Jeg har siste månedene fått høre hvor heldig jeg er som får barn når jeg enda er så ung, at jeg kaster bort ungdomstiden min ved å få barn så tidlig, at det er feil tidspunkt, at det er riktig tidspunkt osv… Jeg syns jo selv at jeg ikke er så veldig ung siden jeg mentalt er mye eldre enn tallet på fødselsattesten min! Jeg leser om jenter på 18-20 år som får barn, og tenker med meg selv at når barnet mitt kommer ut er det jo bare en mnd til jeg blir 24 år. Så da er spørsmålet: er jeg virkelig i kategorien ung mor?
Nå har kanskje jeg feil referanser til dette med unge mødre. Min mor var 16 år da hun fikk meg, og det er jo veldig tidlig! Hadde jeg fulgt i hennes fotspor hadde jeg hatt et barn på snart 8 år nå! Samtidig tenker jeg som så at med sykdommen min er 25 år grensa på å prøve å reprodusere seg, og det er jo bare litt over ett år til. Nå gikk det jo ikke slik legene fryktet, og jeg sitter her gravid i snart 24. uke og alt ser ut til å gå veldig bra. Jeg har stabilt samboerforhold, snart leilighet (forhåpentligvis) og så snart nav får ræva i gir har jeg stabil økonomi. Jeg festet fra meg de årene jeg var single, og fikk testet ut de tingene jeg savnet in my early days. Jeg har fått reist en del i Europa, fått sett Egypt og reist på drømmeferie til Thailand, så føler ikke jeg har gått glipp av noe der heller. Det er jo ingen som sier at det ikke går an å reise med barn på senere tidspunkt! Alt i alt er det jo et ganske gunstig tidspunkt å få barn på! Så er jeg fortsatt for ung? Kaster jeg bort livet mitt?
Jeg må nesten si nei til det. Jeg har opplevd mye mer enn mange på min alder både på godt og vondt, og selv om barn aldri var et ønske eller et savn har jeg omstilt meg etter jeg ble gravid, og er nå klar for å bli mor og ta vare på et lite menneske. Min kjære gleder seg masse til å bli pappa, og det er rørende å se han prate til magen hver dag 🙂 Jeg er som sagt mye eldre mentalt, og da kan man jo ikke gå ut fra alder når man regner hvor ung/gammel man er! Jeg vet om flere som er mye eldre enn meg men er langt mer mentalt umoden enn meg, så jeg syns det blir så feil å se på årstall når man regner alder.
Så kan man jo også se på hvordan ting var før. I «gamledager» er 24 år faktisk i seneste laget å få sitt første barn, og det er karrierekvinner i nåtidens samfunn som har gjort om trenden slik at det er tidlig å få barn når man er 30. Jeg sa også det at OM jeg skulle få lyst på barn skjedde ikke det før jeg ble 30. Tidligst!! Så etter dagens normer er jeg jo kategorisert som ung mor. Merkelige greier.
Jeg trøster meg med det at nå som jeg har blitt gravid er det en mening med det, og da er det ikke vits å planlegge noe mer enn det. Skjebnen mente det var dags for meg å få barn, og da må jeg jo bare lytte! Heldigvis sitter jeg her med en følelse av at jeg har opplevd det jeg ønsket i livet, og det jeg enda ikke har opplevd som jeg VIL oppleve er ikke umulig å oppleve selv om man har barn. Da er det ikke så ille tidspunkt å reprodusere seg likevel 😉
Tigerhulen 
Hehe, jeg var akkurat fylt 19 da jeg fikk vesla. Men føler meg nesten mer som en ung mor nå enn da. Da gikk jeg med en baby, hadde stabilt forhold og var ferdig med første festerushen.
Nå sitter jeg her singel med en femåring, og kjenner hvor deilig det er å kunne dra ut når vesla er hos pappa’n sin. Man angrer selvfølgelig ikke, men når man som 18åring påstår man har festet fra seg er det noe man har misforstått… 😉
Synes ikke du er veldig ung (jevngammel med meg), men jeg kommer «fra landet» og der er det mer vanlig å få barn tidlig enn i byene.
Tror du er i en perfekt alder for å få barn, fortsatt ung til sinns, men samtidig gammel nok til å vite at du har levd litt.
