En stor sorg…

I går var en fryktelig tung dag, og selv om jeg hadde det grusomt var det flere som hadde det mye verre enn meg. Denne julen har vært tung for så mange. Folk som ikke har fortjent en så stor smerte. I julen døde et lite barn…

Et kjært vennepar har to nydelige jenter. Ylva på 4 år og Eirid på 22 mnd. 20. februar ville Eirid blitt to år gammel. 21. desember døde hun i krybbedød. I går ble hun gravlagt.

På ettermiddagen 21. desember fikk jeg en telefon fra mamma da jeg var på besøk med et vennepar sammen med min kjære og Leo. Mamma hørtes fryktelig alvorlig ut, og jeg fikk beskjed om at noe hadde skjedd men at hun ville ikke si det mens vi var på besøk hos noen. Da vi kom hjem ringte hun på nytt, og beskjeden var alt annen enn jeg hadde ventet, og så mange ganger mer grusom enn jeg kunne forutsett. Beskjeden var kort og brutal. Eirid hadde blitt funnet død i sengen sin samme morgen. Sjokket la seg som et teppe i leiligheten, og jeg fant ikke ord. Hva er det egentlig å si? Etter samtalen med mamma sendte jeg melding til foreldrene hennes med beskjed om at vi tenker på dem og sørger med dem. Så ringte jeg min kjære og fortalte om det forferdelige som hadde skjedd. Jeg sendte så mange tanker til familien til Eirid som må gjennom dette, og bare 3 dager før jul. Tårene trillet og jeg klemte Leo Nicolai tett inntil meg.

I går var begravelsen, og jeg, mamma og Inger (kona til mamma) dro sammen til kirken. Jeg og min kjære bestemte at vi ikke ville ta med Leo dit, så han ble hjemme med lillegull. I kirken var det et hav av blomster helt fra inngangen og bort til prekestolen. Der sto det en bitte liten hvit kiste. På hver side av kisten sto to svære juletrær, og det stakk langt ned i magen. Trærne sto der som en påminnelse av hva familien kommer til å mangle hver jul fremover resten av livet. Tårene kom, og jeg er glad jeg hadde med papirlommetørklær. Jeg så foreldrene til Eirid sitte på første rad, totalt knust. Jeg kjente sorgen presse på, og den omsluttet alle i rundt seg. Foreldrene gikk opp og holdt en nydelig minnetale for sin elskede datter, og hvordan de greide det vet jeg ikke. Som de sa til meg etterpå: «Det er ikke et valg man har. Det er bare noe man må gjøre». De viste en styrke som det står stor respekt av! Sangene som ble sunget var vakre, men skjønnheten forsvant med tanke på hvilken sammenheng de ble sunget i. Men det sterkeste med hele sermonien var da hele familien gikk opp og stilte seg rund kisten og sang ‘bæ bæ lille lam’, en sag lille Eirid akkurat hadde lært seg på egenhånd før hun døde. Etterpå gikk vi ut til gravstedet, og foreldrene bar kisten selv. Alle stilte seg rundt og sang ‘den fyrste song’, en sang jeg synger til Leo hver kveld når han skal sove. Det ble for kraftig kost, og jeg kjente stemmen sprakk og ble borte i kulda.

Etterpå dro vi til en nydelig villa som var leid, og hadde minnestund for nydelige Eirid. Det var flott laget til, og jeg er imponert over hva de har greid å få til på bare en uke etter sin datters død. Det ble mye klemming, trøsting og tårer, og jeg, mamma og Inger dro ikke før alle andre var dratt. Min kjære kom å hentet oss, og vi dro hjemover. Jeg fortalte om begravelsen, og vi mimret om hvor glad og lykkelig den lille jenta hadde vært. Hun var et nydelig sjarmtroll som gledet alle i rundt seg. To uker før hennes bortgang var vi på besøk og lekte med henne og storesøster Ylva, og min kjære tryllet for dem og tullet med dem. Det er så ufatterlig at hun ikke er med oss mer, at hun ble revet bort så brått. Tårene triller mens jeg skriver, og jeg kan ikke engang forestille meg hvor vondt det må være for foreldrene hennes og resten av familien. Jeg håper de greier å stå sammen i sorgen og støtte hverandre. De trenger hverandre mer enn noen gang, og tapet av et barn er ikke noe man kommer over.

Vi som står på sidelinjen skal være glade for at vi ikke vet hva de går igjennom i dette øyeblikk. Vi skal være takknemmelige for hver dag vi får med våre små hjerteknusere. Vi må verdsette livet og takke for det vi har. Livet kan plutselig ta slutt, og det er verst for de som står igjen.

