For 6 (eller er det 7?) år siden døde min elskede bestefar. Han ble bare 60 år, og døde av kreft. Han var virkelig som en far for meg, og jeg som har vokst opp med en far som stakk av da jeg var 1 år og en stefar som banket meg daglig i 10 år trengte virkelig en farsfigur som var trygg, snill og god. Bestefar var alt dette. Han var definisjonen på snill og tålmodig, og han gjorde aldri en flue fortred. Han jobbet hardt med sitt eget firma, og han gjorde det han kunne for at familien skulle ha det bra.
Bestefar kunne være fraværende ved å sovne helt plutselig, eller han kunne være mange timer inne på hjemmekontoret sitt. Han snakket ikke veldig mye, så lange samtaler er vel ikke det jeg har hatt mest av med ham. Men han var grunnleggende snill, og han var med å lekte og lærte oss om båtliv og alskens annet rart. Man kan på mange måter si han var limet i familien selv om han ikke var den som var mest fremtredende.
Bestefar døde så alt for ung, og da han døde mistet jeg virkelig ikke bare en bestefar, men en farsfigur og rollemodell. Jeg mistet han som hjalp meg økonomisk da jeg trengte det, og som reparerte alt som ble ødelagt. Jeg mistet han som tok med oss alle ut med båten og som lærte oss å fiske og ro. Familien mistet klippen som holdt alt sammen, og bestemor mistet mannen i sitt liv. Vi mistet alle en vi var veldig glad i.
Hvorfor skriver jeg dette nå? Jo, fordi det siste året har jeg savnet bestefar mer enn noen gang. Da han døde stilte jeg opp for de i familien som trengte det, og da særlig bestemor. Jeg fikk liksom ikke tid til å sørge ordentlig, og det merker jeg nå som Leo er født. Leo minner så mye om bestefar! Og jeg vet bestefar ville elsket rollet som oldefar til Leo! De ville blitt veldig gode venner, og jeg er så lei meg for at Leo ikke får bli kjent med han som var med på å gi meg trygghet og kjærlighet.
Jeg savner han fryktelig hver eneste dag, og det siste året har det ikke gått en eneste dag uten at jeg kjenner tårene presse på av savnet etter ham. Jeg skulle så inderlig ønske han var hos oss enda! Han er jo det på en måte. Han vil alltid være i hjertet og tankene våre, men det er ikke bestandig nok. Jeg sluttet fullstendig å tro på gud da han døde, for ingen gud vil noen gang ta fra et så godhjertet menneske livet.
Jeg savner deg så forgerdelig, kjære, kjære bestefar! Tårene som faller er like vonde nå som da du døde. Sorgen blir ikke mindre, minnene blir ikke svakere. Sårene etter du ble tatt fra oss har enda ikke grodd, og jeg skulle så inderlig ønske du kunne oppleve den gleden det er å bli oldefar til lille Leo. Du er i mitt hjerte og mine tanker… ❤
Tigerhulen 