Halvveis! :D

20 uker på vei, og endelig halvveis! Da er det på tide med et nytt sammendrag. 🙂

♡ Termin: 24.02.17 (Ble endret fra 19.02 på OUL, selv om jeg personlig fortsatt holder en knapp på 19.02)

♡ På vei: 20 uker. Halvveis!!!

♡ Igjen til termin: 143 dager

♡ Kjønn: Jente ❤

♡ Utålmodig: Nå som svangerskapet er lettere, har tålmodigheten også roet seg.

♡ Hodet ned: Aaaalt for tidlig til sånt. Plasker rundt inni der med god plass!

♡ Aktivitet innenifra: Kjempemasse! Hun sparker og romsterer rundt der gjerne 1 time i strekk. Masse aktivitet flere ganger om dagen.

♡ Bestemt navn: Jeg har, men sambo må jo bli enig. Såeh, må vel bli nei her foreløpig…

♡ Vektøkning: Før graviditet: 66,5 kg. Vekt uke 10: 65,1 kg. Vekt uke 20: 69,1 kg. Total økning fra start: ca. 3 kg pluss minus…

♡ Vann i kroppen: Merker at fingrene har blitt litt tykkere, men ikke mye,

♡ Kynnere: Ja de kom denne uken. I går var det helt ekstremt, men roet seg heldigvis. Hadde masse kynnere med junior også.

♡ Humør: Merker lunta er en del kortere, men det kan ha noe med oppførselen til junior å gjøre også…

♡ Innkjøpsrapport: Bæresele og Bbhugme ammepute innkjøpt. Får arve vugge og en god del babyklær. Kjøpt strikket hjerteteppe/babyteppe i ull av en venninne, og kjøpt inn 2 stk. nyfødtsmokker, nyfødtlue med bamseansikt og noen trekantskjerf/smekker. Har MASSE gulpekluter fra junior var baby, og de er som nye siden de aldri ble brukt.

♡ Strekkmerker: Ingen nye foreløpig, kun de gamle fra forrige gang.

♡ Melk i brystene: Ja råmelk har begynt å komme ut om jeg klemmer.

♡ Om fødselen: Gleder meg til å få det overstått.

♡ Plager: Bekkenløsning i symfysen og bekkenlåsning bak. Kvalmen har gitt seg, så sant diverse lukter ikke treffer nesen. Da brekker jeg meg. Føler meg utmattet på daglig basis, men det kan jo være andre faktorer som spiller inn.

♡ Oppegående: Tja. Sykemeldt grunnet bekkenløsningen, så oppegående er vel å ta sterkt i. Så lenge jeg ikke gjør noe går det bra.

♡ Sulten: Egentlig ikke. Blitt veldig matlei, og har kun lyst på ting jeg ikke har lov å spise…

♡ Matkick: Godteri!!!! Har tidenes søtsug, men prøver desperat å beherske meg. Men litt hver dag blir det.

♡ Neste kontroll: 14.10.16 hos jordmor. (Kontroll hos lege 13.09.16 som gikk fint. Hjerteslag på 148. Leo hadde 157 på samme tid da han lå i magen).

Store nyheter

Selv om jeg egentlig har lagt bloggen litt på hylla har jeg lyst til å dele en hyggelig nyhet. Vi gleder oss stort til å ønske en liten tulle velkommen i familien februar neste år. Leo gleder seg stort til å bli storebror, og vi kunne ikke vært lykkeligere over familieforøkelsen. Ultralyd i dag viste en frisk og fin liten tulle, og vi ser frem til å bli tobarnsforeldre med glede og frykt i blikket.

Det skal bli veldig rart å begynne på nytt igjen nå som Leo begynner på skolen (om 1 uke) og har blitt stor gutt, men på lang sikt blir dette veldig stas. Det blir så stor aldersforskjell at begge to får oppleve god oppmerksomhet fra oss foreldre, samtidlig som det ikke blir trang til konkurranse mellom jevngamle.

