En helt vanlig samtale tidlig om morgenen…

Jeg har etter over 20 år som neglebiter endelig sluttet, så for å feire at jeg endelig har lange negler har jeg de siste 2-3 ukene malt dem i diverse farger just for fun. Det har ikke gått Leo hus forbi tydeligvis, men når jeg tok av fargen i går for å ta en liten neglelakkpause hadde jeg ikke sett for meg at dagens første samtale skulle være denne…

Leo griper hånden min, stirrer på den og utbryter «HÆ? Ingen farge???»
Jeg: Nei jeg tok den av igår.
Leo: Men hvilken farge er dette?
Jeg: Tja… Naturlig?
Leo: Men er det rosa??
Jeg: Negler er naturlig rosa, Leo. Du har samme farge på neglene dine. Kan jeg sove videre nå?
Leo: *sukk* Jaja… Sov du, mamma. Selv om du ikke har farge på neglene…

Livet som småbarnsmor blir i alle fall ikke kjedelig med en sønn som vi har. :p

Btw: Neglene er nå malt knall gule til ære for påsken, så får vi håpe Leo Nicolai blir fornøyd! Jeg kommer ikke hjem fra jobb før etter han har lagt seg, så kan bli spennende å se hvilken samtale morgendagen starter med… 😛

Sovedyr

Jeg har aldri lagt skjul på at jeg er et B-menneske med stor B. Det visste min kjære da vi ble sammen, og jeg visste det kom til å bli et problem for meg da vi fikk barn. Fikk jeg rett? Ja. Hvem går det verst utover? Sambo…

Jeg sto opp med Leo nesten hver eneste dag hans første leveår. Naturlig nok fordi jeg ammet, men det var det verste året i mitt liv på mange måter. Når poden fylte 2 år skjedde det en endring, og sambo stod mer og mer opp med sønnen sin. FLOTT, tenkte jeg. Kroppen jublet, og hodet fikk endelig tid til å snekre seg på plass igjen. Men selv om jeg prøvde å legge meg tidlig (rundt 1 – 2 på natta) fordi jeg skulle kunne stå opp med Leo, kjente jeg kroppen protestere. Jeg har aldri hatt så mye migrene som de siste 2 årene! Det er grusomt, og det er vondt. Slitsomt er det også.

Sambo jobber mye natt, og kommer gjerne ikke hjem før i 5-tiden på morgenen. Med en sønn som da står opp i 7-8 tiden er det ikke alltid greit, men han står opp så jeg får sove. Vel og bra, men kroppen min gir meg fortsatt migrene fordi jeg la meg for tidlig. Ond sirkel som ikke gagner noen!

Så etter jul har det skjedd en endring. Jeg har hatt ekstremt mye å tenke på, en god del bekymringer, mye vondt i bekken og rygg i tillegg til store smerter i nakken og knærne. Jeg har derfor ikke blitt trøtt om natten, og lagt meg rundt 4-5 om morgenen. Sambo har stått opp med Leo, og jeg har sovet godt for første gang på lenge. Jeg har hatt ett migreneanfall i januar, i motsetning til 20 migreneanfall i november og desember. Kroppen har rett og slett gått over til nødmodus fordi jeg har så mye å kjempe med, så den går tilbake til kjente og kjære søvnmønstre. Jeg er jo vant til å jobbe som bartender, så å legge meg kl. 7 på morgenen og sove til 12-14 var helt normalt. Nå som jeg har ventet med å legge meg til jeg er trøtt i hele januar har kroppen derfor fått slappet av, og migrenen har holdt seg borte. Jeg har til og med greid å stå opp med Leo noen ganger! Nå har jeg fått en fast rutine at de dagene jeg står opp med Leo og leverer ham i barnehagen greier jeg å sovne på sofaen til klokken er 14-15, men sånt skjer. 😛

Alt i alt kjenner jeg at leggetidene mine og sambo ikke passer til å ha barn, men fordi sambo er verdens snilleste greier jeg meg gjennom det. Det går hardt utover søvnen til sambo, men jobben hans går hardt utover sosiallivet mitt, så vi plages på hver vår kant. Det har liksom blitt en greie med oss: Jeg sitter hjemme med Leo hver kveld så sambo får jobbe natt, og han står opp med Leo om morgenen så jeg får sove. Føler meg litt slem, men the body wants what the body needs…

Søndag i akebakken

Det snør, det er kaldt, og puddersnøen ligger som et teppe over Oslo. Hva gjør man da på en rolig søndag? Ut i akebakken!!