Og å kaste bort livet, NEI, det gjør man ikke! Et mer verdifullt liv kan man vel ikke ha enn det å være den viktigste personen for et lite menneske som trenger trygghet og kjærlighet rundt seg. Om det er å kaste bort noe er det jammen ikke mye som er verdt noe her i livet…
Og angående mental alder, jeg har alltid ment selv jeg har vært rundt 23-24, siden jeg var ca 16 år. Det virker som det stemmer, for jeg har ikke endret modenhet eller noe annet på disse åtte årene, personligheten min står på stedet hvil hva alder angår. Merkelig, men jeg tror faktisk det stemmer at man stopper et sted og blir det. Sikkert et mareritt for folk rundt meg når jeg runder 30 og opp, og fortsatt tror jeg er i begynnelsen av 20-årene…. 😉
Jeg synes du skriver så flott om dette jeg, du virker så reflektert at det er veldig behagelig å lese om tankene dine. Tommel opp!
Det er i alle fall veldig deilig å få kommentarer som dette! 😀
Når jeg var 19 visste jeg ikek engang hvem jeg var eller hva jeg kunne gjøre med livet mitt. Jeg visste hva jeg ville, og jeg visste at jeg måtte bort fra småbyen. Jeg kommer også fra landsbygda, og jeg ser jo at de fleste i gamle-klassen min allerede har fått barn. Jeg er faktisk en av de siste 😛 hehe.. Jeg mener jo selv jeg er i både god alder og livssituasjon, så jeg ser ikke problemet med å være 23-24 når man får barn om det passer seg sånn, og man føler man har gjort det man må være single for å kunne gjøre. Tigerwoman er jo et eget kapittel i livet mitt jeg er glad jeg gikk gjennom, men levde meg jo lei på single-livet. Nå som jeg har funnet mannen for meg er det jo ikke noe å lure på 🙂
Jeg tror heller ikke man kaster bort livet. Det er en gave å få barn, og man mister ikke livet sitt selv om det kommer et nytt tilskudd i familien. Man kan gjøre det meste man gjorde før, bare at ting må planlegges litt nøyere. Jeg mener heller man kaster bort livet ved å drikke så mye alkohol at man aldri husker hva man gjorde på fest 😛
Jeg står også fast på min mentale alder. Jeg har helt fra jeg var 16-17 år følt meg som jeg er 28-29, og ettersom ejg har blitt eldre føler jeg fortsatt jeg står på 28-29 år. Når jeg da fyller 30 kommer jeg sikekrt ikke til å forandret meg, så da blir jeg stående på yngre alder enn jeg egentlig er 😛 hehe.. livets sirkel 😉
Jeg tror det er bra å ikke henge seg opp i alder. Man er så gammel som man føler seg, så lenge man greier å innse at selv om man FØLER seg eldre har man fortsatt mye å lære.
Det er hyggelig å høre du mener jeg skriver bra! Det er som sagt deilig å få kommentarer som dette der man både kan se hva andre tenker, og få nye innblikk i ting som gjør at egne meninger får en utfordring. Det er godt å vite at det er flere på min alder som er reflekterte og gjennomtenkte! 🙂 Tommel opp back at ya!
usj! Samfunnet har alltid en normert målestokk for hver alder! Dvs hva man bør/burde gjøre/ha gjort når man når de og de alderstrinnene! Jeg sluttet å måle meg opp i samfunnets målestokk i fjor. Tok meg tid før jeg innså hvilken slave i livet jeg selv var for samfunnets aldersnormer!
Da jeg giftet meg 25 1/2 år gammel, var det MANGE som sa jeg var for ung til å gifte meg. WTF liksom! Når er man i gifteklar alder om ikke som ung brud??? Mange fordømte meg for å gifte meg så «ung» fordi det kunne hende jeg ombestemte meg osv osv. Jeg forstår ikke hva som menes at jeg var ung da, men i dag forstår jeg hvorfor de sa det: de projiserte sine egne tanker og følelser på meg. Dvs at de følte seg selv for unge til å gifte seg og konkluderte da med at jeg også var for ung.
