Foreldre, homofili og toleranse

I dag skal jeg fortelle om min opplevelse med å ha to mammaer. Jeg kan gi dere et lite  innblikk i hvordan det kan være både med en mamma og en pappa, og en mamma og en mamma. Jeg kan også fortelle dere hvor lykkelig et donorbarn med to mammaer kan være uten en pappa i livet. Dette blir som dere sikkert skjønner en kortversjon, men jeg håper det inspirer de som er usikre om hva de skal gjøre, og setter nytt lys på dette til skeptikerne der ute.

Min mor fikk meg da hun var 16 år, og min biologiske pappa forlot oss da jeg var 1 år. Hun fikk god hjelp av hennes foreldre, og bedre besteforeldre enn mine skal man jaggu lete lenge etter! Av det jeg har blitt fortalt hadde mamma og jeg det veldig godt bare vi to i de tre årene det varte. Da jeg var 3 år møtte mamma min soon to be stefar, og vi flyttet til hans hjemsted. Der møtte jeg kraftig motstand fra hans familie, jeg var jo tross alt et «uekte» barn, hva nå i helvete det måtte bety. Barn er barn i min verden! Anyway… Etter min bror kom til verden da jeg var nesten 5 begynte ting å endre seg hjemme. Jeg skal ikke kjede dere med detaljer, men kort fortalt ventet ris, slag, truende oppførsel, kjefting og brøling hver eneste dag i 10 år. Jeg måtte bl.a vaske mine egne klær for hånd i vasken. Min stefar (som av en eller annen grunn adopterte meg da jeg var sånn ca. 8 år) begynte nemlig å mishandle meg stygt fysisk og psykisk etter min bror ble født. Da min lillesøster kom til verden da jeg var 8 var mishandlingen en del av det daglige ritualet, så det ble i alle fall ikke verre. Jeg ble heldigvis aldri seksuelt misbrukt, så noe positivt kan man jo si om dette. Han slo heller aldri mine småsøsken så vidt jeg vet. De var jo hans ekte barn. Min eneste farsfigur som jeg var trygg hos, var min elskede bestefar. Uten mine snille og kjærlige besteforeldre hadde det nok gått galt med meg på så mange plan. Og ingen stygge kommentarer om min mor. Vi har hatt våre diskusjoner og krangler, men er nå gode venner som har løst opp oss i mellom. Hun hadde sine grunner for å være hos ham i 10 år. Som sagt, dette er en ekstrem kortversjon.

Da jeg var 14 år skilte de seg heldigvis, og jeg flyttet hjemmefar året etter. Etter en liten stund fant min mor kjærligheten med en fantastisk dame. Både jeg og mine småsøsken digget henne fra dag 1, og ingen av oss reagerte negativt på at mamma ble kjæreste med en dame. Selv ikke mine småsøsken som har vokst opp med en kjærlig mor og far (som min stefar faktisk kunne være for dem) hadde problemer med dette. De er nå lykkelig gift, og vi kan ikke tenke oss et liv uten vår nye stemor. Selv om jeg var nesten voksen da hun kom inn i livet mitt og det bare er 12 år mellom oss, ser jeg på henne som en forelder. Hun skapte en kjærlig og trygg atmosfære der det før hadde vært mye vond redsel og frykt.

Da mine mødre valgte å få barn med donor ble jeg ut av det blå gravid også. Vi fikk dermed barn nesten samtidig, kun med 7 mnd mellomrom. Min sønn er 7 mnd eldre enn sin tante, og jeg er 25 år eldre enn min minstesøster. Dette syns vi er helt normalt i vår familie. Min sønn har også verdens beste bestemor (min mamma) og bestemamma (min stemor) og han har aldri reagert på å ha to bestemødre fra samme side. Leo og Minstesøster er verdens beste venner, og de er helt herlige å se på når de leker sammen.

Det som også er så fint er at Minstesøster aldri har blitt mobbet i barnehagen for å ha to mødre. Leo har aldri blitt mobbet for å ha to bestemødre. Jeg er ekstremt stolt av familien min. Vi er kanskje ikke «normale», men vi er lykkelige, og har masse kjærlighet. Den ENESTE forskjellen mellom Leo og Minstesøster er at de er forskjellig kjønn, og at den ene har mamma/pappa, og den andre har mamma/mamma. Og lykkeligere barn enn disse to skal man lete lenge etter!

