Frem til nå har tiden flydd raskere enn jeg har rukket og henge med, og jeg føler ting kanskje har gått litt FOR fort. Svangerskapet har flydd forbi, og flyttingen trodde jeg kom til å ta mye lenger tid og at vi kom til å bruke lenger tid på å komme på plass. Men nei da! Her skal det fly! Men plutselig greide det som jaget meg å fange meg, og nå står tiden stille. En uke føles som to uker, og en dag føles som en uke. Hvorfor er det sånn??

Helt fra begynnelsen i svangerskapet har det vært mye som har skjedd. Nav laget helvete, legen laget et lite helvete, og det var et helvete å bo der vi bodde. Helsen var et helvete, jobben ble et slit pga helsen, og det var mye som skulle ordnes på kort tid. Plutselig var det ikke bare oss lenger, men vi måtte også planlegge et liv med en liten tass! Det vil si mye som må kjøpes inn, inkludert ny leilighet. Alt måtte skje i et forrykende tempo, og min kjære lovet meg at alt skulle bli bra og at vi skulle fikse dette. Han holdt det han lovet, og ting har blitt fikset litt etter litt. Men nå er det ikke mer å fikse!

Eneste som står på tapetet nå er å kjøpe inn siste småtingene til Tigergutt, og det fikser vi når vi får lønn neste gang. Samboer har jo en hybel og et hus (han har akkurat solgt huset han hadde sammen med ex’n) å flytte ut fra, men der kan ikke jeg hjelpe til, gravid som jeg er. Så egentlig er det jeg kan bedrive dagene med litt husarbeid og se tv. Det er alltid koselig å få besøk av venner, og det får jo tiden til å gå litt kjappere, men likevel har altså tiden stoppet helt opp.

Så da er det bare å vente i spenning på hva som skjer videre, og om tiden bestemmer seg for å speede opp litt snart! 🙂