Nå gleder vi oss over at alt så bra ut på ultralyd i dag, og ser frem til februar med både forventning, glede og som sagt litt frykt. 🙂

Litt om morsfølelse

Da Leo ble født skrev jeg innlegget om det å mangle morsfølelse. 4 år etter tenkte jeg at jeg skulle gi dere en oppdatering på akkurat dette.

Vår kjære sønn blir 5 år i år. Tiden har bokstavelig talt flydd, og jeg får et lite hjerteinfarkt hver gang jeg tenker på at han faktisk begynner på skolen neste høst. Jeg ble grovt mobbet på skolen fra 1. -10. klasse, og det er med tungt hjerte jeg snart skal sende min lille snille, godhjertede sjarmør i klørne til andre skolebarn. Men det blir et annet blogginnlegg. Nå skal det snakkes om morsfølelse, og jeg lover deg, det er ikke lett å sette ord på.

Morsfølelsen var ikke til stede da Leo ble født. 5 år etter må jeg innrømme at den kommer og går. Jeg elsker min kjære sønn over absolutt alt, men det er hardt å være mor til tider! Det er vel strengt tatt den tyngste jobben man kan ha i livet. Man skal være på-modus 24/7, og det er ikke godtatt å bare shutte ned å ta seg en pause. Du må gjerne prøve, men han vil alltid stå på sidelinjen for å få oppmerksomhet. Jeg søker noen ganger tilflukt hos venner, men som regel er jeg så sliten at jeg velger sofaen når kvelden kommer. Morsfølelse er et ord jeg rett og slett har jobbet meg opp til å hate. For HVA er morsfølelse??? Jeg har alltid hatt morskjærlighet til den lille. Men morsfølelse? Aner ikke. Jeg føler meg jo som en mamma 90% av tiden, men noen ganger er den følelsen rett og slett ikke der. Når jeg har migrene og Leo spør meg om en ting for n’te gang som han har fått nei på, da er det virkelig ikke tiden for å spørre meg om jeg har morsfølelse. Eller lørdag/søndag kveld når barnehagen er stengt og han har krevd oppmerksomhet HELE dagen, da er det heeelt feil å begynne å spørre meg om jeg liker å være mamma. Eller den natten han bestemmer seg for at det er morgen kl.01 og ikke vil sove, don’t even think about asking me about motherhood….

Men så er det de gangene han kommer krypende opp i sofaen, krøller seg sammen inntil meg under pleddet og mumler «glad i deg, mamma». Eller når han ser opp på meg og plutselig sier «Du er så veldig vakker i dag!». Eller når han får til noe på Taekwon-Do og stoltheten stråler av ham. Eller når han kommer bort til meg og sambo og krever gruppekos (gruppeklem). Da kan du gjerne spørre meg om jeg liker å være mamma. Det er aldri så moro å være mamma som når gullkornene renner ut av munnen hans, og du ikke kan gjøre annet enn å le av alt det rare han sier. Når vi observerer ham i sosiale sammenhenger og ser hvor godt likt han er av andre barn. Disse øyeblikkene gjør alt annet verdt det. Det er når en mor eller far står å ser stolt på barnet sitt, eller i det øyeblikket de får en god klem uten grunn, at du skal spørre om de liker foreldrerollen, og om de har mors-/farsfølelse. Man må liksom velge rikting timing! Du må for all del la være å spørre om du ser kollegaen din drikke tredje koppen kaffe på 10 minutter, eller du ser venninnen din ha litt ekstra store ringer under øynene en dag. Timing, timing, timing.

