Jeg har ferie. Ikke ferie som i ferie fra jobb, jeg har ferie fra Oslo og meg selv. Mest meg selv, egentlig. Hvorfor? Fordi i ny og ne får kroppen og hodet en overbelastning, og det begynner å koke. Da trenger man å komme seg bort fra alt og ta en tenkepause for å se om man kan kjøle seg litt ned. Det har jeg gjort nå! Rett og slett tatt en tenkepause. Og det var ikke en dag for tidlig!

Jeg er i hjembyen på besøk hos familien. Jeg begynte besøket hos min fantastiske bestemor, og fikk snakket ut om ting som har plaget meg de siste månedene. Nå er jeg hos mamma, og jeg slapper av på sofaen med en kald klut på panna og en stor skål med is og sjokoladesaus! Jeg kjenner kroppen slappe av for første gang på lenge, og jeg kjenner roen brer seg i kropp og sjel. Nå begynner ting å settes i perspektiv, og alt som har plaget meg får tid og ro til å komme frem èn om gangen, så jeg kan sortere dem, og deale med dem.

Problemet i Oslo er at alt skal skje med det samme, og helst på èn gang. Jeg rekker ikke ordne opp i en ting før en ny tar over plassen i hjernen og på kalenderen, noe som gjør at det bikker litt over for en stakkars hormonell kvinne. I Oslo har jeg også venner jeg får dårlig samvittighet ovenfor fordi jeg ikke har energi og tid til å være sosial, jeg har en samboer jeg føler jeg forsømmer, og jeg har masse og tenke på med nav, leilighet, baby og alt annet tull. I hjembyen finnes ikke noe.

Her er det bittelite, nesten ingen mennesker, det er lite biler, og fuglene synger lystig hele dagen. Jeg sitter ute på terrassen og kjenner solen varme, og jeg smiler et ektefølt smil for første gang på så lenge jeg kan huske. Jeg har en indre ro i meg som ikke kan beskrives, og jeg kjenner hodepinen jeg har slitt med i tre uker forsvinne sakte men sikkert. Jeg savner min elskede samboer, men på mange måter er det deilig å være alene med tankene mine.

Nå har jeg bare meg selv å tenke på, og jeg kan lene meg tilbake. Slappe av. Tenke. Nyte sommeren. Jeg kan føle at jeg lever. Jeg legger hånden på magen, og Tigergutt sparker lystig mot hånden min. Han koser seg visst også i varmen, og jeg smiler når jeg tenker på den lille skatten min. Min skatt. Jeg skal bli mamma. Vi blir foreldre. Sammen skal vi oppdra et lite barn til å bli en voksen mann. En tåre dukker opp i øyekroken, og jeg stryker over magen igjen. Tenk så rart! Jeg skal bli mamma!!

I Oslo var var dette en skremmende tanke, selv om jeg gleder meg. Her hjemme, i dette øyeblikket, nå som jeg kan slappe av og hjernen kobler av, er dette en fantastisk tanke! Jeg ville ikke hatt det på noen annen måte. Jeg har et stabilt og godt forhold, jeg har en fantastisk familie, og jeg er en fantastisk sterk person som har taklet all motgang livet har gitt meg. Jeg har overlevd helvete, nå kan jeg virkelig begynne å leve! Jeg kan virkelig se for meg selv som mor, og jeg er klar til å gi et lite menneske ubetinget kjærlighet. Jeg er klar til å gå inn i dette nye kapittelet med min kjære og den lille, og jeg er klar til å takle det livet gir meg. Jeg er sterk!

Det er så deilig når tankene kan sorteres! Nå er de ikke er oppå hverandre mer. De står på rekke og rad, klar til å bli taklet èn etter èn. De presser seg ikke frem, og jeg kan sove godt om natten, jeg kan slappe av om dagen, og jeg kan ta ting i mitt eget tempo, samtidig som jeg kan nyte den lille i magen. Så langt har jeg hatt et vanskelig svangerskap, ikke på grunn av plagene, men på grunn av alle tankene, omveltningen, stresset, alt… Jeg har så langt hatet å gå gravid, men nå føler jeg at jeg endelig kan slappe av og nyte det. Jeg elsker at magen har fått baby-form, jeg elsker å kjenne den lille sparke, og jeg elsker å se på ultralydbildene og forestille meg hvordan den lille kommer til å se ut når han kommer ut. Når kroppen og hodet er i balanse, er alt i balanse!

Jeg gruer meg til å dra hjem til Oslo. Da vet jeg alt kommer til å komme tilbake, og jeg hater tanken på å føle meg deppet og stresset igjen nå som jeg har fått smaken på avslapping og sjelefred. Jeg savner min kjære fryktelig, og jeg greier meg ikke så lenge uten han, men jeg gruer meg likevel til å reise hjem. Jeg vil være her. Være der roen er, og der tankene ikke styrer livet mitt. Jeg vil ikke hjem. Jeg skulle ønske jeg kunne være her til vi har funnet leilighet, til nav har behandlet ferdig søknaden min, til jeg har nok energi til å ta vare på vennene mine. Jeg vil være her til jeg har kommet over depresjonen min. Jeg vil ikke hjem.

Hjemme i Oslo er jeg ensom, forlatt og stresset. Jeg er ikke ensom fordi jeg mangler venner eller fordi samboeren ikke tar seg tid til meg. Jeg har plenty med venner, gode venner som gjør hva som helst bare jeg spør dem, og jeg har en samboer som tar seg tid til meg hver eneste dag, og får meg til å føle meg elsket og verdsatt. Jeg er ensom fordi jeg føler jeg ikke kan prate med noen om problemene mine. Jeg greier ikke prate med venner om det fordi jeg greier ikke sette ord på hva jeg føler og tenker, og jeg greier ikke forklare det til min kjære. Jeg har prøvd, og han forstår, men det er likevel ikke nok. I Oslo er jeg alene, og jeg sliter virkelig med å trives der. Det er for stort, og det er for lange avstander. Vi bor for trangt nå til at det blir koselig, og jeg trenger plass for å trives. Jeg vil være her i hjembyen. Ikke flytte hit, men være her til ting i Oslo løser seg. Men for at det skal løse seg må jeg ta i et tak. Ingenting kommer av seg selv, og jeg må jobbe for at ting skal ordne seg. Hadde jeg bare hatt energi til det!

Jeg er sliten inn til margen, og først nå i hjembyen har jeg funnet ut hvorfor, og jeg kan finne ut hva jeg skal gjøre med det. Jeg skal kjempe meg gjennom det, slutte å deppe, slutte å synes synd på meg selv, og rett og slett bli flinkere til å spørre venner og samboer om hjelp. Jeg skal ta meg sammen, og tenke at alt jeg nå må igjennom må jeg gjennom fordi jeg får en liten baby snart. Alt jeg gjør gjør jeg for han. Den lille gutten min. Han fortjener det beste, og en sliten og depressiv mor står ikke i stillingsbeskrivelsen hans når det kommer til foreldre!

Jeg skal ikke tilbake til Oslo før søndag, og til da skal jeg kose meg med å ha sjelefred! Min kjære kommer hit om to dager, og jeg gleder meg helt sinnsykt til å se han igjen!! Nå skal jeg nyte livet og sommeren, og ikke tenke på morgendagen. Den kommer  tidsnok…..