Angst er en grusom følelse. Jeg må lide av en eller annen form for fødselsangst, og det er grusomt å plage seg selv med dette! Ikke misforstå, jeg er overhode ikke redd for å føde, og gruer meg ikke i det hele tatt. Jeg gleder meg til å bli ferdig! Det som skremmer meg er resultatet av fødselen. Jeg er rett og slett livredd for at det skal feile babyen noe. Alvorlig handikap, en eller annen farlig sykdom, at han er dødfødt… You name it.. Alle verst tenkelige scenarier farer gjennom hodet mitt hver eneste dag, og det begynner å tære på.
Legen min kaller dette et drømme-svangerskap, jeg er ikke enig! Psykisk har det slitt veldig på meg, og det kjennes godt på kroppen. Når jeg ser på helsekortet mitt ser jeg jo at ja, det har faktisk vært et nesten feilfritt svangerskap fysisk sett. Men kropp og sjel henger sammen som erteris, så har man det ikke bra psykisk har man det heller ikke bra fysisk. Med vonde tanker som jeg har er det ikke lett å glede seg over så mye i svangerskapet, og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre om det feiler barnet mitt noe alvorlig. Hvordan kommer jeg til å reagere? Kommer jeg til å elske han noe mindre? Hva kommer min kjære til å føle? Alt har jo sett bra ut hele veien, men det er ikke nok til å roe nervene mine. Tenk om det er noe galt med ham!
Angsten sitter dypt, og jeg kommer ikke til å slappe av før legen sier alt er ok med ham. I tillegg til dette er det en annen type angst som stikker nesten enda dypere! Angsten for krybbedød… Krybbedød må være det som skremmer meg mest med det å få barn. Å plutselig finne sin elskede skatt livløs må være noe av det grusomste som finnes på denne jord, og jeg kommer ikke til å få mye søvn før den største risikoen for krybbedød er borte. Det verste med dette fenomenet er at man får ingen forvarsel på det, og man vet ikke helt hva som foråsaker det. Jeg har lest mye om det, og lest hvordan man kan unngå det på best mulig måte, men er det nok? Vil jeg være istand til å forhindre det?
Jeg håper alle vonde tanker forsvinner som dugg for solen så snart vår elskede gutt legger i armene mine…
Tigerhulen 
Uff, nå fikk jeg tårer i øynene vennen min 😦 Vondt å høre at du sliter med så mange vonde tanker.. Mens jeg leser tenker jeg at jo, det er jo en berettiget frykt, langt fra alt kan avdekkes på ultralyd, og man kan ikke vite hvordan fødselen vil gå..
Krybbedød ja, det var der tårene kom for min del.. Helt forferdelig 😦 Jeg håper også for din del at du greier å føle mer glede enn angst når han er ute 🙂
❤ Klem
Denne angsten kom allerede da jeg fant ut at jeg var gravid, og det høres kanskje kjemperart ut, men denne type angst var faktisk det eneste som fikk meg til å vurdere abort. Jeg er jo veldig glad jeg valgte å beholde, men jo nærmere det kommer fødsel jo reddere er jeg for at det skal skje noe galt 😦
Og krybbedød er aller, aller verst! Jeg kan ikke se for meg å legge ungen min god og mett i vugga si for så å våkne opp noen timer senere å finne ham livløs. (ikke meningen å skremme deg vennen) men ja, det er mange vonde tanker rundt det å få barn. Jeg er vel mest redd fordi dette kan være min eneste mulighet til å få barn, og om noe skulle skje med ham så kommer nok verden til å rase sammen. 😦
Har grått mange fortvilte tårer dette svangerskapet 😦
Men jeg kommer garantert til å føle glede så snart han ligger i armene mine og ser på meg med sine nydelige øyne! ❤
Stor klem til deg også søta ❤ Håper du slipper alle tankene jeg har slitt med!! ❤
Huff vennen…. Fæle tanker du sitter med nå på tampen.
Men jeg skjønner deg. Den kjærligheten du føler for barnet allerede fra før første spark er så ubetinget og grenseløst stor. Den er helt ulik all annen form for kjærlighet.
Nå er vesla rundet året og likevel kan jeg våkne midt på natta bare for å sjekke at alt er i orden med henne.