Men selv på dårlige dager ville jeg ikke byttet bort sønnen for noe som helst i hele verden. Jeg har til og med begynt å få litt lyst på et barn til. Det jeg ønsker er at ordet morskjærlighet skal ta over for morsfølelse i det norske språk. Ikke snakk om den forbanna morsfølelsen. Den kommer og går, og den er en diffus sak som man egentlig ikke vet hva er, eller noe man kan sette ord på. Morskjærlighet derimot, DA begynner vi å snakke. For uansett hva du føler når barnet ditt blir lagt på brystet for første gang, elsker du han/henne høyere enn noe du kunne tenkt deg. Selv om du ikke føler det som kjærlighet, er frykten for at det skal skje barnet noe der hele tiden fra start, og det er DET som er kjærlighet. Så når dine venninner snakker om hvor mye de gråt da de så den lille første gang, vit at du er like god mor som dem om du ikke gråt. Så selv om du ikke føler han er din den første tiden, eller du føler deg overveldet og redd, eller du rett og slett ikke føler noe, så se for deg at det skal skje noe med barnet ditt, og jeg lover deg du kjenner det stikker en dyp frykt inne i hjertet ditt du kanskje ikke visste var mulig å føle.

Det er da du vet at du er mamma og pappa.

Foreldre, homofili og toleranse

I dag skal jeg fortelle om min opplevelse med å ha to mammaer. Jeg kan gi dere et lite  innblikk i hvordan det kan være både med en mamma og en pappa, og en mamma og en mamma. Jeg kan også fortelle dere hvor lykkelig et donorbarn med to mammaer kan være uten en pappa i livet. Dette blir som dere sikkert skjønner en kortversjon, men jeg håper det inspirer de som er usikre om hva de skal gjøre, og setter nytt lys på dette til skeptikerne der ute.

Min mor fikk meg da hun var 16 år, og min biologiske pappa forlot oss da jeg var 1 år. Hun fikk god hjelp av hennes foreldre, og bedre besteforeldre enn mine skal man jaggu lete lenge etter! Av det jeg har blitt fortalt hadde mamma og jeg det veldig godt bare vi to i de tre årene det varte. Da jeg var 3 år møtte mamma min soon to be stefar, og vi flyttet til hans hjemsted. Der møtte jeg kraftig motstand fra hans familie, jeg var jo tross alt et «uekte» barn, hva nå i helvete det måtte bety. Barn er barn i min verden! Anyway… Etter min bror kom til verden da jeg var nesten 5 begynte ting å endre seg hjemme. Jeg skal ikke kjede dere med detaljer, men kort fortalt ventet ris, slag, truende oppførsel, kjefting og brøling hver eneste dag i 10 år. Jeg måtte bl.a vaske mine egne klær for hånd i vasken. Min stefar (som av en eller annen grunn adopterte meg da jeg var sånn ca. 8 år) begynte nemlig å mishandle meg stygt fysisk og psykisk etter min bror ble født. Da min lillesøster kom til verden da jeg var 8 var mishandlingen en del av det daglige ritualet, så det ble i alle fall ikke verre. Jeg ble heldigvis aldri seksuelt misbrukt, så noe positivt kan man jo si om dette. Han slo heller aldri mine småsøsken så vidt jeg vet. De var jo hans ekte barn. Min eneste farsfigur som jeg var trygg hos, var min elskede bestefar. Uten mine snille og kjærlige besteforeldre hadde det nok gått galt med meg på så mange plan. Og ingen stygge kommentarer om min mor. Vi har hatt våre diskusjoner og krangler, men er nå gode venner som har løst opp oss i mellom. Hun hadde sine grunner for å være hos ham i 10 år. Som sagt, dette er en ekstrem kortversjon.

Da jeg var 14 år skilte de seg heldigvis, og jeg flyttet hjemmefar året etter. Etter en liten stund fant min mor kjærligheten med en fantastisk dame. Både jeg og mine småsøsken digget henne fra dag 1, og ingen av oss reagerte negativt på at mamma ble kjæreste med en dame. Selv ikke mine småsøsken som har vokst opp med en kjærlig mor og far (som min stefar faktisk kunne være for dem) hadde problemer med dette. De er nå lykkelig gift, og vi kan ikke tenke oss et liv uten vår nye stemor. Selv om jeg var nesten voksen da hun kom inn i livet mitt og det bare er 12 år mellom oss, ser jeg på henne som en forelder. Hun skapte en kjærlig og trygg atmosfære der det før hadde vært mye vond redsel og frykt.

