Helgens hendelser har rystet landet vårt, og alle vi som bor her. Bombeeksplosjon og skytedrama er ikke vanlig kost for det norske folk, men jeg må si at når noe sånt hender ser man hvordan et folkeslag VIRKELIG er, og hvordan hver enkelt takler dette forferdelige som har hendt.

Jeg fant ut om eksplosjonen via facebook, da en kompis skrev «faen som det smalt!». Jeg lo litt for meg selv, da jeg ikke visste hva som egentlig hadde skjedd. Jeg trodde det hadde skjedd noe morsomt. Så feil kan man ta. 2 min etterpå står det link til det første dagbladet skrev om saken, og jeg leste med sjokk om eksplosjonen første gang. Jeg ropte på sambo, og vi slo på nyhetskanalen i håp om at de hadde mer info. Ingenting. Plutselig begynner ekstrasendinger. Vi ser bilder av et Oslo i kaos, med glass, materialer, ødelagte bygninger og blodige mennesker. Vi stirrer som paralysert på skjermen. Er dette virkelig sant? Reporterne er sjokkerte. Vi er sjokkerte. Norge er i sjokk.

Jeg og sambo diskuterer hva det kan være. Vi er i Molde, langt unna alt, men likevel så nær. Våre tanker går til familie og venner som kanskje er skadet eller verre. Jeg begynner å ringe rundt med gråten i halsen. La alle være trygge!! Vi tror det er en gasseksplosjon fra byggeplassen ved regjeringskvartalet, men vi vet jo ingenting enda. Så kommer det opp varsel om skyting på Utøya.

Vi tror ikke det vi ser. Det vi hører. Ungdommer som blir slaktet ned, og fullt kaos i Oslo. Jeg kjenner tårene presser på etterhvert som nyhetene blir mer og mer dramatiske. Jeg har fått tak i en del av venner og kjente, og alle er trygge. Jeg bekymrer meg for de jeg ikke fikk tak i. Så kommer de første dødstallene. 10 døde i skyteepisoden. 10 ungdommers liv tatt uten at vi vet grunnen. Vi ser gjerningsmannen er tatt, og vi mener han må stå for bomben i Oslo også. Vi får rett. Hvem er han? En av våre egne landsmenn. En nordmann som har samme bakgrunn som resten av oss. En av våre egne, men likevel et monster.

Vi legger oss fredags kveld med tunge tanker. Litt lei oss for at vi ikke er i Oslo og kan hjelpe til, veldig letter for at vi er trygge langt unna Oslo. Jeg ser på Leo der han sover i sengen sin, og blir lettet da han begynner å sutre litt .Da kan jeg ta ham opp å klemme ham inntil meg. Tårene presser på, og jeg klemmer Leo så hardt jeg syns er forsvalig. Han sovner i armene mine, og jeg kjenner hvor glad jeg er for at han fortsatt er liten og avhengig av oss foreldre. Når vi våkner om morgenen er det første vi gjør å sjekke nyhetene på mobil og Ipad. Vi ser sjokkerte på tallene som har kommet. 85 døde på øya, 7 i Oslo.

Dagene går til å se på nyheter og være sammen med familien. Tanker og tårer går til de som har mistet sine kjære, og vi tenker på hvor unødvendig alt dette er. Hvor bortkastet. Vi diskuterer politiets innsats, og syns de har gjort og gjør en formidabel jobb oppi alt dette!! Vi er heldige som har så gode menn og kvinner som er så raskt ute, og som greier å håndtere to så alvorlige situasjoner på èn og samme tid. Og ikke minst alle de som har vært med som hjelpemannskaper.Vi hyller dere!!!

Natt til mandag kom vi hjem til et forandret Oslo. Alt er mye roligere og mer stille nå enn før. Blomstertoget i går var en flott markering på det som har skjedd, og et flott minne vi kan tenke tilbake på. Vår jobb er å leve videre oppi alt dette. Vi må tilbringe tid med våre kjære og kjente, og fortelle dem vi bryr oss om at vi er glad i dem. Vi må la etterkommere få vite om dette som har skjedd når de er gamle nok til å forstå, så de kan lære av dette og være beredt når det hender igjen. For la oss være realistiske. Dette er første gang, men ikke siste. Det kommer mer, vi vet bare ikke når. Det eneste vi kan gjøre er å vente. Håpe at det ikke skjer. For som verden sier: Norge har mistet sin uskyld. Ikke engang i dette flotte landet er vi trygge lenger. Men vi har håp og kjærlighet nok til å komme oss videre.

En tysk avisartikkel sier: «Selv i sin dypeste sorg blir nordmenn ikke hysteriske. De motstår hatet. Det er utrolig å se hvordan politikere og hele landet reagerer. De er triste til det dypeste tråd av deres sjeler. De gråter i verdighet. Men ingen sverger å ta hevn. Isteden ønsker de enda mer menneskelighet og demokrati. Det er en av de mest bemerkelsesverdige sterke sidene ved det lille landet.»

Dette er dette som gjør oss til nordmenn!!! Og vi må stå sammen mer enn noen gang, og ikke tenke hevn og mer skade. La mannen som gjorde dette få sin straff, og ikke bygg under det han ville oppnå. Vi hyller det norske flagget og det norske folket. Det er nå vi skal synge 17.mai-sangene med stolthet i stemmen og være stolt av kjærligheten vi utstråler til landet vårt. Jeg er mer enn noen gang stolt av å være norsk!!

Til tross for alt det grusomme som har skjedd går livet videre. La oss leve det best mulig!