Det at gud skapte mennesket i mann og kvinne osv. er i mine øyne kjedelig tull. Jeg er ikke religiøs, men min mening er at OM jeg hadde vært kristen er nok dette min konklusjon av skapelsen (da sett bort fra at om Gud hadde faktisk skapt kun Adam og Eva er vi alle født pga incest, og det blir bare FOR kvalmt):

1. Gud skaper mann og kvinne.
2. De formerer seg.
3. Noen etterkommere forelsker seg i noen av samme kjønn.
4. Gud skapte mennesket smart nok til å kunne finne måter å få barn på selv om man er i forhold med noen av samme kjønn, eller ikke kan få barn pga. vanskeligheter.
5. Ergo godtar Gud forhold av samme kjønn, OG at disse får barn sammen.

Det finnes også de som har fått barn med det motsatte kjønn og ender opp som aleneforelder av diverse grunner, f.eks. at den ene parten dør. Hvor er da den kvinnlige/mannlige rollemodellen? Skal disse barna også ta skade av å kun oppdras i en familie med kun ett kjønn? Kan ikke sammenlignes sier du? Gi meg en god grunn. Barn trenger enkle ting, og det viktigste er KJÆRLIHET, folkens. Det spiller ingen rolle for barnet hvor den kjærligheten kommer fra, så lenge de føler seg elsket og trygg.

Det som også er viktig å huske på, er at barn er født uten fordommer. Om vi voksne ikke planter det inn i dem fra starten, vil det heller aldri dukke opp. Å si at «ja, men VI gir ikke barnet vårt fordommer. Dette hører de fra andre barn i skole/barnehage» er ikke godt nok. De barna har jo hørt det fra sine foreldre, og da må dere sette dere ned med deres barn og forklare hva homofili og donorbarn er, og hvorfor dette IKKE er galt.

Leo har spurt etter hvor min pappa er. Da har jeg vært helt ærlig, og fortalt at ja, jeg hadde en pappa, men han reiste bort fra meg, og at nå har jeg to mammaer. Han har også spurt om hvorfor Minstesøster har to mammaer, og hvor pappaen hennes er. Da har jeg forklart at noen barn har mamma/pappa, noen har mamma/mamma, noen har pappa/pappa og noen har kun en mamma eller pappa. Det viktigste er å forklare det med et tonefall som forklarer barnet at alt er normalt, uansett.

Min viktigste jobb som forelder er ikke bare å gi mitt barn Kjærlighet, trygghet, gode minner og oppdragelse. Min jobb er å oppdra min sønn til å bli en som aksepterer sine medmennesker uansett rase, alder, religion, bakgrunn, språk, dialekt, legning, kjønn eller hvordan de er skapt. Å gi verden en person som behandler alle bra er målet mitt. Hvordan det ender opp aner jeg jo ikke. Han er kun 4,5 år gammel. Men jeg kan i alle fall prøve, og det å ikke gi ham fordommer mot noe er jo i alle fall en start…

Mine tanker om vaksine

Nå kjenner jeg pulsen øker, blodtrykket stiger, og jeg merker jeg får stadig mer lyst til å slå noen. Hardt. Helst i ansiktet. For makan til stupid debatt som vaksinedebatten skal man lete veldig lenge etter!

Først vil jeg si at jeg mener vaksinen alle norske barn er så heldig å få gratis når de er spedbarn burde vært påbudt. Det burde på ingen måte vært valgfritt. Hvorfor? Fordi det kommer stadig flere og flere idioter av noen foreldre som velger bort å vaksinere barna sine. Argumentene for å ikke gjøre det? Innholdsløse, feilaktige og rett og slett helt på jordet. Meslinger er en av mange sykdommer vi er så heldige å bli vaksinert mot, en sykdom som i mange tilfeller er dødelig både for voksne og barn. Dette hører man oftere og oftere: «Meslinger og kikhoste finnes jo nesten ikke i Norge lenger, så hvorfor skal vi vaksinere barna våre?» Det er vel strengt tatt her jeg får lyst å gi noen en hard ørefik og sette et stort spørsmålstegn på IQen til personen. For hvordan tror du egentlig disse sykdommene har blitt så sjeldne her til lands? Og i mange andre land for den del. Ved magi? At meslingene plutselig tenkte «nei, her er det så kaldt. Vi slutter å spre oss i Norge.»? Det har faktisk skjedd ved å VAKSINERE OSS!!! Tro det eller ei!

Det er også en side av denne saken motstanderne ikke tenker på. Det kommer flere og flere nye landsmenn fra andre land, gjerne land uten vaksiner, der meslinger, hjernehinnebetennelse o.l. er et stort problem. Tror dere dette slutter å smitte bare fordi de ankommer en ny landsgrense? I tillegg er det mer og mer vanlig å reise utenlands på ferie, og gjerne til fjerne steder ingen har hørt om. Hvem vet hva som befinner seg der av sykdommer? Hva om vi bare kunne blitt beskyttet av et gratis vaksineprogram som beskytter oss mot mange av dem? Åh, vent litt. Stemmer det. Men hvorfor benytte seg av det? Det er jo bare tull. Eller?