Da mine mødre valgte å få barn med donor ble jeg ut av det blå gravid også. Vi fikk dermed barn nesten samtidig, kun med 7 mnd mellomrom. Min sønn er 7 mnd eldre enn sin tante, og jeg er 25 år eldre enn min minstesøster. Dette syns vi er helt normalt i vår familie. Min sønn har også verdens beste bestemor (min mamma) og bestemamma (min stemor) og han har aldri reagert på å ha to bestemødre fra samme side. Leo og Minstesøster er verdens beste venner, og de er helt herlige å se på når de leker sammen.

Det som også er så fint er at Minstesøster aldri har blitt mobbet i barnehagen for å ha to mødre. Leo har aldri blitt mobbet for å ha to bestemødre. Jeg er ekstremt stolt av familien min. Vi er kanskje ikke «normale», men vi er lykkelige, og har masse kjærlighet. Den ENESTE forskjellen mellom Leo og Minstesøster er at de er forskjellig kjønn, og at den ene har mamma/pappa, og den andre har mamma/mamma. Og lykkeligere barn enn disse to skal man lete lenge etter!

Det at gud skapte mennesket i mann og kvinne osv. er i mine øyne kjedelig tull. Jeg er ikke religiøs, men min mening er at OM jeg hadde vært kristen er nok dette min konklusjon av skapelsen (da sett bort fra at om Gud hadde faktisk skapt kun Adam og Eva er vi alle født pga incest, og det blir bare FOR kvalmt):

1. Gud skaper mann og kvinne.
2. De formerer seg.
3. Noen etterkommere forelsker seg i noen av samme kjønn.
4. Gud skapte mennesket smart nok til å kunne finne måter å få barn på selv om man er i forhold med noen av samme kjønn, eller ikke kan få barn pga. vanskeligheter.
5. Ergo godtar Gud forhold av samme kjønn, OG at disse får barn sammen.

Det finnes også de som har fått barn med det motsatte kjønn og ender opp som aleneforelder av diverse grunner, f.eks. at den ene parten dør. Hvor er da den kvinnlige/mannlige rollemodellen? Skal disse barna også ta skade av å kun oppdras i en familie med kun ett kjønn? Kan ikke sammenlignes sier du? Gi meg en god grunn. Barn trenger enkle ting, og det viktigste er KJÆRLIHET, folkens. Det spiller ingen rolle for barnet hvor den kjærligheten kommer fra, så lenge de føler seg elsket og trygg.

Det som også er viktig å huske på, er at barn er født uten fordommer. Om vi voksne ikke planter det inn i dem fra starten, vil det heller aldri dukke opp. Å si at «ja, men VI gir ikke barnet vårt fordommer. Dette hører de fra andre barn i skole/barnehage» er ikke godt nok. De barna har jo hørt det fra sine foreldre, og da må dere sette dere ned med deres barn og forklare hva homofili og donorbarn er, og hvorfor dette IKKE er galt.

Leo har spurt etter hvor min pappa er. Da har jeg vært helt ærlig, og fortalt at ja, jeg hadde en pappa, men han reiste bort fra meg, og at nå har jeg to mammaer. Han har også spurt om hvorfor Minstesøster har to mammaer, og hvor pappaen hennes er. Da har jeg forklart at noen barn har mamma/pappa, noen har mamma/mamma, noen har pappa/pappa og noen har kun en mamma eller pappa. Det viktigste er å forklare det med et tonefall som forklarer barnet at alt er normalt, uansett.

