De fleste som føder barn har et enormt press på seg, både fysisk og psykisk. Ikke bare skal man ha ansvaret for en ny verdensborger, men man skal være en fantastisk mor som har tid til venninner, spontane cafèbesøk, babysang, babysvømming, barseltreff, husarbeid, middagslaging osv… Timeplanen fyller seg opp i takt med barnets alder, og det blir ikke noe lettere å være mor som tiden går. Oppe i alt dette skal man også bli kjent med en ny person. En ny sjef har entret huset, og tiden man før eide og kunne bruke som man ville er deg nå fratatt og gitt til den lille.
Problemet med å bli mor er at det er alt for mange tabuer som lusker i krokene. Man har ikke våkennetter, babyen er alltid blid og glad, ammingen går perfekt, man gråt da den lille ble født, og man elsker å være mor!! Men alle vet jo at det er ikke sånn i de fleste tilfeller. Mange sliter med amming, de fleste er våkne om natten, og mange babyer får kolikk og skriker både natt og dag. Forventningspresset, eller rett og slett personligheten til kvinnene, gjør at mange har manglende morsfølelse det første året. Det trenger ikke bare være at babyen er «vanskelig».
Jeg kjente ikke et snev av morsfølelse da Leo ble født. Da de la ham på magen min gråt jeg ikke, og jeg tenkte praktisk på hva som kom til å skje etter fødselen, og etter de hadde lappet meg sammen. Fødselen var perfekt, så det var ikke grunnet en dårlig fødsel. Jeg fikk også til ammingen med det samme, og har hatt mye melk frem til nå. Leo er verdens blideste og herligste baby, og vi har sluppet unna skrikete baby. Han har jo sine dager han også, men det er minimalt. Han har aldri hatt magetrøbbel, og tennene har kommet ut smertefritt. Han sover greit om natten, og vi har aldri måtte vært oppe flere timer for å trøste og roe ned. Alt i alt en perfekt baby! Likevel manglet morsfølelsen. Den var bare ikke til stede! Hvorfor??
Jeg har aldri hatt lyst på barn. Legene mente at jeg ikke kunne få barn i det hele tatt, så da var det egentlig greit for meg. Så ble jeg plutselig gravid, og vi valgte å beholde. Men jeg haaatet virkelig å gå gravid! Bortsett fra bekkenløsning hadde jeg et perfekt svangerskap, men jeg hatet hvert sekund av det. Da Leo ble født var jeg glad for å være ferdig med det, og jeg elsker gutten over alt på jord! Men jeg følte ikke han var min. Jeg følte vi lånte ham fra noen andre, og jeg syntes det var det mest unaturlige i verden å kalle meg selv mamma. Morskjærligheten var på plass, men ikke morsfølelsen. Jeg følte meg som en robot som ikke fikk til noe.
Det verste var at jeg følte meg mislykket som mor fordi jeg følte det sånn! Helt til flere venninner med barn kom å fortalte meg de hadde hatt det på akkurat samme måte. Det lettet hjertet mitt tusen hakk, og jeg gikk bare å ventet på at følelsene skulle komme strømmende. De uteble. I hele 6 mnd ventet jeg, og først nå, 7 mnd etter fødselen, begynner jeg å kjenne noe som kan minne om morsfølelse. Den kommer smygende litt og litt for hver dag som går. Nå lurer du sikkert på hva som er forksjellen på morskjærlighet og morsfølelse, og det er ganske lett. Morskjærlighet er det som gjør at du er redd det skal skje noe med barnet ditt. Rett og slett kjærligheten du føler! Morsfølelse er din egen følelse til det å være mor. Og det begynner jeg å føle nå. At det er naturlig å være mor. Jeg begynner å føle at ordet mamma passer til meg.
Men det kommer til å ta tid før jeg er helt og holdent har den fantastiske morsfølelsen de fleste mødre prater om etter fødselen. Og når en nybakt mor prater om den fantastiske morsfølelsen, og du sitter der å føler deg som en dritt fordi du ikke har den, da skal du tenke det at det er ikke sikkert den nybakte moren forteller alt. Det kan hende hun bare er redd for at du skal se ned på henne fordi hun ikke har fått den enda hun heller!
