mai | 2015 | Tigerhulen

Da Leo ble født skrev jeg innlegget om det å mangle morsfølelse. 4 år etter tenkte jeg at jeg skulle gi dere en oppdatering på akkurat dette.

Vår kjære sønn blir 5 år i år. Tiden har bokstavelig talt flydd, og jeg får et lite hjerteinfarkt hver gang jeg tenker på at han faktisk begynner på skolen neste høst. Jeg ble grovt mobbet på skolen fra 1. -10. klasse, og det er med tungt hjerte jeg snart skal sende min lille snille, godhjertede sjarmør i klørne til andre skolebarn. Men det blir et annet blogginnlegg. Nå skal det snakkes om morsfølelse, og jeg lover deg, det er ikke lett å sette ord på.

Morsfølelsen var ikke til stede da Leo ble født. 5 år etter må jeg innrømme at den kommer og går. Jeg elsker min kjære sønn over absolutt alt, men det er hardt å være mor til tider! Det er vel strengt tatt den tyngste jobben man kan ha i livet. Man skal være på-modus 24/7, og det er ikke godtatt å bare shutte ned å ta seg en pause. Du må gjerne prøve, men han vil alltid stå på sidelinjen for å få oppmerksomhet. Jeg søker noen ganger tilflukt hos venner, men som regel er jeg så sliten at jeg velger sofaen når kvelden kommer. Morsfølelse er et ord jeg rett og slett har jobbet meg opp til å hate. For HVA er morsfølelse??? Jeg har alltid hatt morskjærlighet til den lille. Men morsfølelse? Aner ikke. Jeg føler meg jo som en mamma 90% av tiden, men noen ganger er den følelsen rett og slett ikke der. Når jeg har migrene og Leo spør meg om en ting for n’te gang som han har fått nei på, da er det virkelig ikke tiden for å spørre meg om jeg har morsfølelse. Eller lørdag/søndag kveld når barnehagen er stengt og han har krevd oppmerksomhet HELE dagen, da er det heeelt feil å begynne å spørre meg om jeg liker å være mamma. Eller den natten han bestemmer seg for at det er morgen kl.01 og ikke vil sove, don’t even think about asking me about motherhood….

Men så er det de gangene han kommer krypende opp i sofaen, krøller seg sammen inntil meg under pleddet og mumler «glad i deg, mamma». Eller når han ser opp på meg og plutselig sier «Du er så veldig vakker i dag!». Eller når han får til noe på Taekwon-Do og stoltheten stråler av ham. Eller når han kommer bort til meg og sambo og krever gruppekos (gruppeklem). Da kan du gjerne spørre meg om jeg liker å være mamma. Det er aldri så moro å være mamma som når gullkornene renner ut av munnen hans, og du ikke kan gjøre annet enn å le av alt det rare han sier. Når vi observerer ham i sosiale sammenhenger og ser hvor godt likt han er av andre barn. Disse øyeblikkene gjør alt annet verdt det. Det er når en mor eller far står å ser stolt på barnet sitt, eller i det øyeblikket de får en god klem uten grunn, at du skal spørre om de liker foreldrerollen, og om de har mors-/farsfølelse. Man må liksom velge rikting timing! Du må for all del la være å spørre om du ser kollegaen din drikke tredje koppen kaffe på 10 minutter, eller du ser venninnen din ha litt ekstra store ringer under øynene en dag. Timing, timing, timing.