Min viktigste jobb som forelder er ikke bare å gi mitt barn Kjærlighet, trygghet, gode minner og oppdragelse. Min jobb er å oppdra min sønn til å bli en som aksepterer sine medmennesker uansett rase, alder, religion, bakgrunn, språk, dialekt, legning, kjønn eller hvordan de er skapt. Å gi verden en person som behandler alle bra er målet mitt. Hvordan det ender opp aner jeg jo ikke. Han er kun 4,5 år gammel. Men jeg kan i alle fall prøve, og det å ikke gi ham fordommer mot noe er jo i alle fall en start…

En helt vanlig samtale tidlig om morgenen…

Jeg har etter over 20 år som neglebiter endelig sluttet, så for å feire at jeg endelig har lange negler har jeg de siste 2-3 ukene malt dem i diverse farger just for fun. Det har ikke gått Leo hus forbi tydeligvis, men når jeg tok av fargen i går for å ta en liten neglelakkpause hadde jeg ikke sett for meg at dagens første samtale skulle være denne…

Leo griper hånden min, stirrer på den og utbryter «HÆ? Ingen farge???»
Jeg: Nei jeg tok den av igår.
Leo: Men hvilken farge er dette?
Jeg: Tja… Naturlig?
Leo: Men er det rosa??
Jeg: Negler er naturlig rosa, Leo. Du har samme farge på neglene dine. Kan jeg sove videre nå?
Leo: *sukk* Jaja… Sov du, mamma. Selv om du ikke har farge på neglene…

Livet som småbarnsmor blir i alle fall ikke kjedelig med en sønn som vi har. :p

Btw: Neglene er nå malt knall gule til ære for påsken, så får vi håpe Leo Nicolai blir fornøyd! Jeg kommer ikke hjem fra jobb før etter han har lagt seg, så kan bli spennende å se hvilken samtale morgendagen starter med… 😛

Frozen/Frost

SPOILER ALERT: HAR DU IKKE SETT FILMEN OG VIL LEVE I SPENNING TIL DU HAR SETT DEN, MÅ DU IKKE LESE VIDERE!!!

Jeg har sett den nye disney-filmen Frozen (Frost på norsk) mange ganger nå, og jeg elsker den mer og mer for hver gang jeg ser den. I mine øyne er dette en banebrytende film med nye ideer og vinklinger som gjør dette til en unik film.

Det er ingen hemmelighet at jeg elsker Disney. Jeg har alle klassikerne, og jeg er stor fan av de nyeste som «To på rømmen/Tangled» og nå «Frozen». Forskjellen på de før og denne er rett og slett hvordan kjærligheten vinkles. I de gamle filmene som Snehvit, Tornerose osv er det kjærlighetens kyss som bryter forbannelsen. Prinsen tar dem med til slottet sitt og de lever lykkelige alle sine dager. Helt greit for meg, men når ALLE filmer ender sånn blir det jo litt kjedelig og forutsigbart i lengden. I To på rømmen var det ikke så mye kjærlighets første kyss, men mer en stigende kjærlighet mellom to som ikke liker hverandre. Det kan man også finne i Frozen, men på en litt annen måte da det i Frozen er en annen mann inne i bildet som er sjarmerende og kjekk.

Det som imponerer meg i denne filmen er de sterke kvinnene som våger å vise at de er redde og engstelige for det som skjer. De er likevel sterke og støttende selv om frykten skinner igjennom flere steder. Jeg likte også godt hvordan de viste trollene, og hvordan de har laget trollene på en måte som gjør at både barn og voksne kan tro på at de finnes. Sånt liker jeg!! I tillegg til en små-homofil snømann som er både elskelig og morsom skaper dette en story og helhet som fenger både små og store.