Grunnen til at jeg skriver dette er for å sette et lite lys på dette tabuet. Håper nybakte mødre kan lese dette og føle litt mindre skyldfølelse for at følelsene mangler 🙂
Tigerhulen 
Jeg hadde ikke morsfølese for min førstefødte før det var gått tre år, selv ikke da jeg fikk nr to i mellomtiden. Men med nr to og tre kom den med en gang. Det var litt rart en stund, jeg hadde samtidig ett barn jeg ikke følte morsfølelse for, og et jeg følte det for. Og det hendte nok at jeg hadde skyldfølelse for at jeg ikke greide å føle det for nr 1 når jeg samtidig følte det for nr 2…. Men det retter seg i marsjen…Morskjærligheten derimot hadde jeg drøssevis av :))) Hele tiden!
Det må ha vært en veldig spesiell følelse å ha for noen men ikke for andre! Bra det rettet seg ut til slutt 🙂
Jeg gråt heller ikke da Em ble født! Var bare så sykt letta over at fødselen var over, og var så utmattet det påfølgende døgnet at det omtrent var meg likegyldig om han var der eller ikke. Husker han begynte å gulpe fostervann på natta, jeg bare dro i snora også kom det noen å henta han så jeg kunne sove videre. Kroppen og hodet skal gjennom mye, og er ikke alltid hjernen klarer å følge med selvom kroppen er der! Hvis du skjønner 🙂
Jeg var jo GLAD i han, var bare så sliten og følte også at jeg liksom lånte han av sykehuset, haha, så jeg måtte liksom «spørre» om vi «fikk lov» å dra hjem nå, haha 😛
Jeg tenkte også mest på å sove etter fødselen, og var så rart å måtte ha ansvar for en liten tass istedenfor. Han var jo ikke den jeg hadde blitt kjent med i magen! Nå var han utenfor, og helt fremmed. Merkelig følelse. Jeg spurte også om vi kunne dra hjem, for følte ikke jeg kunne bestemme det selv 😉
Ett godt innlegg! Takk for at du deler med oss :o)
Vanskelig å vite, synes jeg…men morsfølelsen kom nok snikende sakte, men sikkert, uten at jeg kunne si en dag at NÅ var den her :o) Jeg har mye av den samme bakgrunnen som deg (endometriose og operasjoner), foruten at vi prøvde og ønsket å få barn leeenge. Når vi endelig greide det, kom det så overraskende at jeg trengte mye tid på å la det hele synke inn.
Så når mirakelet endelig var her, greide jeg feks ikke å synge kjærlige sanger til henne..det ble så sterkt at jeg bare knakk sammen å gråt. Når jeg kysset henne varsomt, luktet på henne og skulle hviske «mamma er så ufattelig glad i deg!»…kom det bare hikst og skjelvinger! Det tok lang tid før jeg greide det uten å knekke sammen.
«Mamma» – jeg var endelig en mamma, det jeg hadde drømt om, ønsket høyest, kjempet for å bli – en dag! Når jeg endelig var blitt det, føltes det bare for stort, for sterkt og altfor mye!
Hun var så liten av vekt, så skjør, så hjelpesløs, også var hun MIN!
I dag, 9 mnd senere, er jeg i en rolle jeg stortrives i! Dette var jo det jeg ønsket, drømte om og jovisst er det fantastisk!! Takk til meg selv for at jeg tok tiden til hjelp :o)
«Du er så fin og jeg er så glad i deg.
Du er så fin og jeg er så glad i deg.
Ingen er så god som du i hele verden,
Ingen er så god som du i hele verden!»
LilleSkatt: Takk for at jeg får være mamman din!
Takk for hyggelig kompliment, og tusen takk for at du deler din historie her!! Utrolig rørende og sterkt å lese dette. I begynnelsen gråt jeg mye selv når jeg sang til ham, og jeg greide ikke helt å få bukt med følelsene mine. Kjærligheten er så sterk, men morsfølelsen så liten. Det gjorde (og gjør) at jeg ikke greide å ta innover meg at han er min. Vi hadde jo forberedt oss på et liv uten barn, og når han plutselig var her visste jeg ikke helt hvordan jeg syntes om det å bli mor. Nå elsker jeg rollen, og føler virkelig det var (og er) ment to be! Jeg har endelig fått en mening i livet som jeg ikke visste jeg ønsket meg, og jeg stortrives som mamma!!!
Vi synger den sangen der på babysang, og den er så flott! Den sier veldig mye om forholdet mor/barn!
Nok en gang takk for at du deler! 🙂
Tilbaketråkk: Litt om morsfølelse | Tigerhulen