I går var en fryktelig tung dag, og selv om jeg hadde det grusomt var det flere som hadde det mye verre enn meg. Denne julen har vært tung for så mange. Folk som ikke har fortjent en så stor smerte. I julen døde et lite barn…

Et kjært vennepar har to nydelige jenter. Ylva på 4 år og Eirid på 22 mnd. 20. februar ville Eirid blitt to år gammel. 21. desember døde hun i krybbedød. I går ble hun gravlagt.

På ettermiddagen 21. desember fikk jeg en telefon fra mamma da jeg var på besøk med et vennepar sammen med min kjære og Leo. Mamma hørtes fryktelig alvorlig ut, og jeg fikk beskjed om at noe hadde skjedd men at hun ville ikke si det mens vi var på besøk hos noen. Da vi kom hjem ringte hun på nytt, og beskjeden var alt annen enn jeg hadde ventet, og så mange ganger mer grusom enn jeg kunne forutsett. Beskjeden var kort og brutal. Eirid hadde blitt funnet død i sengen sin samme morgen. Sjokket la seg som et teppe i leiligheten, og jeg fant ikke ord. Hva er det egentlig å si? Etter samtalen med mamma sendte jeg melding til foreldrene hennes med beskjed om at vi tenker på dem og sørger med dem. Så ringte jeg min kjære og fortalte om det forferdelige som hadde skjedd. Jeg sendte så mange tanker til familien til Eirid som må gjennom dette, og bare 3 dager før jul. Tårene trillet og jeg klemte Leo Nicolai tett inntil meg.

I går var begravelsen, og jeg, mamma og Inger (kona til mamma) dro sammen til kirken. Jeg og min kjære bestemte at vi ikke ville ta med Leo dit, så han ble hjemme med lillegull. I kirken var det et hav av blomster helt fra inngangen og bort til prekestolen. Der sto det en bitte liten hvit kiste. På hver side av kisten sto to svære juletrær, og det stakk langt ned i magen. Trærne sto der som en påminnelse av hva familien kommer til å mangle hver jul fremover resten av livet. Tårene kom, og jeg er glad jeg hadde med papirlommetørklær. Jeg så foreldrene til Eirid sitte på første rad, totalt knust. Jeg kjente sorgen presse på, og den omsluttet alle i rundt seg. Foreldrene gikk opp og holdt en nydelig minnetale for sin elskede datter, og hvordan de greide det vet jeg ikke. Som de sa til meg etterpå: «Det er ikke et valg man har. Det er bare noe man må gjøre». De viste en styrke som det står stor respekt av! Sangene som ble sunget var vakre, men skjønnheten forsvant med tanke på hvilken sammenheng de ble sunget i. Men det sterkeste med hele sermonien var da hele familien gikk opp og stilte seg rund kisten og sang ‘bæ bæ lille lam’, en sag lille Eirid akkurat hadde lært seg på egenhånd før hun døde. Etterpå gikk vi ut til gravstedet, og foreldrene bar kisten selv. Alle stilte seg rundt og sang ‘den fyrste song’, en sang jeg synger til Leo hver kveld når han skal sove. Det ble for kraftig kost, og jeg kjente stemmen sprakk og ble borte i kulda.

Etterpå dro vi til en nydelig villa som var leid, og hadde minnestund for nydelige Eirid. Det var flott laget til, og jeg er imponert over hva de har greid å få til på bare en uke etter sin datters død. Det ble mye klemming, trøsting og tårer, og jeg, mamma og Inger dro ikke før alle andre var dratt. Min kjære kom å hentet oss, og vi dro hjemover. Jeg fortalte om begravelsen, og vi mimret om hvor glad og lykkelig den lille jenta hadde vært. Hun var et nydelig sjarmtroll som gledet alle i rundt seg. To uker før hennes bortgang var vi på besøk og lekte med henne og storesøster Ylva, og min kjære tryllet for dem og tullet med dem. Det er så ufatterlig at hun ikke er med oss mer, at hun ble revet bort så brått. Tårene triller mens jeg skriver, og jeg kan ikke engang forestille meg hvor vondt det må være for foreldrene hennes og resten av familien. Jeg håper de greier å stå sammen i sorgen og støtte hverandre. De trenger hverandre mer enn noen gang, og tapet av et barn er ikke noe man kommer over.

Vi som står på sidelinjen skal være glade for at vi ikke vet hva de går igjennom i dette øyeblikk. Vi skal være takknemmelige for hver dag vi får med våre små hjerteknusere. Vi må verdsette livet og takke for det vi har. Livet kan plutselig ta slutt, og det er verst for de som står igjen.

Min lillesøster Ingvil har skrevet et dikt til Eirid. Hun er fantastisk flink til å skrive, og uten å spørre skriver jeg det inn her. Håper du syns det er greit, lillesøser!  Diktet beskriver det Eirid var for både oss og familien, og det setter ord på det som er mistet sammen med henne.

Et lite barn

Verden er skapt for oss, og vi velger å leve.
Likevel, er det noen ting vi ikke kan gjøre noe med.
Vi svinger oss rundt, og starter nedtellingen, helt til vi ikke kan telle lengre.
Så ser vi rundt oss, og ser hva vi har.
En far, med sitt barn. Han sitter og ser ned, uten ord,
Det er ingen ord som kan trøste den kjære mor.

For skjebnen var brå, og ingen så den komme.
En tanke som kom til, og et barn som måtte se sitt liv omme.
Verden er til for å leve, men hvorfor får vi ikke være i fred?
Det er så mange spørsmål de to ikke kan finne.

Så setter vi oss ned, ved treet er vi samlet.
En høytid for glede, sang og for alle.
Men en er ikke her, og hun vil alltid være savnet.
Det lille barnet, som akkurat hadde vært å tralle.
Nå sitter de igjen, og tenker på hva som skjedde.
Ingen svar er gode, og man ser kun det vonde.

Det er da det er viktig, å se det gode.
Få frem den tanken, som forsvant en tidlig morgen.
Selv når tårene triller, er det mange hjerter som brenner.
De brenner for dere, og for jenta som måtte se sitt liv omme.
Så syng en sang, for jenta som trallet, og tenke på det gode, og overvinn det vonde.

R.I.P Eirid, 20.02.09 – 21.12.10

Vi var alle så glad i deg, kjære Eirid, og kommer alltid til å minnes deg i våre hjerter.

Sov godt lille skatt…