Spørsmålet ble stilt meg i går av en venninne som akkurat har slått opp med kjæresten. Hun ringte meg og lurte på hva jeg gjorde for å bli lykkelig, og hun lurte på om lykke er bare noe man får på ren flaks, eller om det må jobbes for. Jeg hadde ikke et bra svar der og da, særlig siden jeg har levd et veldig hardt liv med ekstremt mye motgang. Men jeg begynte å tenke på det, og siden da har jeg tenkt non stop på akkurat dette.. Hvordan finner man egentlig lykken?

Jeg har skrevet om lykke mange ganger før, både fordi det er et interessant tema, men også fordi det er et stort tema med mange sider. Denne vinklingen har jeg ikke vært innom før! Frem til i fjor høst kunne ikke jeg kalle meg en lykkelig person. Jeg var en FORNØYD person, men ikke lykkelig, og i mine øyne er det en vesentlig forskjell. Jeg elsket livet som single, men jeg så også på singlelivet som en nødvendighet for å finne meg selv, og for så å ende opp lykkelig. Jakten på lykke har ført meg inn i de merkeligste jobbsituasjoner, vennskap og forhold.

Før gikk jeg på ren impuls, og tenkte lite over hva jeg gjorde fra dag til dag. Det som falt meg inn var det rette der og da, men fikk jo ikke alltid like bra utfall. Jeg hadde ikke kriterier til menn, fordi jeg ikke visste nok om sex og menn til å vite hvilke krav jeg hadde. Ettersom tiden gikk fikk jeg større og større krav, ikke bare til menn, men også til venner og bekjente, og ikke minst meg selv! Jeg gikk gjennom mange prøvelser økonomisk, jobbmessig og vennskapsmessig før jeg fant ut hva jeg ville og trengte for å være lykkelig.

Mange kan kanskje si jeg var ung og dum som eksperimenterte som jeg gjorde. Mange kan si mine impuls-handlinger gjorde at jeg kastet bort lykken med å bytte jobb ofte og ved å ha mange lekekamerater isteden for forhold, men det var jo dette som til slutt gjorde at jeg fant meg selv! Og det å finne seg selv og være fornøyd med den man finner må jo være den største lykke på jord!

Alle mine impuls-handlinger har ført meg hit jeg er i dag. Mine krav og kriterier har skaffet meg mine perfekte venner som jeg setter overmåtelig stor pris på og er veldig glad i! Kravene mine og kriteriene mine har også skaffet meg drømmemannen som fyller alle kravene på listen min (som fyller over tre (!!) A4 sider!!!) . Kravene mine på partner skaffer meg så de genene jeg vil ha til mitt barn, som da skaffer meg (i mine øyne) et perfekt barn (selv om det ikke var planlagt). Etterhvert får vi oss en perfekt leilighet, vi har en perfekt bil, vi har økonomi til å greie oss, vi har et perfekt forhold, og vi er begge stolte av den vi er som personer! Vi er stolt av oss selv! Vi vet hvem vi er, og det gjør det lettere å fungere i et forhold. Samtidig som vi vet dette gjør vi begge vårt beste for at den andre skal ha det best, på den måten får BEGGE det best! Dette skaper igjen lykke.

Men lykken jeg har i dag har ikke kommet gratis eller på slump!! Lykken jeg har i dag har jeg jobbet hardt for, jeg har sloss meg gjennom år med mishandling som har gjort meg sterk, jeg har gått gjennom utallige svik og skuffelser på vennefronten, og jeg har  slitt meg gjennom utallige jobber og idiotiske sjefer og kollegaer gjennom snart 9 år i servering- og barbransjen. Jeg har slitt hardt for å finne meg selv, og for å bli stolt av meg selv. Alt dette har ført til store depresjoner og nedturer, før jeg endelig kan sitte her jeg er i dag og føle meg lykkelig og tilfreds på samme tid 🙂

Så for å svare på spørsmålet min kjære venninne stilte meg i går om lykke kommer på slump eller om man må jobbe for det:

Jeg mener bestemt at for å oppnå EKTE lykke, en lykke som stikker dypt og kan vare lenge, må man jobbe hardt for å oppnå den. Man må gjennom mange prøvelser før målet er nådd, men uansett hvor lang tid det tar er det virkelig verdt det! 😀