Jeg er det man kan kalle tvers gjennom single-menneske. Det vet de som leste min gamle blogg, og det vet de som kjenner meg godt. Jeg elsket alt ved singlelivet, og jeg tror nok jeg levde mye som jentene i Sex and the city på mange områder! Jeg elsker menn, jeg elsker frihet, og jeg elsker det å kunne ta en dag av gangen uten å planlegge noe som helst. Det meste skjer på impuls, og det ender som regel bra 🙂
Jeg skjønner godt at mange reagerte da jeg fikk meg kjæreste for ett år siden, og jeg skjønner de som påstod at dette ikke kom til å vare. Jeg var en av de som trodde dette kom til å ende som mine tidligere forhold: 9 mnd sammen før man går hver til sitt. Så feil kan man ta! Nå sitter vi her som eiere av en flott leilighet, og en liten gutt på vei om noen måneder.
Jeg vet om flere som sliter i sine forhold, og når jeg hører hvordan de har det på hjemmefronten blir jeg sjokkert og overrasket over at de gidder å holde sammen. Jeg vet jeg ikke hadde orket for fem flate øre! Jeg må ærlig innrømme at når de forteller om hvordan de har det får det meg til å tenke. Hva er poenget med å ha kjæreste om det er mest krangling, drama og konflikter? Er det verdt å leve for de små, gode øyeblikkene? Ikke i min verden. Jeg kan leve med konflikter og diskusjoner så lenge de gode øyeblikkene er i dominerende flertall!!
Jeg er en av de heldige som har funnet drømmemannen min, og han er den første jeg virkelig kan se for meg å leve resten av livet med. Ikke som gift, jeg tror ikke på ekteskap, men som samboere kan jeg lett se for meg et liv og en fremtid med denne mannen. Jeg mener vi to har alle ingrediensene til å ha «det perfekte forhold» som så mange snakker om, også kalt drømmeforhold. Men det tok tid å finne denne mannen, og jeg vet med meg selv jeg kunne aldri slått meg til ro om jeg ikke hadde mine to år som ekstremt single før han dukket opp. På de to årene fikk jeg levd livet som jeg alltid hadde drømt om, fikk eksperimentert med det jeg ville, og fikk muligheten til å finne meg selv og akseptere meg selv som menneske.
Jeg har også laget meg en liste med kriterier jeg har til en partner. Den er på 3 A4-sider, og der står det både store og små ting jeg trenger i en partner. Min kjære oppfyller nesten alle krav, og det er godt gjort!!! Han utfyller meg på så mange plan, og vi er enige om det meste. Vi krangler kun en skjelden gang, og da blir vi venner igjen så snart vi er ferdig med krangelen. I tillegg har begge full tillit til den andre, og ingen av oss er sjalu. Det letter veldig på ting, og skaper en trygghet jeg ikke ville vært foruten. Om det er noe som plager oss snakker vi om det istedenfor å holde det inni oss, og vi er veldig flinke til å tilpasse oss den andre uten å miste oss selv på veien. Vi liker hverandres venner og familie, og vi gir hverandre den friheten vi trenger for å være lykkelig. Vi er begge mennesker som trenger litt individuell frihet selv om vi er i forhold, og det er veldig deilig å kunne føle at man er i et nært og trygt forhold og fungere som en enhet, samtidig som vi er to individuelle mennesker med individuelle behov. På denne måten føler ingen seg «fanget».
Jeg mener bestemt forhold ikke er den ultimate lykke. Jeg mener singlelivet er minst like bra som forhold om man gjør ting på riktig måte, men finner man drømmepartneren er det naturlig å gå inn i et forhold. Den kjærligheten jeg føler for min samboer kan ikke beskrives med ord, men etter ett år er vi like nyforelsket som vi var da vi ble sammen, eneste forskjell er at forelskelsen har gått over til en dypere kjærlighet. Det er veldig deilig å ha det sånn, men jeg vet jeg gjorde det rette ved å leve livet på MIN måte før jeg møtte han. Forhold er ikke noe som passer for alle, og jeg vet at min samboer er eneste mannen som passer for meg. Jeg tror nok på at det ikke er bare èn partner der ute for hver enkelt, men i mitt tilfelle finnes det bare èn mann som passer til å være kjæresten min, ikke bare lekekamerat.
Hva mener du? Hva er best av forhold og singleliv? Eller er de begge best på hver sin måte?
Evig kjærlighet?
Tigerhulen 
Jeg vet ihvertfall at jeg trives best i et forhold, men så har jeg heller ikke prøvd å være singel i mer enn noen måneder av gangen :p Folk er forskjellige, så det er klart at for noen passer et forhold bedre, mens for andre vil singellivet funke bra nok.
Jeg har jo vært i forhold hvor det har vært mye problemer selv, men man ser gjerne ikke hvor ille det er før man står utenfor. En annen ting er at man kanskje er redd for å miste tryggheten, om så en falsk trygghet, ved det å være i et forhold.
Uansett er det veldig koselig å høre at du har det så bra, både med graviditet, ny leilighet og drømmemannen 🙂
Som du sier: alle er forskjellige. Jeg er sikker på at noen MÅ være i et forhold for å trives, men jeg greier ikke å forstå at de kan bli sammen med den første og beste de ser og likevel være lykkelig! Du er i alle fall forelsket i kjæresten din, men jeg vet om de som bare er sammen for å være sammen uten egentlig å ha sterke følelser for hverandre. I min verden er det bortkastet tid og energi.