Mange argumenter inneholder ordet Autisme. Barnet kan visst utvikle dette etter vaksine. FEIL! Dette har blitt motbevist flere ganger, og det er helt ufatterlig at noen fortsatt tror på dette. Det er også argumenter på at legemiddelindustrien vil tjene penger. Ja det kan nok stemme. Jeg var en av de som tenkte mitt når svineinfluensavaksinen kom. Den var eksperimentell, og den hadde ikke blitt testen ordentlig. Men de vaksinene barna våre får på helsestasjonen er testet i mange mange år. De kan ikke sammenlignes med nye, uprøvde vaksiner på markedet. Så kommer det argumenter om å putte unaturlige ting i kroppen på barnet. OMG hvor skal jeg begynne. Klær er unaturlig for mennesker om sommeren. Når det er passe varmt og vi har tilgang på skygge er ikke klær noe vi trenger. Vi er født nakne, men for å føye offentligheten velger man å bruke klær. Til og med nudister pakker på seg noen klær på matbutikken. Vi trenger heller ikke kaffe, alkohol, sigaretter osv osv. Det er fortsatt noe man putter valgfritt inn i kroppen. Kan ikke sammenlignes sier du? Kan motstanderne ha teite argumenter kan vel jeg også ha det? Likestilling og alt det der…

Vaksine er viktig. Livsviktig, faktisk. kikhoste, meslinger, stivkrampe o.l. er ikke noe barn må igjennom på samme måte som vannkopper og brennkopper. Meslinger tok livet av veldig mange barn her til lands før vaksinen kom. Etter vaksineprogrammet ble innført gikk barnedødeligheten ned mange prosent. På samme måte som at antall krybbedød  gikk drastisk ned etter at man begynte å legge babyene på ryggen isteden for på magen. For meslinger er ikke bare prikker og litt feber. Det kan tette luftveiene, og man kan få alvorlige senskader. Ikke alle får det, men sjansen er stor. Hvorfor vil noen i det hele tatt utsette barnet sitt for denne risikoen når man ikke trenger det? Når en gratis og godt testet løsning finnes på helsestasjonene i hele landet. Jeg forstår det ikke, men jeg tar meg selv i å dømme disse foreldrene. Jeg tar meg selv i å se på dem som litt dårligere foreldre enn de trenger å være. De mister min respekt. Det disse menneskene ikke tenker på er at det finnes barn som ikke kan vaksineres. Som rett og slett har genetiske mangler eller sykdommer/diagnoser som gjør at de ikke tåler vaksinen. Skal da du med dine mildt sagt stupide prinsipper sette disse barna i fare? Vil du virkelig være SÅ egoistisk? Og å ikke minst sette ditt eget barn i fare? For det er nettopp det du gjør. Du skaper en unødvendig å farlig situasjon for både ditt eget barn, og for de barna som ikke kan vaksineres.

Jeg håper for ditt barns skyld at han eller hun ikke blir syk. At du skal slippe å klandre deg selv resten av livet om barnet ditt blir så ødelagt av sykdommer og senskadene disse kan føre med seg, at det følger dem resten av livet. Jeg håper du kan si til ditt barn uansett alder, voksen eller ung, at du tok det riktige valget ved å ikke vaksinere dem da de bar baby, når de ligger der så syk at du frykter for livet deres. Jeg håper du er sterk nok til å ta konsekvensene om du finner ut at vaksine ikke hadde vært så dumt allikevel. Jeg håper så inderlig du skal slippe sorgen ved at barnet ditt dør av noe du så lett kunne forhindret ved å møte opp på helsestasjonen og la dem sette en vaksine i låret på babyen din. Og jeg håper at du leser dette og tar en kraftig revurdering av prinsippene dine om å ikke vaksinere barnet ditt.

/Hilsen provosert mor som ønsker at vaksineprogrammet skal bli påbudt

Steinalderen next?