og dessuten: skal jeg la være å gjøre ting i livet mitt som gjør meg lykkelig bare sånn i tilfelle jeg ombestemmer meg??? Jf det å få barn i ditt tilfelle: det er et valg man tar når man blir gravid. Man kan «ombestemme» seg innen viss tid, men når man først tar valget, så er det «no way back». Hvis alle lar være å bli gravid i tilfelle de ombestemmer seg senere, hadde det ikke blitt noen særlig barn her i verden! Så man har fått en gjeng veldig unge til sinns folk her til lands som hele tiden tenker «hva om man ombestemmer seg, best å ikke gjøre det slik at man slipper å ombestemme seg» mentalitet. Så derfor venter de til at de er gamle med å gifte seg eller få barn, for da er man sikrere på å ikke ombestemme seg….
Argh! Tror det er det som provoserer meg mest, når folk legger seg opp i når man er for ung, for gammel, og ikke minst når de liksom skal bry seg og komme med; «hva om man ombestemmer seg» scenarier ut i fra hvor ung man er når man tar voksne valg.
25 år er da ikke ungt når det kommer til giftemål! Det folk ikke tenker over er som jeg skrev i innlegget: man kan være eldre mentalt, og da spiller ikke din virkelige alder noen rolle i det hele tatt. Om det var riktig for DEG kan da andre la være å komme med dustete innspill, som f.eks at du kan forandre mening. Ja å hva så om du forandrer mening etter en stund? Det er like vanlig at folk som gifter seg skiller seg også, så da er man jo fri til å gjøre hva man vil igjen. Ikke noe problem. Og varer det livet ut er det jo ikke noe som er bedre enn det! Men sånt kan man ikke vite på forhånd!
Det blir jo nesten det samme som å la være å reise noen steder fordi flyet KAN falle ned, man KAN bli skadet på ferie, man KAN bli drept av giftige ting, men i de fleste tilfeller skjer det ikke. Så hvorfor la være å reise fordi noe som KAN skje hindrer deg? Å få barn er litt vanskelig å ombestemme seg på etter uke 12. Det er som giftemål og skal ikke taes lett på, men i motsetning til giftemål er det no going back som du sier. Jeg er glad jeg blir mor så «tidlig» for jeg ser jo samboeren min på 40 år får litt angst for hvor gammel han er når ungen er så og så gammel 😛 Når ungen flytter ut er jeg fortsatt ung nok til å kunne nyte livet, og hvem sier man ikke kan nyte lviet selv om man har barn i hus?
Man er sin egen lykkes smed. Jeg mener lykke er det man gjør det til selv, og man må jobbe for det. Men man kan ikke basere livet sitt på hva som KAN skje! Noen ganger må man ta en risk, og man må ta et avgjørende valg som får betydning for resten av livet. Når den avgjørelsen er tatt må man faktisk finne en måte å leve med det!
Jeg syns du skal være stolt over avgjørelsen din, og heve hodet over de som mener du var for ung til å gifte deg! Stå på!! 😀
Jeg er så enig med deg, og som man sier så passer det egentlig aldri å få barn. Jeg har ikke barn selv, men alt håp er da vel ikke ute selv om man får barn i ung alder, selv om det virker som mange mener det. Det er jo mye man kan gjøre fordi, det er bare å ta med barna i planene.
Jeg kunne tenkt meg barn snart, vil gjerne vente til jeg er ferdig med utdanningen, men det er jo mest av praktiske grunner. Men vi er jo to om det, så selv om jeg er klar så er det ikke sikkert han er det. Så da får vi vente litt.
Jeg synes kanskje det er litt ungt å få barn som 16 åring. Men når man er over 20? Nei, det må vel være opp til hver enkelt hva man ønsker.
Når man holder på med utdannelse kan det jo være best å vente litt med barn. Jeg syns også at man skal ta hensyn til hva man selv ønsker, og ikke hva andre mener man burde gjøre! Om jeg ikke hadde blitt gravid ved et uhell hadde jeg ikke hatt lyst på barn enda, men jeg føler meg gammel nok til at det ikke ødelegger livet mitt nå som det har skjedd. Det er ikke feil å få barn om man er mellom 20 og 40 syns jeg. Det er kun enkelt-individer som kan ta en avgjørelse på når det er «riktig» 🙂