I hele går slet jeg med migrene, og smertene er virkelig uutholdelige! Etter 8 paracet fordelt på 5 timer kom jeg på at kroppen har blitt resistens mot denne smertestillende, så da var det ikke mye jeg kunne gjøre. I tillegg hadde jeg lovet lillesøster at jeg skulle ta turen til Ekebergsletta for å se henne spille kamp, og det fristet egentlig ikke så mye når jeg kikket ut. Der plasket det ned som om syndefloden skulle ta over jorda, og smertene ble ikke bedre av dette. Så da var det bare å pakke på seg regndressen (skikkelig sexy antrekk) og finne den største big ass paraplyen i landet!

Min kjære kjørte meg opp, og jeg trasket/plasket/svømte bort til banen. Der fikk jeg sagt hei til søstersen, og så var det bare å finne seg en plass i gjørma og tenke lykkelige tanker. Heldigvis fant min kjære ut at han skulle joine meg, og det tok bort en del av kjipheten! Regnet bestemte seg for at det IKKE skulle gi seg, og plasket ned i varierende mengder fra ekstremt til litt ekstremt. Kampen var spennende, men endte dessverre i tap etter straffekonk. Kjipt! 😦

Migrenen ble jo ikke bedre av dette, så da var det rett til apoteket for å finne voltrarol smertestillende. Man føler seg egentlig som en narkis når man går på apoteket i vått regntøy og med ville, søkende øyne etter hva som helst som kan stoppe smertene. Når desperasjonen er på maks blir man ikke helt tilregnelig, og da en ansatt spurte meg om jeg trengte hjelp skvatt jeg som om noen hadde skutt meg. Ble vel ikke mindre mistenkelig av den grunn… Jeg fikk i alle fall kjøpt meg voltarol tabletter og gel, så var det rett i barnehagen å hente Leo. Gode gutten vår er alltid en fryd, og det var ikke feil å få av seg våte klær og krølle seg opp i sofaen med min kjære på ene armen og tassen på andre armen. ❤

I dag har jeg skygger av migrenen hengende over meg, men om jeg tar det med ro går det vel bra. 🙂