Jeg har kuttet ut mye av det som før var vesentlig for min eksistens, nemlig internett. Jeg sjekker facebook daglig, og ingen morning uten nettavisene, men ellers er det lite aktivitet. Jeg legger ut minimalt på facebook, instagram og blogg, skriver nesten ikke tekstmeldinger, og som dere kan se er bloggen særdeles nedprioritert. Og det er fantastisk deilig!!! Men det er veldig rart å ikke være så aktiv lenger. Før levde jeg for bloggen og det å dele livet mitt med mange flotte lesere. Nå er det mye å skrive om, men jeg får meg ikke til å sette meg ned for å gjøre det. Det er liksom ikke så viktig at andre leser og kommenterer det. SnapChat blir jo mer og mer populært, og jeg setter veldig pris på de snappene jeg får, men jeg er fryktelig dårlig på å bruke det selv. Jeg liker rett og slett å leve i nuet, og ikke måtte dele alt som skjer hele tiden. Jeg føler meg rett og slett lykkeligere uten. 🙂

Og da får jeg mer tid til andre ting. Jeg er jo spirituell av meg, så nå får jeg bedre tid til kortene, steinene, krystallene og bøkene mine. Jeg får utforsket mer av mine fantastiske evner, og jeg koser meg mer med det å være mamma når ikke alt Leo gjør og sier skal deles med hele verden. Grunnen til at jeg skriver dette nå er vel egentlig for å forklare til mine venner og kjente hvorfor jeg ikke renner ned telefonene deres med meldinger, snaps og facebookoppdateringer. Jeg er rett og slett lykkelig uten sosiale medier, selv om det gjør meg litt kjipere som venn. Heldigvis er det full forståelse for dette av mine fantastiske venner. 🙂

Publisert i Ukategorisert | 2 svar

En helt vanlig samtale tidlig om morgenen…

Jeg har etter over 20 år som neglebiter endelig sluttet, så for å feire at jeg endelig har lange negler har jeg de siste 2-3 ukene malt dem i diverse farger just for fun. Det har ikke gått Leo hus forbi tydeligvis, men når jeg tok av fargen i går for å ta en liten neglelakkpause hadde jeg ikke sett for meg at dagens første samtale skulle være denne…

Leo griper hånden min, stirrer på den og utbryter «HÆ? Ingen farge???»
Jeg: Nei jeg tok den av igår.
Leo: Men hvilken farge er dette?
Jeg: Tja… Naturlig?
Leo: Men er det rosa??
Jeg: Negler er naturlig rosa, Leo. Du har samme farge på neglene dine. Kan jeg sove videre nå?
Leo: *sukk* Jaja… Sov du, mamma. Selv om du ikke har farge på neglene…

Livet som småbarnsmor blir i alle fall ikke kjedelig med en sønn som vi har. :p

Btw: Neglene er nå malt knall gule til ære for påsken, så får vi håpe Leo Nicolai blir fornøyd! Jeg kommer ikke hjem fra jobb før etter han har lagt seg, så kan bli spennende å se hvilken samtale morgendagen starter med… 😛

Frozen/Frost

SPOILER ALERT: HAR DU IKKE SETT FILMEN OG VIL LEVE I SPENNING TIL DU HAR SETT DEN, MÅ DU IKKE LESE VIDERE!!!

Jeg har sett den nye disney-filmen Frozen (Frost på norsk) mange ganger nå, og jeg elsker den mer og mer for hver gang jeg ser den. I mine øyne er dette en banebrytende film med nye ideer og vinklinger som gjør dette til en unik film.

Det er ingen hemmelighet at jeg elsker Disney. Jeg har alle klassikerne, og jeg er stor fan av de nyeste som «To på rømmen/Tangled» og nå «Frozen». Forskjellen på de før og denne er rett og slett hvordan kjærligheten vinkles. I de gamle filmene som Snehvit, Tornerose osv er det kjærlighetens kyss som bryter forbannelsen. Prinsen tar dem med til slottet sitt og de lever lykkelige alle sine dager. Helt greit for meg, men når ALLE filmer ender sånn blir det jo litt kjedelig og forutsigbart i lengden. I To på rømmen var det ikke så mye kjærlighets første kyss, men mer en stigende kjærlighet mellom to som ikke liker hverandre. Det kan man også finne i Frozen, men på en litt annen måte da det i Frozen er en annen mann inne i bildet som er sjarmerende og kjekk.

Det som imponerer meg i denne filmen er de sterke kvinnene som våger å vise at de er redde og engstelige for det som skjer. De er likevel sterke og støttende selv om frykten skinner igjennom flere steder. Jeg likte også godt hvordan de viste trollene, og hvordan de har laget trollene på en måte som gjør at både barn og voksne kan tro på at de finnes. Sånt liker jeg!! I tillegg til en små-homofil snømann som er både elskelig og morsom skaper dette en story og helhet som fenger både små og store.