Jeg og Leo startet søndagen med å besøke en venninne som jobber på Color line, og Leo ELSKER sin tante Lilli, så det var stor gjensynsglede for både store og små. Jeg hadde ikke sett henne på 2 mnd, så abstinensene begynte å kjennes. Etter noen hyggelig timer kjørte vi hjemover, og da vi parkerte utenfor blokka fikk jeg en sms fra pappa’n til Leos bestevenninne i barnehagen om vi ville være med i akebakken om en times tid. Selvfølgelig ville vi det!!

Vi er velsignet med både store og små akebakker her vi bor, men siden den største akebakken er full av store (og uforsiktige) barn som ikke tar så veldig hensyn til smårollinger, valgte vi den lille bratte utenfor barnehagen. Passe lang, passe bratt. Leo insisterte på å kjøre snowraceren siden den er kulest, og jeg tok til takke med rumpeakebrettet. Det viste seg raskt at det var en fordeling jeg fint kunne leve med da det er et rumpeakebrett med FART i (hahaha! må le litt av dobbelbetydningen).

Det gikk så det suste ned bakken, og fordelen er jo at det ikke veier noe. Lett å dra med seg opp igjen! Så etter en times aking og litt lek inne på barnehagens lekeplass skulle vi ta en siste tur ned bakken. Har du noen ganger gjort noe for så å tenkt etterpå at det skulle du kanskje ikke gjort? Jeg fikk en sånn følelse etter siste turen ned bakken….

Det gikk litt fortere enn forventet, og da jeg holdt et halvt øye med de to små kjørte jeg ned i et hakk i snøen, og rundt gikk det! På en eller annen måte fikk jeg håndtaket til rumpeakebrettet klemt mellom lårene i fallet, og det gjorde helt SINNSYKT vondt! Ikke så mye å få gjort med det, men da vi dro på Egon for å spise middag med svigers etterpå kjente jeg at innsiden på lårene begynte å verke. Da jeg skiftet til kosebukse i ste sjekket jeg ut skadeomfanget, og måtte nesten le litt. Innsiden på lårene mine er dekket med to gigantiske blåmerker som inneholder de fleste fargene i regnbuen.

Jaja. Om man skal måle fart og moro i akebakken ut fra blåmerkene man sitter igjen med i etterkant kan man trygt si at jeg har hatt en veldig gøy og fartsfull dag i dag! Man blir aldri for gammel til å slå seg løs i akebakken. 😉

«Mamma daaah»

Jepp, her i huset har poden kommet i den alderen da voksne er kjipe skapninger som lever for å ødelegge moroa til små gutter.

Ting starter gjerne med en bagatell. Jeg ber Leo rydde rommet sitt (som ser ut som et helvete til enhver tid. Skjønner ikke det er mulig for en treåring å rote så mye så fort!) og han svarer som regel med «jada mamma!» og løper til rommet sitt for å rydde rote mer. Jeg som mor tenker «så fint at han hører etter! Tipptopptommelopp». Så lukker poden døren. Jeg fatter mistanke om noe muffins, banker forsiktig på romdøren hans, og etter noen sekunder åpnes døren på gløtt. En nese stikker ut og lurer på hva jeg vil, og jeg spør om rommet ryddes som avtalt. Et høyt sukk og øyerulling kommer først, før han stønner «mamma daaah! Ja jeg rydder rommet mitt!». Jeg vet han lyver. Kall det en sjette sans, mammainstinkt, øyne i nakken eller hva du vil. Når barnet ditt ikke åpner døra mer enn 2 cm og så vidt stikker snuten ut, da skjuler han noe, eller så lyver han. Eller begge deler.

Som mor kan jeg syns dette er sjarmerende til en viss grad. Han viser seg som mer selvstendig, viser intelligens og kløkt, og han har taktikken klar allerede før jeg ber ham om å gjøre noe. Barn er nemlig høyt utviklede taktikere som ikke går av veien for å lure foreldre trill rundt med slu triks som foreldre på magisk vis godtar fordi det er, ja, sjarmerende.

At han rydder rommet sitt uten at jeg oppretter kommandosentral i senga hans kommer ikke til å skje. Han er for slu. Om jeg sitter i senga og kommanderer ham og peker på ting han tar opp, bruker han så lang tid at jeg blir lei eller forbannet. Blir jeg forbannet kan han sprute ut krokodilletårene sine til samvittigheten min slår ut i full blomst, og knærne smelter så jeg havner opp på gulvet og holder rundt ham for å trøste. Blir jeg lei vet han at han kan slippe billig ved å være morsom og søt for å distrahere meg fra det viktige oppdraget. Uansett kommer han seg unna å rydde rommet sitt denne gangen. Som regel bryter pappaen sammen og rydder rommet for ham. Jada, vi mener det godt.