Det er utrolig deilig å endelig funnet min plass i et forhold, og det er utrolig deilig å tenke på at du er lykkelig i ditt forhod også!! Vi er heldige damer! 😀
Lurer på en ting:
Når føler du at du har selvutviklet deg mest: i parforhold eller som singel…eller føler du at du hele tiden har klart å selvutvikle deg uavhengig av hvilken fase du er i livet?
Selv føler jeg når jeg sammenlikner din forrige blogg med denne her, at du har selvutviklet deg mest på denne bloggen. I den forrige bloggen, så var du veldig flink til å ha meninger (sterke meninger), men her har du blitt flinkere til å reflektere før du posisjonerer deg. Jeg vet ikke om det har noe med at du er sammen med hanen din eller om du uansett hadde kommet der du er nå på selvutviklingsstadiet.
Jeg selvutvikler meg mest i forhold . Følte at da jeg var singel, så var jeg stort sett den samme, og menneskene jeg hadde rundt meg som singel, preget meg ikke nevnverdigt….men så er jeg (dessverre nok?) en av de som aldri har hatt en skikkelig bestevenn å selvutvikle meg igjennom, noe som gjør at jeg derfor har selvutviklet meg mest i parforhold generelt.
Men ellers enig med deg: hvorfor være i et forhold som er et helvete? Bedre å være i et singelliv som er et helvete enn i et parforhold som er det (hvis man må sammenligne). ;-P
Veldig godt spørsmål, og jeg har faktisk fundert litt på dette selv.
Jeg må vel si at de to årene jeg var single kunne jeg eksperimentere med livet og finne meg selv, og leve som jeg ville. Jeg fant ut hvem jeg var som person, og jeg fikk rast fra meg både sexmessig og festmessig. På min gamle blogg hadde jeg sterke meninger og de har jeg jo enda, men da var jeg også mer anonym og kunne uttrykke meg sterkere. Jeg hadde også mer «aggressiv» energi og det vistes både i oppførsel og levemåte.
Nå som jeg har fått meg samboer som er så rolig har energien min blitt roligere også. Jeg føler som sagt at jeg har funnet min plass i livets sirkel, og jeg har ikke behov for å gå tilbake dit jeg var. Jeg er fortsatt Tigerwoman innerst inne, men på en litt annen måte enn da jeg var single. Jeg har ikke like stort behov for å dele mine meninger med alt og alle, og jeg føler at sjelen min har roet seg ned til et nivå jeg kan trives i. Jeg merker også at det kunne aldri skjedd om jeg ikke hadde hatt mine to år som Tigerwoman!
Utviklingsmessig tror jeg nok begge faser i livet har vært med på å forme meg. Jeg fant meg selv som single, men i forholdet mitt med samboeren har jeg videreutviklet den jeg fant ut at jeg var, og blitt en mer «voksen» og reflektert person. Jeg må vel si jeg utviklet meg mest som single, men at min kjære har lært meg nye sider av meg selv jeg ikke visste jeg hadde eller kunne oppdrive.
Vet ikke om dette ga mening, men prøvde mitt beste på å svare ordentlig 😉
Faktisk var det et veldig reflektert og godt svar på et i grunn vanskelig spørsmål…og du klarte fort å svare på det i grunn, noe som betyr at svaret faktisk lå veldig latent i deg. 🙂
Og jeg tror du sa det med noen ord i grunn: det med eksperimentering i singellivet. Men spørsmålet er hvorfor man ikke man lenger har det samme behovet for å eksperimentere når man er i parforhold? Mon tro fordi man nettopp brukte singellivet på å eksperimentere og finne ut hva man vil ha og ikke ha i drømmemannen sin? ….jeg tror nesten singellivet er en forutsetning til å vite hva man vil ha i drømmepartneren sin, og ikke minst: for å gjenkjenne drømmemannen når du faktisk møter ham! 😀
Som sagt har jeg jo tenkt en del på det 😉 hehe..
Jeg brukte i alle fall singellivet og mennene jeg møtte der til å finne ut hvilke kvaliteter jeg ville ha i en partner, og skrev dem ned på en liste som endte på 3 A4-sider. Når jeg da møtte min kjære hadde jeg listen klar, og jo bedre jeg ble kjent med han jo mer fant jeg ut at han passet med de fleste punkt på listen min. De punktene han «manglet» var ikke viktige nok til å bry seg om. Jeg tror nok det er sundt for folk å vite litt hva de vil ha og ikke bare kaste seg frempå første og beste forelskelse. Jeg kastet mange potensielle menn på dør fordi de ikke passet til listen min, og det er jeg veldig glad for i dag!! Alle med respekt for seg selv burde ikke nøye seg med noe mindre enn de forlanger.
kom på et ordtak som passer deg faktisk:
«Maybe some women aren’t meant to be tamed. Maybe they need to run free until they find someone just as wild to run with them.’
😀
Nå kom det så mange gode innlegg fra deg på løpende bånd…og jeg ser at jeg plutselig får kick av skriveonani av å være på bloggen din pga dine reflekterte temaer…bare si fra når meg skriverunker vel mye. 😉
Mvh trollapen
Liker ordtaket, og det stemmer nok veldig for min del 🙂
Bra du liker det jeg skriver! Og jeg liker veldig godt kommentarene dine, så bare keep ’em coming 😉 Er skriverunker selv så bra å finne likesinnede 😉