«WÆÆÆHÆÆHÆÆ!! MAMMA’N MIN!!!»

Når slikt høres fra barnerommet kl. 00.23 spretter man som mor ganske så raskt opp. Man vet jo at det som regel bare er et mareritt eller noe lignende, men man spretter likevel opp. Jeg gjør i alle fall det. Poden gråter bare når han er redd eller trenger noe, så det er som regel en grunn. Derfor var jeg forberedt på det meste da sirenen gikk i kveld. Likevel var det ingenting som kunne forberedt meg på hva som møtte meg på barnerommet…

I barnesengen sitter Leo på knærne og ser helt fortvilet ut.

T: Hva er det lille vennen min?

L: Fisken min!! (dette er da en bitteliten gummifisk som er 1 cm lang og litt bøyd. Den tilhørte opprinnelig min minste søster, men Leo fikk den siden han knyttet så sterke bånd til den…)

T: Hva er det med fisken din? (Tenker mitt om at den sikkert har blitt borte for hundredeogfemtiende gang, og at den ligger et sted det ikke er tenkelig at en liten fisk skal kunne ligge…)

L: Jeg mistet fisken nedi magen min! (Stemmen sprekker og han kaster seg frem med hendene foran ansiktet og hulker hjerteskjærende ned i puta)

T: Puttet du fisken i munnen din? (Med latter i stemmen over å se den lille hulke fortvilet over å ha fisken i magen, men også litt i sjokk over at han kunne fått den i halsen. Jada, kall meg ond, det var uansett et morsomt syn)

L: JA! Fisken ligger i magen! Buhuuuhuuu!!

T: Spiste du fisken din? (Greier ikke heeeelt å skjule latteren fra stemmen, men prøver hardt)

L: (Greier å ta seg litt sammen) Ja, fisken er borte for alltid! *SNUFS!*

T: (Prøver å få ut mer info fra den knuste gutten, og kommer frem til at det å ha spist fisken ikke er veldig sannsynlig) Leo, drømte du at du spiste fisken din? (Prøver å høres moderlig og forståelsesfull ut)

L: *Nikker*

T: Så fisken ligger ikke i magen? Du puttet den ikke i munnen?

L: *Rister på hodet*

T: Da finner vi fisken i morgen. Nå må du sove vennen. Natta!

L: *sovner ganske så kjapt*

Sorry, men jeg greide ikke la være å le da jeg kom inn på stua. Fortvilelsen over å ha spist fisken var ikke i nærheten så trist som det at han aldri kom til å se den fisken igjen, så jeg greide ikke helt å holde meg alvorlig over mitt barns fortvilelse. Så får vi bare håper drømmene hans tar en annen retning resten av natten, og at vi finner den fordømte fisken i morgen. 😉