Dessverre for Leo er jeg en høyst utviklet bitch om jeg må være det, så jeg får ham som regel til å rydde rommet sitt. Det kan ta opptil 3 timer, men det blir i alle fall gjort.

Uansett er det oftere og oftere at sukking, stønning, øyerulling og «Mamma daaah» er en del av podens oppførsel. Å vise tydelig at mamma eller pappa er teit er visst en naturlig del av det å være barn, men jeg hadde hååååpet det skulle vente noen år før dette kom inn i bildet. Dessverre er det ganske så sjarmerende når en treåring oppfører seg sånn, så han slipper litt for lett unna foreløpig.. 😉

Tv-slave

Barns skjermbruk blir mye omtalt i media for tiden. De fleste er enige om at barn ikke skal se så mye tv, men jeg er ganske så uenig!

Dagens foreldre stresser for mye etter min mening. Ja, en travel hverdag er ikke til å unngå med jobb og barn, men helt ærlig, man må også ta seg tid til å puste oppi alt dette. Da er tv et fantastisk redskap som kommer godt med! Ok, jeg innrømmer det. Enkelte barneprogrammer lager mer grøt av hjernen enn den stimulerer, og Drømmehagen, Teletubbies og lignende programmer bidrar til barn i stupido-transe, og foreldre som lurer på om de skal slå seg selv i hodet med en hammer for å ende lidelsene nå eller vente 5 min. Brannmann Sam, derimot, er moralsk og lærerik barne-tv som lærer barn om farene som kan oppstå hjemme og i naturen, og litt om hva man skal gjøre i forskjellige situasjoner. I tillegg til at musikken er fengende, og Brannmann Sam er en smule kjekk. 😉 Her går det også mye i Disney. Disney er bra både for moralen og for humorens skyld. Moro for voksne, moro for barna!

Det jeg mener foreldre gjør feil med TV er at de plasserer barna der og gjør så andre ting istedenfor. Her skipper vi lett litt husarbeid for å se en Disneyfilm med poden i armkroken. Ok, så ser ikke kjøkken og stue helt strøken ut, og ja, så er det kanskje en maskin klær som burde vaskes men som kan vente en stund før den settes på. Alt har med prioriteringer å gjøre, og alt har med forventninger man har til seg selv. Jeg vil heller se en morsom tegnefilm med lillemann enn å rydde stua.

Det har jo også med hvilket press man legger på seg selv. MÅ middagen være på bordet kl. 17 eller kan man spise middag kl. 18 en og annen gang? Her spiser vi ikke middag for kl. 19 fordi småtten er ekstremt kresen og spiser kun brødskive, men også fordi da får vi tid sammen før leggetid kl. 20. Vil jeg rydde hus de timene jeg har med barnet mitt, eller vil jeg være sammen med ham?

Noen vil argumentere om at lek på rommet eller ligge på gulvet å bygge lego er bedre enn å se TV. Ja jeg er helt enig, men enkelte hensyn må tas. F.eks. har jeg skade i rygg og bekken i tillegg til migrene 1-3 ganger i uken, pluss smerter i et kne og problemer med nakken. Det sier seg selv at etter 5 min på et hardt gulv venter flere timer med smerter og smertestillende. Da setter jeg meg heller i sofaen med gutten min og ser en koselig film, så kan sambo ta seg en lekerunde før leggetid.

Jeg tror heller ikke tv er fordummende. Småtten har lært mye, både språklig og informasjonsmessig. Han startet tidlig å se tv, og han startet tidlig med å prate. Han plukker opp ord og setninger han hører kjempefort, og han er dyktig å sette dem i sammenheng. I tillegg prater vi mye sammen om det vi ser på, og prøver å få ham til å legge merke til detaljer og selve handlingen. Vi leser også mye i bøker, og på den måten greier han å plassere og trekke relasjoner til historier han leser i bøker og som han ser på tv.

I tillegg mener jeg barn har behov for å koble av på samme måte som voksne. Etter barnehagen er småen sliten, og da vil han sitte inntil meg og sambo å se noe koselig på tv’n. Så ser vi tv en times tid (eller kanskje mer, alt ettersom hvor slitne han og vi er) og så finner vi på noe før middag. På den måten blir han i bedre humør og mer harmonisk, og vi sliter oss ikke helt ut i hverdagen.

Kanskje dagens barn ser for mye på tv, men helt ærlig mener jeg dette er ganske så oppskrytt og veldig blåst opp.

Hva mener du?

Litt skremmende, veldig komisk!

«WÆÆÆHÆÆHÆÆ!! MAMMA’N MIN!!!»

