Jeg elsker data. Jeg har derfor brukt mange timer og uker på å sette meg skikkelig inn i hvordan en data fungerer, og kan nå si at jeg kan si meg ganske så data-kyndig. Det hjelper også å ha en onkel som er dataingeniør som jeg kan ringe til om jeg virkelig har låst meg fast, og han er gull å ha når data’n påstår det ikke er innstallert skjermkort og lignende… Jeg bruker mye av min tid på data, både når det kommer til jobb, men også for å være cyber-sosial! Facebook og msn er kjærkomne programmer når man ikke orker å gå ut, eller vil ut men ikke vet hva som skjer. Jeg hater å skrive sms, og er heller ikke så fan av å prate i telefon siden jeg har nedsatt hørsel, så internett er helt fantastisk!

Sosialt sett med min kjære samboer ser vi sikkert ganske komisk ut her vi sitter. Jeg i sacco’n med data’n min, og han i sofa’n med data’n sin. Plutselig kan det plinge opp på msn en søt liten beskjed fra min kjære, selv om han sitter 3 mm fra meg. Men jeg husker tiden FØR msn! Jeg stammer fra generasjonen som brukte disketter for å lagre ting, og cd-rom var ikke-eksisterende da vi fikk første data’n i hus. Den var treg, stor, klumpete og rett ut stygg! Men det var teknologi!!! Det var nyskapende! Men data ble brukt kun til skolearbeid, og kanskje litt enkle spill innemellom. Når cd-rommet kom tok det jo helt av i data-land!! Jeg var også hele 14 år første gang jeg prøvde msn. Det er bare 10 år siden det! Da ble jeg presentert for en helt ny måte å kommunisere på, og GUD så deilig det var!

Nå er det andre tider. Mitt søskenbarn på 7 år har allerede surfet på youtube en god stund. Han sitter å surfer etter ABBA og andre musikkvideoer, og lærer seg tekstene. Han kan dem bedre enn jeg! Forrige gang jeg satt barnevakt fikk han låne data’n min, og da jeg skulle forklare hvordan ting fungerte himlet den lille pjokken med øynene og forklarte med et oppgitt sukk at «jeg VET det, Tigertone». Jeg trakk meg stille tilbake, og kjente jeg ble litt små-furten og lattermild.

Men så tenker jeg som så: Jeg vokste opp på argeste landsbygda, så landsbygd som du noen gang kommer til å få det, og til og med tv fikk vi ikke se på mer enn når det var barne-tv. Derfor lærte jeg meg å bruke fantasien! Jeg kunne leke timesvis ute for meg selv med rollespill, dukker, bruke naturen som lekeplass! Det var jo kjedelig der og da når andre fikk nintendo og lignedne, men i ettertid ser jeg hvor verdifullt det var å lære seg å bruke fantasien. Dette kommer jeg til å videreføre til mitt eget barn, og det kommer ikke til å være tv som står i fokus om poden kjeder seg! Jeg tror nok dagens data-generasjon går glipp av mye fantasi-trening når de sitter på data og fantasien blir gitt til dem via dataspill og slike ting. Man får ikke trent den opp på samme måte! Jeg spurte for ikke lenge siden en jente på 10 år om vi skulle gå ut å leke i hagen, og hun så bare rart på meg. «Hvorfor det? Det er jo ingenting å finne på! Setter meg på data’n jeg..». Jeg må si jeg ble litt sjokkert. Det var jo masse å gjøre ute i mine øyne! Jaja… Så blir det min oppgave å lære Tigergutt at det finnes andre ting i livet enn data!

Nå er det jo litt tvetydig innlegg siden jeg starter innlegget med å si jeg elsker data og bruker mye tid på data’n! hehe… poenget med hele innlegget er vel å få frem hvor mye data betyr i dag for mennesker i alle aldre i forhold til hva det var før 😉

Tigergutt er i alle fall veldig fan av data allerede, for med det samme jeg legger data’n på fanget begynner han å sparke helt vilt, og da særlig PÅ data’n så den hopper og rister.. hehe… Den stolte mor må vel bare se realiteten i at hun føder en sønn inn i en familie hvor mor og far bruker LITT for mye tid på data. Men skal prøve å påvirke i andre retningen uansett 😉