Men selv på dårlige dager ville jeg ikke byttet bort sønnen for noe som helst i hele verden. Jeg har til og med begynt å få litt lyst på et barn til. Det jeg ønsker er at ordet morskjærlighet skal ta over for morsfølelse i det norske språk. Ikke snakk om den forbanna morsfølelsen. Den kommer og går, og den er en diffus sak som man egentlig ikke vet hva er, eller noe man kan sette ord på. Morskjærlighet derimot, DA begynner vi å snakke. For uansett hva du føler når barnet ditt blir lagt på brystet for første gang, elsker du han/henne høyere enn noe du kunne tenkt deg. Selv om du ikke føler det som kjærlighet, er frykten for at det skal skje barnet noe der hele tiden fra start, og det er DET som er kjærlighet. Så når dine venninner snakker om hvor mye de gråt da de så den lille første gang, vit at du er like god mor som dem om du ikke gråt. Så selv om du ikke føler han er din den første tiden, eller du føler deg overveldet og redd, eller du rett og slett ikke føler noe, så se for deg at det skal skje noe med barnet ditt, og jeg lover deg du kjenner det stikker en dyp frykt inne i hjertet ditt du kanskje ikke visste var mulig å føle.

Det er da du vet at du er mamma og pappa.

I dag skal jeg fortelle om min opplevelse med å ha to mammaer. Jeg kan gi dere et lite innblikk i hvordan det kan være både med en mamma og en pappa, og en mamma og en mamma. Jeg kan også fortelle dere hvor lykkelig et donorbarn med to mammaer kan være uten en pappa i livet. Dette blir som dere sikkert skjønner en kortversjon, men jeg håper det inspirer de som er usikre om hva de skal gjøre, og setter nytt lys på dette til skeptikerne der ute.

Min mor fikk meg da hun var 16 år, og min biologiske pappa forlot oss da jeg var 1 år. Hun fikk god hjelp av hennes foreldre, og bedre besteforeldre enn mine skal man jaggu lete lenge etter! Av det jeg har blitt fortalt hadde mamma og jeg det veldig godt bare vi to i de tre årene det varte. Da jeg var 3 år møtte mamma min soon to be stefar, og vi flyttet til hans hjemsted. Der møtte jeg kraftig motstand fra hans familie, jeg var jo tross alt et «uekte» barn, hva nå i helvete det måtte bety. Barn er barn i min verden! Anyway… Etter min bror kom til verden da jeg var nesten 5 begynte ting å endre seg hjemme. Jeg skal ikke kjede dere med detaljer, men kort fortalt ventet ris, slag, truende oppførsel, kjefting og brøling hver eneste dag i 10 år. Jeg måtte bl.a vaske mine egne klær for hånd i vasken. Min stefar (som av en eller annen grunn adopterte meg da jeg var sånn ca. 8 år) begynte nemlig å mishandle meg stygt fysisk og psykisk etter min bror ble født. Da min lillesøster kom til verden da jeg var 8 var mishandlingen en del av det daglige ritualet, så det ble i alle fall ikke verre. Jeg ble heldigvis aldri seksuelt misbrukt, så noe positivt kan man jo si om dette. Han slo heller aldri mine småsøsken så vidt jeg vet. De var jo hans ekte barn. Min eneste farsfigur som jeg var trygg hos, var min elskede bestefar. Uten mine snille og kjærlige besteforeldre hadde det nok gått galt med meg på så mange plan. Og ingen stygge kommentarer om min mor. Vi har hatt våre diskusjoner og krangler, men er nå gode venner som har løst opp oss i mellom. Hun hadde sine grunner for å være hos ham i 10 år. Som sagt, dette er en ekstrem kortversjon.

Da jeg var 14 år skilte de seg heldigvis, og jeg flyttet hjemmefar året etter. Etter en liten stund fant min mor kjærligheten med en fantastisk dame. Både jeg og mine småsøsken digget henne fra dag 1, og ingen av oss reagerte negativt på at mamma ble kjæreste med en dame. Selv ikke mine småsøsken som har vokst opp med en kjærlig mor og far (som min stefar faktisk kunne være for dem) hadde problemer med dette. De er nå lykkelig gift, og vi kan ikke tenke oss et liv uten vår nye stemor. Selv om jeg var nesten voksen da hun kom inn i livet mitt og det bare er 12 år mellom oss, ser jeg på henne som en forelder. Hun skapte en kjærlig og trygg atmosfære der det før hadde vært mye vond redsel og frykt.