Min lillesøster Ingvil har skrevet et dikt til Eirid. Hun er fantastisk flink til å skrive, og uten å spørre skriver jeg det inn her. Håper du syns det er greit, lillesøser!  Diktet beskriver det Eirid var for både oss og familien, og det setter ord på det som er mistet sammen med henne.

Et lite barn

Verden er skapt for oss, og vi velger å leve.
Likevel, er det noen ting vi ikke kan gjøre noe med.
Vi svinger oss rundt, og starter nedtellingen, helt til vi ikke kan telle lengre.
Så ser vi rundt oss, og ser hva vi har.
En far, med sitt barn. Han sitter og ser ned, uten ord,
Det er ingen ord som kan trøste den kjære mor.

For skjebnen var brå, og ingen så den komme.
En tanke som kom til, og et barn som måtte se sitt liv omme.
Verden er til for å leve, men hvorfor får vi ikke være i fred?
Det er så mange spørsmål de to ikke kan finne.

Så setter vi oss ned, ved treet er vi samlet.
En høytid for glede, sang og for alle.
Men en er ikke her, og hun vil alltid være savnet.
Det lille barnet, som akkurat hadde vært å tralle.
Nå sitter de igjen, og tenker på hva som skjedde.
Ingen svar er gode, og man ser kun det vonde.

Det er da det er viktig, å se det gode.
Få frem den tanken, som forsvant en tidlig morgen.
Selv når tårene triller, er det mange hjerter som brenner.
De brenner for dere, og for jenta som måtte se sitt liv omme.
Så syng en sang, for jenta som trallet, og tenke på det gode, og overvinn det vonde.

R.I.P Eirid, 20.02.09 – 21.12.10

Vi var alle så glad i deg, kjære Eirid, og kommer alltid til å minnes deg i våre hjerter.

Sov godt lille skatt…

Reklamer

8 thoughts on “En stor sorg…

  1. Dette var vond lesing, det er hardt og ta innover seg at noe så fælt kan skje med våre søte små. Men samtidig vil jeg påpeke at du får frem mye som er viktig, sorgprosessen er forferdelig, men virker som at nære og kjære virkelig har fått et verdig farvel med lille Eirid.

    Tenker på dere.

    • Takk søta. Det har vært en fryktelig vond tid, og da selvfølgelig mest for Eirids familie. Men vi var alle enige etter begravelsen at det var et verdig farvel med den lille, og at alle fikk tatt farvel på best mulig måte når det først måtte skje. Det gjorde det litt mindre tungt at alt var så fint!

  2. Synes det hadde vært stille på bloggen uvanlig mange dager nå, Tone, og forstår nå hvorfor.. Så ufattelig urettferdig 😦 Umulig å fine ord. Tanker til dere og familien..

    • Takk vennen. Ja jeg har ikke vært på pc siden dagen jeg fikk vite det. Det har vært en annerledes jul i år, og data har liksom vært ganske uviktig. Det blir mange følelser i en slik stund. Det er ikke noe som er mer urettferdig og ufatterlig som krybbedød, og særlig ikke når barnet er så «stort». Man må bare se fremover og minnes det lille barnet som den solstrålen hun var.

  3. Dette var trist og vondt… Mine tanker går til familien nå, som opplever en så uforståelig og umenneskelig sorg. Man kan ikke forestille seg det engang. Huff.

    • De trenger alle de tanker og den støtten de kan få i en slik stund. Min største frykt er krybbedød, og jeg er så lei meg på deres vegne for at de måtte oppleve dette 😦 De er så fantastiske mennesker, og dette beviser bare hvor urettferdig livet er… 😦

  4. Vet ikke helt hva man skal si, men dette var ufattelig trist! Vi kan ikke forestille oss hvordan de har det nå og hva de gjennomgår. Tårene triller. Tenker på hvor mye som kan gå galt som man ikke kan gjøre noe med. En sånn historie viser at vi må være takknemlige for hver en dag vi får sammen med våre kjære! Mine tanker går til familien.

    • For en fin kommentar! Jeg håper vi slipper å gjennomgå det familien går gjennom nå. De har ikke hatt en bra jul, og kommer ikke til å ha det på så lenge, lenge… Krybbedød er det mest uforståelige som kan tenkes, og vi hadde håpet de fant ut at hun hadde gått bort av noe som feilte henne så familien kunne forstå det. Vi må ta vare på de vi har, og nyte hver dag vi får oppleve med kjære og kjente. Jeg føler meg bare tom innvending når jeg tenker på denne tragiske hendelsen. Tårene har strømmet fritt, og man sitter til slutt igjen med en nummen følelse..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s