye han faktisk betyr i hverdagen. Ikke misforstå, jeg forteller sambo hver eneste dag hvor flink han er og hvor stor hjelp han er, men jeg har ikke innsett det 100% før nå. Sambo har nemlig vært borte siden torsdag, og så langt vi vet blir han borte til mandag. Det er i og for seg ikke lenge, men for meg er det en evighet da jeg må ha eneasvaret for Leo. Når man er vant til å være to stk er det en ekstrem forvandling (ikke til det bedre) å bare være èn.

Nå sammenligner jeg ikke meg selv med alenemødre som er det på fulltid, så rull inn ramaskrikene. Jeg bruker bare ordet alenemamma fordi det er lettest. Jeg har flere venninner som er alenemødre, så jeg har fått et innblikk i hvor slitsomt det er.  Hovedproblemet for meg med å være alene er rett og slett helsen. Jeg har kraftige slitasjeskader i ryggen, og siste to ukene har jeg hatt konstant smerter i ryggen som gjør at jeg hverken kan bøye meg ned, løfte noe, sitte eller ligge behagelig eller gjøre andre ting som belaster ryggen. I tillegg har bekkenet mitt kranglet de siste tre dagene, som gjør at det å gå er høyst smertefullt! Oppå dette har jeg sopp på tungen som gjør at jeg ikke greier å spise noe fordi uansett hva jeg spiser å drikker kjennes det som om tunga må amputeres bort. Da får jeg ikke i meg næring og energi, noe som er en dårlig kombi siden jeg har en 1-åring i hus som krever mye mer enn masse av energien min. Legg til 3-4 andre småplager jeg tar midisiner mot så er egentlig listen komplett. Jeg burde vært sperret inn på lukket avdeling på sykehuset!

Jeg må virkelig lære meg til å ta i mot hjelp, og snille naboer i går kjørte meg på butikken så jeg fikk handlet til helgen. Siden sambo blir lengre borte enn antatt ble det ikke fest på meg i går, men så sliten som jeg er var det kanskje like greit. Kostymet måtte blitt funnet nedi boden, masse sminke og hår må fikses, og jeg måtte faktisk latt som om jeg var i godt humør hele kvelden. Svigers tilbudte seg å være barnevakt noen timer så jeg fikk dra likevel, men fristet heller lite. Jeg kommer sterkere tilbake neste år!

Jeg får bare bite sammen tennene og glede meg til sambo kommer hjem igjen! Savner han så masse!!! Love you masse!! ❤

Savn…

Postet den av
2

For 6 (eller er det 7?) år siden døde min elskede bestefar. Han ble bare 60 år, og døde av kreft. Han var virkelig som en far for meg, og jeg som har vokst opp med en far som stakk av da jeg var 1 år og en stefar som banket meg daglig i 10 år trengte virkelig en farsfigur som var trygg, snill og god. Bestefar var alt dette. Han var definisjonen på snill og tålmodig, og han gjorde aldri en flue fortred. Han jobbet hardt med sitt eget firma, og han gjorde det han kunne for at familien skulle ha det bra.

Bestefar kunne være fraværende ved å sovne helt plutselig, eller han kunne være mange timer inne på hjemmekontoret sitt. Han snakket ikke veldig mye, så lange samtaler er vel ikke det jeg har hatt mest av med ham. Men han var grunnleggende snill, og han var med å lekte og lærte oss om båtliv og alskens annet rart. Man kan på mange måter si han var limet i familien selv om han ikke var den som var mest fremtredende.

Bestefar døde så alt for ung, og da han døde mistet jeg virkelig ikke bare en bestefar, men en farsfigur og rollemodell. Jeg mistet han som hjalp meg økonomisk da jeg trengte det, og som reparerte alt som ble ødelagt. Jeg mistet han som tok med oss alle ut med båten og som lærte oss å fiske og ro. Familien mistet klippen som holdt alt sammen, og bestemor mistet mannen i sitt liv. Vi mistet alle en vi var veldig glad i.

Hvorfor skriver jeg dette nå? Jo, fordi det siste året har jeg savnet bestefar mer enn noen gang. Da han døde stilte jeg opp for de i familien som trengte det, og da særlig bestemor. Jeg fikk liksom ikke tid til å sørge ordentlig, og det merker jeg nå som Leo er født. Leo minner så mye om bestefar! Og jeg vet bestefar ville elsket rollet som oldefar til Leo! De ville blitt veldig gode venner, og jeg er så lei meg for at Leo ikke får bli kjent med han som var med på å gi meg trygghet og kjærlighet.

Jeg savner han fryktelig hver eneste dag, og det siste året har det ikke gått en eneste dag uten at jeg kjenner tårene presse på av savnet etter ham. Jeg skulle så inderlig ønske han var hos oss enda! Han er jo det på en måte. Han vil alltid være i hjertet og tankene våre, men det er ikke bestandig nok. Jeg sluttet fullstendig å tro på gud da han døde, for ingen gud vil noen gang ta fra et så godhjertet menneske livet.

Jeg savner deg så forgerdelig, kjære, kjære bestefar!  Tårene som faller er like vonde nå som da du døde. Sorgen blir ikke mindre, minnene blir ikke svakere. Sårene etter du ble tatt fra oss har enda ikke grodd, og jeg skulle så inderlig ønske du kunne oppleve den gleden det er å bli oldefar til lille Leo. Du er i mitt hjerte og mine tanker… ❤