Jeg tror ikke den redselen noen gang kommer til å forsvinne helt. Kanskje den er der for at vi skal nyte hvert eneste sekund og huske på at vi aldri kan vite hva morgendagen bringer?
Uansett er det viktig å ikke la redselen ta helt overhånd. Len deg tilbake, kjenn hvor herlig det er og gled deg over alt det fine som du har i vente!
Stor klem
Takk for gode ord vennen!
Tenk at prinsessen din er ett år allerede!!! Fryktelig rart å tenke på at vi får barn med bare litt over ett års mellomrom. Tidene forandrer seg fort!
Det er nok som du sier at kjærligheten man føler hele veien gjennom svangerskapet blir bare sterkere etter de er født, og den er så ubetinget og sterk at man ikke kan tenke seg å være foruten. Jeg vet ikke hvorfor jeg har slike tanker, men frykten for at noe skal skje med gutten er uutholdbar!
Det er godt å vite at det er normalt å bekymre seg for de små. De er jo så avhengig av deg for å overleve at ansvaret kan bli litt overveldende! En del av det å bli foreldre er vel å engste seg. Jeg skal gjøre mitt beste for å lene meg tilbake å slappe av, og tenke på alt det gode som skjer om maks to uker! 🙂 Håper du får tid til å komme på besøk når du er i byen 🙂
Stor klem til deg og lillemor! ❤
Huff det er ikke bra å tenke sånn! Det er jo meningen at du skal glede deg over det som skjer og nyte tiden framover… Men jeg skjønner godt at du kanskje tenker det værste i stedefor! Det finnes så mange typer angst, det er jo bra at du ser fram til fødselen hvertfall, men det er kanskje det å sitte å tenke så mye gjennom alt det fælse som kan skje som er litt skummelt. Håper ikke det går ut over deg og at du får fødselsdeprisjoner og sånt og at du får luftet tankene dine litt sånn at du får det ut av systemet på en måte.
Jeg ser ofte for meg at det skal skje noe med Mie, og jeg var veldig fæl på å sjekke henne ofte spesiellt i starten… så mye at jeg endte opp med å vekke henne en del ganger 😦
Men det går seg til! Bare vent å se! Når tigergutten din kommer ut av magehuset så finner du nok roen etterhvært 😉
Jeg vet jo det er dumme tanker, men jeg greier liksom ikke å la være å tenke dem. Men etter gode kommetarer fra dere har jeg faktisk blitt litt beroliget 🙂 Setter utrolig pris på det!! ❤
Nå har jeg hatt svangerskapsdepresjon hele svangerskapet, så har ingen planer om å få fødselsdepresjon i tillegg! Skal gjøre mitt beste for å unngå det! Heldigvis har jeg en mann som er veldig flink til å stille opp og hjelpe til, så jeg vet jeg ikke er alene om ansvaret. Jeg håper bare jeg kan slappe av når jeg ser den nydelige gutten min ligge i armene mine! Begynner å bli veeeldig klar for å bli mamma på ordentlig nå!! 😀
Tusen takk for gode ord! ❤
Jeg har lest bloggen din sånn til og fra og jeg vet at du og samboer vil klare dere gjennom dette uansett hva. Jeg vet at dere er utrulig sterke personer og vil støtte hverandre og hjelpe hverandre om det værste skulle skje. Dere er fantastiske sammen og det at dere vil ha barn er en gave til alle de rundt dere. All denne angsten er også et tegn på at ungen kun vil få kjærlighet, trygghet og alt den trenger gjennom oppveksten. Dette kommer til å gå kjempebra Tone. Det er jeg skråsikker på!
Tusen takk for varmende ord!! Blir helt rørt her jeg sitter! Med slike tilbakemeldinger er jeg sikker på vi kommer til å klare oss bra 🙂
Stor klem til deg!
Bare vent til første dag i barnehagen du! Eller første skoledag. Eller siste dag i første klasse. Eller, eller, eller… Det er hundrevis av ting å bekymre seg for, men stort sett går jo alt bra. Det er bare sånn det er å være mamma! 🙂
hehe.. Høres KJEMPEmoro ut! 😛
Men du har rett.. det å være mamma innebærer vel å være bekymret for poden 🙂