Jeg elsker påske! Mange har fått med seg at jeg ikke er så veldig fan av jul, men da er det to andre ting jeg setter ekstremt høyt istedenfor, nemlig halloween og påske! Jeg elsker alt med påske. Gulfargen, vårfølelsen, blomstene som begynner å sprette opp, alle eggene, påskesjokoladen, solen, påskematen, you name it!! Påske er så ufatterlig Les videre
Hva er det perfekte liv? Noen påstår jeg har et perfekt liv, og jeg har lurt litt på hva det innebærer. Jeg er endelig ved bra helse, jeg har grei økonomi, jeg har verdens beste kjæreste, jeg har en liten baby i magen, jobb jeg trives i, billig leilighet, jeg er ikke lenger deprimert, og jeg har fantastiske venner og familie. Alt dette gjør at jeg er lykkelig, og jeg tror den lykken Les videre
Da jeg var 19 fikk jeg diagnosen endometriose. Denne sykdommen gjør deg i mange tilfeller steril, og siden jeg er kraftig angrepet og må operere en gang i året, er det meeeeeget liten sannsynlighet for at jeg skal få barn. Det er ca. 5% sjanse, og kun 10% av de 5 er det sjanse for at det ikke blir utenfor livmor og/eller abort første mnd. 10% av 5% er jo ikke akkurat store odds!
Jeg har gått på soneterapi 6 mnd nå, og har ikke tatt medisinen som legen skriver ut (ikke si det til han). Jeg skal egentlig ta hormonkur for å hindre eggløsning, men det kan jeg ikke når jeg har soneterapi. Hun er en meget dyktig dame, som er overbevist om at hun kan fjerne endometriosen, og mange andre plager. Enten har legene tatt feil, eller så er hun meeeget dyktig. Eller begge Les videre
Jeg er verdens heldigste om dagen, og jeg har ofte lurt på hvorfor! Så i går fikk jeg svaret. En kompis ringte meg og etter en stund kom det fram, og jeg siterer, «grunnen til at du er så heldig og har endelig fått det så bra, er fordi du er verdens snilleste person! Du er faktisk nesten FOR snill! Du stiller alltid opp uansett hva det er, du er der med skulder og gode råd når det trengs, du er mester i å holde på hemmeligheter, og du er alltid til å stole på. Er ikke rart folk åpner seg for deg og blir så glad i deg!»
Jeg ble rørt innerst i sjelen. Dette er en kompis Les videre
Jeg ble født i byen hvor jeg bodde mine første tre år. Det er de eneste tre årene jeg har hørt til noen sted, og kunne kalle det hjemme. Siden den gang har det skjedd mye. Min mor møtte min eks-stefar, og jeg måtte flytte med dem til hjemstedet hans, langt utenfor byen, til en gudsforlatt bygd der alle kjenner alle og ligger ti år etter i utvikling enn resten av verden. Der hatet alle meg og min mor fra første stund, siden vi var innflyttere og ikke hørte til der. Vi var ikke velkommen, og det endte med ti år i helvete for oss begge. Når et barn tydelig er uønsket setter det spor. Dype spor. Jeg hatet det stedet fra første stund. Jeg var vant til å ha besteforeldrene mine i andre siden av blokken, og å ha bestemor som dagmamma mens mamma gikk på skole. Les videre
Det er en trist dag. Jeg har fått beskjed fra min bror at familiekatten er avlivet. 😦
Historien om Luca er ikke så lang, men den er interessant. Han kom til familien som bitteliten pusebaby, og familiens golden retriver adopterte med det samme det lille nurket. Gammel som hun var (11 menneskeår) stoppet ikke det henne fra å produsere melk til knøttet, så lille pusen fikk nok mat! 😛 Han begynte snart å jakte på vepser og humler, og det måtte et vepsestikk til før han bremset litt på akkurat de farlige innsektene.
Ettersom han ble større ble han også mer rampete! Han begynte å klatre opp til fuglekassene og pirke ut fuglene med poten, for så å leke med dem på bakken til det ble kjedelig. Han og vofsen vår var uadskillelig, og Shiela passet på som en ekte reservemamma skal. Snart gikk Luca identisk med henne (veldig bråkete og tungt) og la seg ned på samme måte (like tungt og bråkete) Han oppførte seg mer og mer som en hund, og smyge seg stille har aldri vært en av hans sterke sider.
