Det er noe spesiellt ved å ligge på sofaen å studere min kjære, som spiller «medal of honor» på PS2. Han sitter heeeelt konsentrert, og hver gang han greier å gjøre noe spesielt vanskelig ler han og ser bort på meg, bare for å sjekke at jeg fikk det med meg. Han utbryter «SÅ du den eller?!» med så stor iver og begeistring at jeg må bare le. Han er skikkelig skjønn, og man skulle ikke tro han er 40 år bestandig.. hehehe… Store barn, store gleder! 😀
Vi blir aldri voksen 🙂 Er jo derfor vi får unger så vi har noen å leke med når vi blir enda eldre.
Vet du, jeg tviler ikke litt engang! Jeg syns det er bare bra jeg 😉
å miste barnet i seg må være det nærmeste man kan komme døden mens man fremdeles har puls.
ja det er sant. Jeg liker barnet i meg jeg, og min kjære er så søt når han oppfører seg som et barn.. hehe 😉