Når slikt høres fra barnerommet kl. 00.23 spretter man som mor ganske så raskt opp. Man vet jo at det som regel bare er et mareritt eller noe lignende, men man spretter likevel opp. Jeg gjør i alle fall det. Poden gråter bare når han er redd eller trenger noe, så det er som regel en grunn. Derfor var jeg forberedt på det meste da sirenen gikk i kveld. Likevel var det ingenting som kunne forberedt meg på hva som møtte meg på barnerommet…

I barnesengen sitter Leo på knærne og ser helt fortvilet ut.

T: Hva er det lille vennen min?

L: Fisken min!! (dette er da en bitteliten gummifisk som er 1 cm lang og litt bøyd. Den tilhørte opprinnelig min minste søster, men Leo fikk den siden han knyttet så sterke bånd til den…)

T: Hva er det med fisken din? (Tenker mitt om at den sikkert har blitt borte for hundredeogfemtiende gang, og at den ligger et sted det ikke er tenkelig at en liten fisk skal kunne ligge…)

L: Jeg mistet fisken nedi magen min! (Stemmen sprekker og han kaster seg frem med hendene foran ansiktet og hulker hjerteskjærende ned i puta)

T: Puttet du fisken i munnen din? (Med latter i stemmen over å se den lille hulke fortvilet over å ha fisken i magen, men også litt i sjokk over at han kunne fått den i halsen. Jada, kall meg ond, det var uansett et morsomt syn)

L: JA! Fisken ligger i magen! Buhuuuhuuu!!

T: Spiste du fisken din? (Greier ikke heeeelt å skjule latteren fra stemmen, men prøver hardt)

L: (Greier å ta seg litt sammen) Ja, fisken er borte for alltid! *SNUFS!*

T: (Prøver å få ut mer info fra den knuste gutten, og kommer frem til at det å ha spist fisken ikke er veldig sannsynlig) Leo, drømte du at du spiste fisken din? (Prøver å høres moderlig og forståelsesfull ut)

L: *Nikker*

T: Så fisken ligger ikke i magen? Du puttet den ikke i munnen?

L: *Rister på hodet*

T: Da finner vi fisken i morgen. Nå må du sove vennen. Natta!

L: *sovner ganske så kjapt*

 

Sorry, men jeg greide ikke la være å le da jeg kom inn på stua. Fortvilelsen over å ha spist fisken var ikke i nærheten så trist som det at han aldri kom til å se den fisken igjen, så jeg greide ikke helt å holde meg alvorlig over mitt barns fortvilelse. Så får vi bare håper drømmene hans tar en annen retning resten av natten, og at vi finner den fordømte fisken i morgen. 😉

Tone gjør ting hun ikke kan #3

I dag: Sy Lego-teppe til poden!

Lego er noe dritt. Det er moro å leke med, men det er millioner av bittebittesmå deler som ligger over alt, og som jeg greier å tråkke på uansett hvor jeg går. NÅ ER JEG LEI! Hva gjør jeg med det?

Jeg fikk en flott symaskin av mine svigerforeldre til jul, og jeg er ikke av den typen som lar nye ting ligge urørt særlig lenge. Så 3.juledag bar det avsted til tekstilforhandler for å kjøpe jeans-stoff, tråd og nagler for å sy lego-teppe til poden. Sambo vokste opp med dette da han var liten, problemet er bare at det selges ikke i butikk. Så når jeg fikk symaskin i år er det ikke lenger unnskyldning til å la legoen slenge lenger!

Med mot i blikket og angst i magen satte jeg igang med måling og klipping, bretting og isetting av nåler rundt hele. Teppet er 145 cm x 145 cm kvadratisk med avrundet kanter. Jeg sydde 1 cm kant inn rundt hele teppet, så banket jeg ikk nagler/metallhull så man kan trekke tråd gjennom og snøre det sammen.

Noen kroner fattigere, 3 arbeidstimer senere og vond rygg fra en annen verden, og teppet er ferdig. SUKSESS! Det kunne ikke blitt bedre om jeg hadde kjøpt det! Så nå er det en stolt og glad TigerTone som endelig har fått symaskin, og har fått tatt den i bruk. Leo var ekstatisk for å få lego-teppe, og kastet seg rundt beina mine og ropte «TUSEN TAKK MAMMA, du er så SNILL!!». Bedre belønning kunne jeg ikke fått. 🙂

Leo ble veldig fornøyd med lego-teppet sitt!

Leo ble veldig fornøyd med lego-teppet sitt!

Baksiden der Legoen skal ligge

Baksiden der Legoen skal ligge

Forsiden! (egentlig mørkere enn det kommer frem på bildet)

Forsiden! (egentlig mørkere enn det kommer frem på bildet)

Under produksjon med min nye symaskin

Under produksjon med min nye symaskin

Ferdig med tråd og hele pakka!

Ferdig med tråd og hele pakka!