Da min mor, hennes kone og søskenene mine flyttet til et nytt hus fant både Shiela og Luca seg til rette, og jeg tror nok de koste seg sammen der. Etter en stund måtte vi avlive Shiela, hun var rett og slett for syk og plaget til å leve lenger. Det hadde vært dyreplageri å la henne leve lenger. Luca sørget, og etter det ble han bare enda mer rampete, og gatas skrekk! Selv om han var kastrert yppet han like mye til slosskamp, og det var ikke få ganger han ble skadet. Hjemme var han ikke den mest kosete pusen, men absolutt den katten med mest personlighet! Det er moro når man nesten føler katten er mer menneskelig enn katt…
Han var virkelig en del av familien, og særlig min bror var velsig knyttet til han. Som eneste mannfolka i familien må man jo holde sammen, og de knyttet unike bånd. Bror kunne gjøre alt med luca som vi ikke fikk lov til! For eksempel klappe han på magen. Desverre har min mors allergi blitt mye verre siste året, og de har lenge prøvd å finne et nytt hjem til lille Luca. Siden han ikke går så godt overens med barn (han er ingen kostete katt) og fordi han er så selvstending er det ikke lett å finne et godt hjem når man vil at pusen skal få det godt. De ville ikke gi han bort til hvem som helst!
Luca måtte avlives. Det er en tung dag for familien, og vi har virkelig mistet et familiemedlem! Du vil bli savnet kjære gullet! Håper du har det bedre der du er nå.
Hvil i fred, Luca. ❤
Da er det jul i huset nok en gang! Juletreet er pyntet, alle pakkene er på plass under det, og vi har prøvesmakt de 8 sortene av julekaker familien har bakt. Jeg har fått servert ekte julebrus (Rudolf og nissen fra Oscar Sylte) og livet er rett ut herlig! Julestemningen er inne for fullt, og jeg kjenner roen senker seg over meg i takt med julemusikken som strømmer mykt ut av cd-spilleren.
I morgen er det tv-kos med julestrømper, nydelig middag, og nisserunde til familiens små barn, så vi kan opprettholde tanken på at nissen finnes. Nå er det jul, og jeg gleder meg sinnsykt til i morgen! Da er det bare å si:
GOD JUL ALLE SAMMEN!!! 😀
I dag er dagen! Jeg reiser hjem til hjembyen for å feire jul med min kjære familie! 😀 Samboeren blir hjemme og feirer med sin familie i år, men vi ses da igjen om noen dager, så det er ikke krise. hehe…
Etter å ha døgnet med playstation og samboer skulle vi da kjøre til Gardermoen, og gjett om det er kaldt ute kl. 05.00!! Vi ankommer 06.00, og flyet går o7.00. Dette er for min del aaaaalt for tidlig, men må man så må man! Etter en tung avskjed med min kjære stiger jeg ombord, og jeg må innrømme jeg merket at søvn ikke var det jeg hadde i pluss akkurat da!
Vi får beskjed over callingen at alt er i rute, og at vi tar av snart. Jeg rigger meg til med boken som står bak favorittserien min True Blood, og begynner å lese om sex, vampyrer og en tankeleser. Plutselig får vi ny beskjed! Flyet må ises av, og at det tar ti minutter før vi kan ta av. Beskjeden sendes videre til min mor, og jeg regner med det ikke tar lange tiden… … her må jeg ha sovnet, for plutselig lyder det over callingen: «mine damer og herrer, vi starter nå innflyvningen til…!» I mitt hode hørtes det slik ut: «mine damer og herrer, vi starter nå flyturen til…!»
Jeg tar opp mobilen, og slår den på. Jeg må jo sende ny melding til mamma om at vi er veldig forsinket! Plutselig ser jeg meg rundt, og lurer litt på hvorfor det rister litt i flyet, og hvorfor det er helt mørkt ute. Den sløve hjernen min registrerer så at vi faktisk er i luften! Jeg har jo startet prosessen på mobilen, og den er ikke bare bare å slå av igjen, så i desperasjon med bilder om flystyrt grunnet teknisk svikt takket være mobilen min river jeg ut batteriet og puster lettet ut… Vi lander trygt, og blir møtt av lillesøster på flyplassen. Nå sitter jeg hjemme i en varm stue og døser foran data’n på vei i seng for å sove litt.
Dette er grunnen til at jeg ikke sover på fly, buss, trikk osv… Det ender alltid i en eller annen type panikk! 😛
Tigerhulen 