Det som fanget meg mest med denne filmen var at filmen hovedsaklig ikke handler om kjærligheten mellom mann og kvinne, men rett og slett søskenkjærlighet mellom to søstre. De støtter hverandre, krangler og elsker hverandre. Det er ikke kjærlighetens kyss som redder vår heltinne i nød, det er kjærligheten til søsteren. Jeg falt for dette med det samme, og dette er en av ekstremt mange grunner til at jeg elsker filmen «Frozen».

Legg til mange norske detaljer, fantastisk musikk, flotte moralske innspill og ikke minst sangen «Let it go», som alle som noen gang har vært mobbet, følt seg annerledes, utstøtt, mishandlet eller misforstått kan kjenne seg igjen i og hente styrke fra, så er det en film som det i mine øyne er verdt å se både en og ti ganger.

Jeg har nå sett den 7 ganger på 2 uker, og jeg ser den gjerne om igjen og om igjen. Gleder meg vilt til den kommer ut i butikkene!! 😀

November 1st, 2013 @ 20:51:56

 

Sovedyr

Jeg har aldri lagt skjul på at jeg er et B-menneske med stor B. Det visste min kjære da vi ble sammen, og jeg visste det kom til å bli et problem for meg da vi fikk barn. Fikk jeg rett? Ja. Hvem går det verst utover? Sambo…

Jeg sto opp med Leo nesten hver eneste dag hans første leveår. Naturlig nok fordi jeg ammet, men det var det verste året i mitt liv på mange måter. Når poden fylte 2 år skjedde det en endring, og sambo stod mer og mer opp med sønnen sin. FLOTT, tenkte jeg. Kroppen jublet, og hodet fikk endelig tid til å snekre seg på plass igjen. Men selv om jeg prøvde å legge meg tidlig (rundt 1 – 2 på natta) fordi jeg skulle kunne stå opp med Leo, kjente jeg kroppen protestere. Jeg har aldri hatt så mye migrene som de siste 2 årene! Det er grusomt, og det er vondt. Slitsomt er det også.

Sambo jobber mye natt, og kommer gjerne ikke hjem før i 5-tiden på morgenen. Med en sønn som da står opp i 7-8 tiden er det ikke alltid greit, men han står opp så jeg får sove. Vel og bra, men kroppen min gir meg fortsatt migrene fordi jeg la meg for tidlig. Ond sirkel som ikke gagner noen!

Så etter jul har det skjedd en endring. Jeg har hatt ekstremt mye å tenke på, en god del bekymringer, mye vondt i bekken og rygg i tillegg til store smerter i nakken og knærne. Jeg har derfor ikke blitt trøtt om natten, og lagt meg rundt 4-5 om morgenen. Sambo har stått opp med Leo, og jeg har sovet godt for første gang på lenge. Jeg har hatt ett migreneanfall i januar, i motsetning til 20 migreneanfall i november og desember. Kroppen har rett og slett gått over til nødmodus fordi jeg har så mye å kjempe med, så den går tilbake til kjente og kjære søvnmønstre. Jeg er jo vant til å jobbe som bartender, så å legge meg kl. 7 på morgenen og sove til 12-14 var helt normalt. Nå som jeg har ventet med å legge meg til jeg er trøtt i hele januar har kroppen derfor fått slappet av, og migrenen har holdt seg borte. Jeg har til og med greid å stå opp med Leo noen ganger! Nå har jeg fått en fast rutine at de dagene jeg står opp med Leo og leverer ham i barnehagen greier jeg å sovne på sofaen til klokken er 14-15, men sånt skjer. 😛

Alt i alt kjenner jeg at leggetidene mine og sambo ikke passer til å ha barn, men fordi sambo er verdens snilleste greier jeg meg gjennom det. Det går hardt utover søvnen til sambo, men jobben hans går hardt utover sosiallivet mitt, så vi plages på hver vår kant. Det har liksom blitt en greie med oss: Jeg sitter hjemme med Leo hver kveld så sambo får jobbe natt, og han står opp med Leo om morgenen så jeg får sove. Føler meg litt slem, men the body wants what the body needs…