Jeg er enormt plaget med nyrebekkenbetennelse, og det er ikke noe deilig når det kommer smygende! Siste gang var for ca.6-7 uker siden, og det var helt jævlig vondt! Legen kunne ikke si med sikkerhet om det var blindtarmen eller nyrebekkenbetennelse, men han behandlet det som nyrebekkenbetennelse med antibiotika. Det gikk nesten over, men helt siden endt kur har jeg kjent stikking i begge sidene, men jeg har ikke tenkt sånn masse over det. Jeg er jo vant til store smerter, så så lenge det er bare er mildt ubehag gjør jeg skjeldent noe med det! I går smalt det plutselig, og jeg våknet med sterke smerter i magen. Ikke bra….

Siden det var vondt men ikke for vondt, bestemte jeg meg for at jeg kunne møte en venninne på kafè. Det gikk greit det, men på veien hjem merket jeg smertene økte litt. På kvelden steg det til nye høyder, og jeg greide knapt stå på beina. Min kjære kom hjem fra jobb for å være hjemme med Leo, og svigerfar kom å hentet meg for å kjøre emg på legevakta. Lite visste jeg at dette var starten på et langt helvete!

Jeg kom på legevakta rundt kl.19.30 og ble registrert og vist til ventesonen. Det var mange folk der, så jeg tenkte det kom til å ta sin tid. 3 timer etterpå, sittende i et tomt venterom, ble jeg litt irritert, og gikk for å spørre om jeg var glemt av. JEpp, det var jeg! Jeg hadde «forsvunnet» fra listene, men de kunne ikke garantere at jeg kom inn til lege kjapt. Så satt jeg å ventet litt til, og tiden gikk. Til slutt ringte jeg sambo, og stemmen hans fikk det til å briste for meg. Sliten og lei og med sterke smerter gråt jeg i telefonen, og vurderte sterkt å bare dra hjem.

Etter femte etterspørsel kom endelig legen, og med min flaks snakket hun selvfølgelig dårlig norsk. Hun var hyggelig nok, men misforstod det meste av det jeg sa. Hun sendte meg tilbake til venterommet mens hun ringte sykehuset, og jeg satt og ventet enda en stund. Til slutt ble jeg ropt inn igjen, med beskjed om at hun var usikker på smertene kunne være, så hun ville sende meg til Aker sykehus. Jeg ringte svigerfar, og han kom og hentet meg for å kjøre meg opp til sykehuset. Vi kom frem, og jeg ble tatt godt imot. Men det jeg ikke visste var at dette var en ny start på mye mer venting, flere misforståelser og lite forståelse.

En sykepleier viste meg til et lite rom meg en seng og en skrivepult, og der lå jeg en halv time før noen kom. Jeg måtte bytte til sykehusskjorte, og måtte legge meg på den vonde sengen. Så kom legen, en hyggelig dame, og begynte å stilte meg mange spørsmål og undersøkte meg nøye. Hun mente jeg trengte operasjon, og det var IKKE noe jeg sa meg villig til! Så begynte maset fra sykepleierne. De ville sette veneflon i hånden min, men jeg nektet. Når det ikke var sikkert det ble operasjon ville jeg ikke gå gjennom smerten det er å sette i en slik anretning! Til slutt ga de opp, og jeg møtte kirurgen. Han forstod heller ikke mye norsk, og snakket enda dårligere norsk enn hun på legevakten! Han vrengte og vred på alt jeg sa, og fikk ikke med seg noe. Men èn ting er sikkert, han var besatt av å operere meg! Hans eneste løsning var operasjon, uten å ta hensyn til meg og min situasjon! Sist gang jeg var i narkose holdt det på å gå skikkelig galt, og det vil jeg IKKE oppleve igjen uten god grunn! Nå har jeg jo tross alt barn! I tillegg kan jeg ikke løfte tungt ganske lenge etter en slik operasjon, og med en baby på over 8 kg er det litt vanskelig å la være å løfte!

Så jeg kranglet meg bort fra operasjon, og de sendte meg til Ullevål for gynekologisk undersøkelse. Etter en sinnsykt skremmende taxi-tur som gikk i alt for høyt tempo og med alt for krappe svinger, kom jeg endelig frem, og ble trillet til gyn. To hyggelige leger møtte meg, og de tok alle mulige prøver. Så sendte de meg tilbake med beskjed om at de ikke fant noe uvanlig, og at jeg måtte stå på krava mine om å ikke operere. Jeg ble sendt tilbake til Aker sykehus, og ble innlagt på nytt. Nå var det ingen bønn, de VILLE sette veneflon, og hun ene kom inn for å ordne det. De som tok blodprøver var ikke noe flink, og det var vondt som faen å stikke, så jeg var meeeeget skeptisk på veneflon-setting! Til slutt lot jeg henne stikke meg, og jeg har vel sjeldent hylt så høyt. FY FAEN så vondt det var!!! Hun kunne virkelig IKKE sette veneflon, og etter et helvetes vondt stikk og mye roting rundt sa hun at hun ikke traff og måtte stikke på nytt. Klokken har da blitt  06 om morgenen, jeg har vært våken i 24 timer, og er totalt utslitt! Jeg gråter mine modige tårer, og ber på mine knær om å få slippe! Til slutt nekter jeg plent, og hun må bare gi seg. Den operasjonsglade kirugen kommer inn, og jeg gir klar beskjed om at det blir uansett ikke operasjon i natt, og at jeg trenger søvn og hvile før jeg eventuelt legger meg under kniven.

Til slutt må de bare gi seg, og jeg puster lettet ut. De kjører meg til overvåkning, og jeg får endelig lukke øynene. Men de vekker meg hver time for å spørre hvordan jeg har det, så så mye for søvn og hvile! Klokken 10.30 kommer min kjære samboer og sønn tuslende, og jeg føler meg endelig trygg! Nye folk har kommet på jobb, heldigvis! Den nye kirurgen mener jeg bør ta ultralyd og ct-scan før operasjon, siden jeg har den historien jeg har og ansvar som mamma. Jeg takker og bukker, men veneflon må inn. Høyre hånd er ubrukelig etter nattens fiasko, og den er så hoven og vondt at den kan ikke brukes. Så da må venstre håndt til pers! Hun som stikker denne gangen er veldig flink, og jeg kjenner nesten ingenting. Velsigne henne!!

Etter alle prøver og stuff er gjennomført kommer legen inn i 16-tiden, med beskjed om at de kan ikke se noe tydelig, men de kan ikke avkrefte noe heller. Med fare for at det er blindtarmen vil han ha meg tilbake i morgen for å ta nye prøver, men siden jeg ikke har blitt verre kan jeg få dra hjem å slappe av. Det er ikke sikkert jeg slipper unna operasjon, men tiden vil vise. Nå er jeg i alle fall hjemme i natt, men jeg må tilbake til sykehuset i morgen tidlig. Aner ikke hva som kommer til å skje da, men jeg liker ikke tanken på dette. Nå skal jeg prøve å få dette traumatiske døgnet på avstand, og se fremover med håp om å bli frisk snart. Jeg skal faste fra midnatt i tilfelle de må operere, og det er IKKE moro!! Men men…

Ønsk meg lykke til!!!