Om to dager er Leo 11 mnd, og det er bare èn liten måned til oktober og dagen vi gikk å ventet så inderlig på i fjor. Spenningen rundt fødselen, fortvilelsen av å være på overtid, utålmodigheten etter nesten 41 uker svangerskap, og forventningen til å se den lille personen i magen min. Tenk at den lille som ble lagt på magen min for nesten ett år siden, nå er en liten mann som tripper rundt og babler og prater mens han finner ut av ting og tang. Tenk at den lille bylten jeg ikke greide å ta øynene fra i barnesengen på sykehuset, snart skal begynne i barnehagen!

Det er en merkelig å tenke på at tiden har gått så fort. Leo er en herlig unge, og vi har ikke hatt mange problemer med ham. Han har enda ikke vært syk, han smiler og ler hele dagen, og har svært få sutre-dager. Han er en drøm å legge om kvelden (vi har hatt våre kamper tidligere med ham, men vi har vunnet) og han sover som regel greit om natten. (han har en periode nå der det ikke er så viktig å sove, men det går opp og ned). Han spiser bra, og liker det meste han får. Nå som jeg har sluttet å amme (hurra!!!) og vi har funnet en morsmelk erstatning han liker, går jo ting som en drøm, og jeg liker det jeg ser!

Alt i alt er det herlig å være mamma, selv om jeg noen dager lurer på hva jeg har begitt meg ut på.. hehehe.. 😉 Jeg vet jeg kan være av de som høres ut som jeg glorifiserer ting med baby, men jeg lover dere at jeg forteller hvordan ting faktisk er. Han er virkelig en enkel unge, og vi er rett og slett av de heldige som ikke har noe å utsette på barnet vårt 🙂

Hvor har dette året egentlig blitt av???