Babyer er ikke alltid lett å forstå seg på. I alle fall ikke sønnen min! Han kan smile og le i ene øyeblikket, for så å snu tvert om å komme med største verandaleppa i verden før sirenen begynner å ule for fullt i neste øyeblikk. Hvorfor han smilte vet ingen, og hvorfor han plutselig begynte å hyle vet vi heller ikke. Ganske frustrerende for en mor! Han kan også gråte og sutre, og med det samme jeg legger han til brystet for å amme så begynner han å smile stort. Det å spise er plutselig ikke så viktig lenger…

Ja babyer er rare dyr. Det er ikke bestandig lett å vite om de trenger ny bleie, er sultne, trøtte eller oppmerksomhetssyke. Eller en lett blanding. Leo har som regel en lett blanding, og da er det min jobb å finne ut hva som haster mest. Om jeg bommer blir det ørene mine sitt problem!!! Heldigvis er jeg velsignet med et rolig barn som gråter minimalt, og som bare kjefter/bjeffer om det er noe han vil. Og som regel kan jeg lese ganske bra hva det er han vil! Men man vet jo aldri. Plutselig bommer man!

Leo Nicolai