Det som fanget meg mest med denne filmen var at filmen hovedsaklig ikke handler om kjærligheten mellom mann og kvinne, men rett og slett søskenkjærlighet mellom to søstre. De støtter hverandre, krangler og elsker hverandre. Det er ikke kjærlighetens kyss som redder vår heltinne i nød, det er kjærligheten til søsteren. Jeg falt for dette med det samme, og dette er en av ekstremt mange grunner til at jeg elsker filmen «Frozen».

Legg til mange norske detaljer, fantastisk musikk, flotte moralske innspill og ikke minst sangen «Let it go», som alle som noen gang har vært mobbet, følt seg annerledes, utstøtt, mishandlet eller misforstått kan kjenne seg igjen i og hente styrke fra, så er det en film som det i mine øyne er verdt å se både en og ti ganger.

Jeg har nå sett den 7 ganger på 2 uker, og jeg ser den gjerne om igjen og om igjen. Gleder meg vilt til den kommer ut i butikkene!! 😀

November 1st, 2013 @ 20:51:56

 

Nytt kapittel

Nå som Leo er 3,5 år føler jeg at vi går inn i et nytt kapittel. Da var det på tide med ny header, men jeg orket ikke legge så mye arbeid i den som i den forrige. Grunnen? Fordi den flotte sønnen min som ligger på brygga og koser seg trenger ikke bearbeiding 😉 hehe.. 

Så nå er ny header på plass, og hver gang jeg ser den tenker jeg på den flotte sommerdagen vi hadde på brygga. Lek, moro, is og sommer. *sukk*… Blir ikke bedre enn det 🙂 

Sovedyr

Jeg har aldri lagt skjul på at jeg er et B-menneske med stor B. Det visste min kjære da vi ble sammen, og jeg visste det kom til å bli et problem for meg da vi fikk barn. Fikk jeg rett? Ja. Hvem går det verst utover? Sambo…

Jeg sto opp med Leo nesten hver eneste dag hans første leveår. Naturlig nok fordi jeg ammet, men det var det verste året i mitt liv på mange måter. Når poden fylte 2 år skjedde det en endring, og sambo stod mer og mer opp med sønnen sin. FLOTT, tenkte jeg. Kroppen jublet, og hodet fikk endelig tid til å snekre seg på plass igjen. Men selv om jeg prøvde å legge meg tidlig (rundt 1 – 2 på natta) fordi jeg skulle kunne stå opp med Leo, kjente jeg kroppen protestere. Jeg har aldri hatt så mye migrene som de siste 2 årene! Det er grusomt, og det er vondt. Slitsomt er det også.

Sambo jobber mye natt, og kommer gjerne ikke hjem før i 5-tiden på morgenen. Med en sønn som da står opp i 7-8 tiden er det ikke alltid greit, men han står opp så jeg får sove. Vel og bra, men kroppen min gir meg fortsatt migrene fordi jeg la meg for tidlig. Ond sirkel som ikke gagner noen!

Så etter jul har det skjedd en endring. Jeg har hatt ekstremt mye å tenke på, en god del bekymringer, mye vondt i bekken og rygg i tillegg til store smerter i nakken og knærne. Jeg har derfor ikke blitt trøtt om natten, og lagt meg rundt 4-5 om morgenen. Sambo har stått opp med Leo, og jeg har sovet godt for første gang på lenge. Jeg har hatt ett migreneanfall i januar, i motsetning til 20 migreneanfall i november og desember. Kroppen har rett og slett gått over til nødmodus fordi jeg har så mye å kjempe med, så den går tilbake til kjente og kjære søvnmønstre. Jeg er jo vant til å jobbe som bartender, så å legge meg kl. 7 på morgenen og sove til 12-14 var helt normalt. Nå som jeg har ventet med å legge meg til jeg er trøtt i hele januar har kroppen derfor fått slappet av, og migrenen har holdt seg borte. Jeg har til og med greid å stå opp med Leo noen ganger! Nå har jeg fått en fast rutine at de dagene jeg står opp med Leo og leverer ham i barnehagen greier jeg å sovne på sofaen til klokken er 14-15, men sånt skjer. 😛

Alt i alt kjenner jeg at leggetidene mine og sambo ikke passer til å ha barn, men fordi sambo er verdens snilleste greier jeg meg gjennom det. Det går hardt utover søvnen til sambo, men jobben hans går hardt utover sosiallivet mitt, så vi plages på hver vår kant. Det har liksom blitt en greie med oss: Jeg sitter hjemme med Leo hver kveld så sambo får jobbe natt, og han står opp med Leo om morgenen så jeg får sove. Føler meg litt slem, men the body wants what the body needs…