Da Leo ble født skrev jeg innlegget om det å mangle morsfølelse. 4 år etter tenkte jeg at jeg skulle gi dere en oppdatering på akkurat dette.

Vår kjære sønn blir 5 år i år. Tiden har bokstavelig talt flydd, og jeg får et lite hjerteinfarkt hver gang jeg tenker på at han faktisk begynner på skolen neste høst. Jeg ble grovt mobbet på skolen fra 1. -10. klasse, og det er med tungt hjerte jeg snart skal sende min lille snille, godhjertede sjarmør i klørne til andre skolebarn. Men det blir et annet blogginnlegg. Nå skal det snakkes om morsfølelse, og jeg lover deg, det er ikke lett å sette ord på.

Morsfølelsen var ikke til stede da Leo ble født. 5 år etter må jeg innrømme at den kommer og går. Jeg elsker min kjære sønn over absolutt alt, men det er hardt å være mor til tider! Det er vel strengt tatt den tyngste jobben man kan ha i livet. Man skal være på-modus 24/7, og det er ikke godtatt å bare shutte ned å ta seg en pause. Du må gjerne prøve, men han vil alltid stå på sidelinjen for å få oppmerksomhet. Jeg søker noen ganger tilflukt hos venner, men som regel er jeg så sliten at jeg velger sofaen når kvelden kommer. Morsfølelse er et ord jeg rett og slett har jobbet meg opp til å hate. For HVA er morsfølelse??? Jeg har alltid hatt morskjærlighet til den lille. Men morsfølelse? Aner ikke. Jeg føler meg jo som en mamma 90% av tiden, men noen ganger er den følelsen rett og slett ikke der. Når jeg har migrene og Leo spør meg om en ting for n’te gang som han har fått nei på, da er det virkelig ikke tiden for å spørre meg om jeg har morsfølelse. Eller lørdag/søndag kveld når barnehagen er stengt og han har krevd oppmerksomhet HELE dagen, da er det heeelt feil å begynne å spørre meg om jeg liker å være mamma. Eller den natten han bestemmer seg for at det er morgen kl.01 og ikke vil sove, don’t even think about asking me about motherhood….

Men så er det de gangene han kommer krypende opp i sofaen, krøller seg sammen inntil meg under pleddet og mumler «glad i deg, mamma». Eller når han ser opp på meg og plutselig sier «Du er så veldig vakker i dag!». Eller når han får til noe på Taekwon-Do og stoltheten stråler av ham. Eller når han kommer bort til meg og sambo og krever gruppekos (gruppeklem). Da kan du gjerne spørre meg om jeg liker å være mamma. Det er aldri så moro å være mamma som når gullkornene renner ut av munnen hans, og du ikke kan gjøre annet enn å le av alt det rare han sier. Når vi observerer ham i sosiale sammenhenger og ser hvor godt likt han er av andre barn. Disse øyeblikkene gjør alt annet verdt det. Det er når en mor eller far står å ser stolt på barnet sitt, eller i det øyeblikket de får en god klem uten grunn, at du skal spørre om de liker foreldrerollen, og om de har mors-/farsfølelse. Man må liksom velge rikting timing! Du må for all del la være å spørre om du ser kollegaen din drikke tredje koppen kaffe på 10 minutter, eller du ser venninnen din ha litt ekstra store ringer under øynene en dag. Timing, timing, timing.

Men selv på dårlige dager ville jeg ikke byttet bort sønnen for noe som helst i hele verden. Jeg har til og med begynt å få litt lyst på et barn til. Det jeg ønsker er at ordet morskjærlighet skal ta over for morsfølelse i det norske språk. Ikke snakk om den forbanna morsfølelsen. Den kommer og går, og den er en diffus sak som man egentlig ikke vet hva er, eller noe man kan sette ord på. Morskjærlighet derimot, DA begynner vi å snakke. For uansett hva du føler når barnet ditt blir lagt på brystet for første gang, elsker du han/henne høyere enn noe du kunne tenkt deg. Selv om du ikke føler det som kjærlighet, er frykten for at det skal skje barnet noe der hele tiden fra start, og det er DET som er kjærlighet. Så når dine venninner snakker om hvor mye de gråt da de så den lille første gang, vit at du er like god mor som dem om du ikke gråt. Så selv om du ikke føler han er din den første tiden, eller du føler deg overveldet og redd, eller du rett og slett ikke føler noe, så se for deg at det skal skje noe med barnet ditt, og jeg lover deg du kjenner det stikker en dyp frykt inne i hjertet ditt du kanskje ikke visste var mulig å føle.

Det er da du vet at du er mamma og pappa.