De fleste jenter fra norden er avhengig av å være brun hele året. Om sommeren oversoler vi oss for å bli brunest mulig, og om vinteren renner vi ned solariumene og legger oss på solsenger hundrevis av andre har ligget å svettet på før oss. Vi risikerer hudkreft, rynker og lærhud for å se brun ut! Vi med få fargepigmenter og som bruker en evighet (helst hele livet) på å skaffe oss en minimal brunfarge føler oss mislykket og sjalu på de som blir kjempebrune fort, og de som blir brun fort føler de aldri blir brun nok. Dette er en vond sirkel år etter år etter år etter år.
Thailendere har en nydelig brunfarge. De ser ut som melkesjokolade og karamell, og de trenger ikke egang se på sola for å få fargen siden den er medfødt. Men her er det motsatt av norden! I Thailand prøver jentene å bli hvitest mulig! Er man veldig brun blir det ansett som stygt, og jo hvitere de er jo penere blir de ansett for å være. Ser man på filmstjerner og modeller derfra ser de nesten ut som de er hvite naturlig, men det er ikke tilfelle.
Der vi har bodylotion med brunkrem i har de bodylotion med blekende krem i som gjør huden lysre. De bruker mye pudder, og da særlig de i barbransjen, prostituerte og de som trenger utseendet sitt i jobben. Jeg syns dette er fascinerende!! Her risikerer vi helsen vår for å bli brun, men så er vi i virkeligheten beundret av de i Asia. Når det kommer hvite til Thailand ser man jentene se beundrende etter nordiske jenter med blondt hår. Man kan nesten høre dem sukke!
Det er vel ingen steder utrykket «man vil ha det man ikke har» komme bedre til sin rett. Men er virkelig gresset grønnere på andre siden?