Jeg ble født i byen hvor jeg bodde mine første tre år. Det er de eneste tre årene jeg har hørt til noen sted, og kunne kalle det hjemme. Siden den gang har det skjedd mye. Min mor møtte min eks-stefar, og jeg måtte flytte med dem til hjemstedet hans, langt utenfor byen, til en gudsforlatt bygd der alle kjenner alle og ligger ti år etter i utvikling enn resten av verden. Der hatet alle meg og min mor fra første stund, siden vi var innflyttere og ikke hørte til der. Vi var ikke velkommen, og det endte med ti år i helvete for oss begge. Når et barn tydelig er uønsket setter det spor. Dype spor. Jeg hatet det stedet fra første stund. Jeg var vant til å ha besteforeldrene mine i andre siden av blokken, og å ha bestemor som dagmamma mens mamma gikk på skole. Nå så jeg dem kun i ferier der de hadde flyttet til utenfor byen andre veien fra dit vi flyttet, og jeg var hysterisk hver gang jeg dro derfra. Jeg måtte forlate min trygge tilværelse der tilbake til mishandling hjemme og mobbing på skolen.

Da jeg flyttet hjemmefra da jeg var 15, flyttet jeg til en liten bygd igjen, kaldt Åndalsnes. Der gikk jeg på skole i to år, men jeg var fortsatt bare en innflytter. Jeg hørte ikke til der, og det merket jeg tydelig hver dag som gikk. Da jeg flyttet tilbake til hjembyen min trodde jeg jeg hadde kommet hjem. Men siden jeg hadde bodd 10 år utenfor byen, og 2 år på Åndalsnes kjente jeg jo ingen der. Jeg var nok en gang innflytter, siden alle visste jeg hadde bodd på bygda så mange år. Jeg fikk ikke mange venner der heller, siden jeg ikke likte holdningene der. Jeg var mye mer åpen for sex og åpne forhold enn resten av byen, og det endte med stempel som sitter igjen enda. Nå som jeg viser det tydelig i tillegg er jeg jo ikke blitt mer populær der 😉

Da jeg flyttet til trondheim fikk jeg et helt nytt liv. Fortsatt innflytter, men det var alle de jeg fikk som venner også, så da var det ingen som så ned på meg for det. Der fikk jeg begynnelsen på den vennegjengen jeg har i dag. Ugresset er luket ut, og igjen sitter jeg igjen med de beste folka fra den beste tiden i livet mitt. Jeg elsket Trondheim, og følte jeg hørte til der! Det er den første plassen jeg har kalt hjemme, og jeg ser fortsatt på Trondheim som hjembyen min. Jeg savner den byen med folkene der hver eneste dag, og lengter tilbake til stamplassen, vennene og selve byen.

Nå bor jeg i Oslo, og jeg er definitivt innflytter. Ikke at dette er negativt nå, men jeg merker jeg ikke hører til her, og jeg kommer ikke til å bo her for alltid. Her har jeg truffet siste del av min fantastiske vennegjeng, og her også er ugresset luket ut så jeg sitter igjen med de beste folka. Her i Oslo er det en miks av de jeg møtte i Trondheim og som har flyttet hit, og de som bor i Oslo fra før og som jeg møtte her. Jeg er velkommen og ønsket, og det er en deilig følelse. Jeg har funnet meg til rette med min kjære, og vi lever fortsatt som nyforelskede tenåringer! Livet er bedre enn noen gang og det går bare oppover herfra!

Det stedet jeg forbinder med barndomshjem nå er hos min bestemor. Hun bor på landsbygda rett utenfor gamlebyen, og hun har et stort fint hus der med en hage som er morsom å leke i. Hele atmosfæren i huset lyser kjærlighet, og jeg er trygg når jeg kommer hjem dit. Jeg elsker min bestemor høyere enn livet selv, og jeg er stolt av å ha en mentor og venn som henne. Jeg er også utrolig glad i min mor, men de har flyttet så mye at jeg har ikke hjemme-følelse når jeg er der. Hos mamma er jeg alltid velkommen og elsket, men jeg er bare på besøk. Hos bestemor er jeg hjemme.

Heldigvis har jeg den fordelene at jeg slår meg til ro ganske fort på nye plasser, så jeg er en perfekt nomade 🙂 Jeg skammer meg ikke lenger over å være innflytter! 🙂