Da mine mødre valgte å få barn med donor ble jeg ut av det blå gravid også. Vi fikk dermed barn nesten samtidig, kun med 7 mnd mellomrom. Min sønn er 7 mnd eldre enn sin tante, og jeg er 25 år eldre enn min minstesøster. Dette syns vi er helt normalt i vår familie. Min sønn har også verdens beste bestemor (min mamma) og bestemamma (min stemor) og han har aldri reagert på å ha to bestemødre fra samme side. Leo og Minstesøster er verdens beste venner, og de er helt herlige å se på når de leker sammen.

Det som også er så fint er at Minstesøster aldri har blitt mobbet i barnehagen for å ha to mødre. Leo har aldri blitt mobbet for å ha to bestemødre. Jeg er ekstremt stolt av familien min. Vi er kanskje ikke «normale», men vi er lykkelige, og har masse kjærlighet. Den ENESTE forskjellen mellom Leo og Minstesøster er at de er forskjellig kjønn, og at den ene har mamma/pappa, og den andre har mamma/mamma. Og lykkeligere barn enn disse to skal man lete lenge etter!

Det at gud skapte mennesket i mann og kvinne osv. er i mine øyne kjedelig tull. Jeg er ikke religiøs, men min mening er at OM jeg hadde vært kristen er nok dette min konklusjon av skapelsen (da sett bort fra at om Gud hadde faktisk skapt kun Adam og Eva er vi alle født pga incest, og det blir bare FOR kvalmt):

1. Gud skaper mann og kvinne.
2. De formerer seg.
3. Noen etterkommere forelsker seg i noen av samme kjønn.
4. Gud skapte mennesket smart nok til å kunne finne måter å få barn på selv om man er i forhold med noen av samme kjønn, eller ikke kan få barn pga. vanskeligheter.
5. Ergo godtar Gud forhold av samme kjønn, OG at disse får barn sammen.

Det finnes også de som har fått barn med det motsatte kjønn og ender opp som aleneforelder av diverse grunner, f.eks. at den ene parten dør. Hvor er da den kvinnlige/mannlige rollemodellen? Skal disse barna også ta skade av å kun oppdras i en familie med kun ett kjønn? Kan ikke sammenlignes sier du? Gi meg en god grunn. Barn trenger enkle ting, og det viktigste er KJÆRLIHET, folkens. Det spiller ingen rolle for barnet hvor den kjærligheten kommer fra, så lenge de føler seg elsket og trygg.

Det som også er viktig å huske på, er at barn er født uten fordommer. Om vi voksne ikke planter det inn i dem fra starten, vil det heller aldri dukke opp. Å si at «ja, men VI gir ikke barnet vårt fordommer. Dette hører de fra andre barn i skole/barnehage» er ikke godt nok. De barna har jo hørt det fra sine foreldre, og da må dere sette dere ned med deres barn og forklare hva homofili og donorbarn er, og hvorfor dette IKKE er galt.

Leo har spurt etter hvor min pappa er. Da har jeg vært helt ærlig, og fortalt at ja, jeg hadde en pappa, men han reiste bort fra meg, og at nå har jeg to mammaer. Han har også spurt om hvorfor Minstesøster har to mammaer, og hvor pappaen hennes er. Da har jeg forklart at noen barn har mamma/pappa, noen har mamma/mamma, noen har pappa/pappa og noen har kun en mamma eller pappa. Det viktigste er å forklare det med et tonefall som forklarer barnet at alt er normalt, uansett.

Min viktigste jobb som forelder er ikke bare å gi mitt barn Kjærlighet, trygghet, gode minner og oppdragelse. Min jobb er å oppdra min sønn til å bli en som aksepterer sine medmennesker uansett rase, alder, religion, bakgrunn, språk, dialekt, legning, kjønn eller hvordan de er skapt. Å gi verden en person som behandler alle bra er målet mitt. Hvordan det ender opp aner jeg jo ikke. Han er kun 4,5 år gammel. Men jeg kan i alle fall prøve, og det å ikke gi ham fordommer mot noe er jo i alle fall en start…