I går var en litt for spennende dag for min smak, og sikkert for Leo også. Ting kan gå fra å være bare velstand til masse drama på kort tid, og selv om jeg er relativt god på å takle en krise så har jeg mine begrensninger! I går fikk mamma-hjertet mitt virkelig gjennomgå!

Sambo dro på jobb i 17-tiden, og jeg og Leo skulle kose oss hjemme. kl.18.30 skiftet jeg bleie som vanlig, men da jeg tok av bleien var det IKKE noe vanlig som var i den! Det var masse blod i avføringen, og hjertet mitt stoppet nesten! Jeg tok bilde av det og sendte til mamma så hun kunne bedømme alvoret, og hun ringte meg med det samme (velsigne henne!!!!). Hun mente bestemt at dette var type ring legevakt med det samme, og det sier hun ikke hvis det ikke er nødvendig! Hun er ganske rolig anlagt på det området. Så etter konsultering med henne ringte jeg legevakten.

En hyggelig dame tok telefonen, og jeg forklarte litt skjelvent hva som var casen. Hun nølte ikke litt, og ba oss komme med det samme. Jeg ringte sambo, og vi avtalte at jeg skulle ta taxi ned til legevakten så kunne han møte oss der (så egentlig ikke poenget, for med det samme han hørte hva som hadde skjedd, kjørte han mot leiligheten vår. Derfor lå han bak taxien hele veien…). Vi kom trygt frem, og ble godt tatt imot. Etter ikke all for lang ventetid kom vi inn til legen, og etter en grundig sjekk ble vi henvist til Ullevål sykehus. Leo smilte og var strålende blid hele tiden, men det endrest seg raskt da vi kom til sykehuset!

Vi kjørte bort dit, og ble tatt imot på barneavdelingen. Vi ble ført inn på et behandlingsrom som så mer skummelt ut enn det meste jeg har vært borti, og vi fikk beskjed om at legen kom til å stikke innom snart. Da hun kom gjentok vi oss for 100 gang om hva som hadde skjedd, hvordan han har vært de foregående dagene, hva som har skjedd siste måneden, hva han har spist osv.. Vi fikk beskjed om at de skulle ta ultralyd og røntgen av magen hans, og at de tok dette på alvor.

Så kom sjokket. De skulle sette veneflon i babyen min! Jeg var IKKE forberedt på dette! Blodprøver ja, men veneflon?! Jeg kjente det stakk langt inn i hjerteroten, og da hun forklarte at det kunne hende de måtte stikke flere ganger holdt jeg nesten på å rive med meg sønnen og løpe hjemover. Så begynte marerittet.

Lillegull med veneflon i foten og bandage på armen etter blodprøve 😦

De la det lille, forsvarsløse barnet vårt på en benk, og mens sykepleieren holdt ham fast til benken begynte legen å stikke i foten med den stygge veneflon-nålen. Jeg har aldri hørt Leo hyle så ekstremt før! Jeg satt med hodet inn til sambo og hulket stille mens tårene trillet. Jeg hadde vondt langt inn i sjelen, og for hver gang legen sa de ikke hadde truffet fikk jeg mer og mer vondt. På fjerde forsøket gikk det, og jeg kunne trøste lillegull. Men det var ikke over enda, og neste runde mareritt var enda verre enn det første!

Det kom en streng men hyggelig dame inn som skulle ta blodprøver. Så hun ba meg sette meg ned med Leo på fanget, og det var greit nok. Men så kom befalingen om at jeg måtte holde føttene, kroppen og andre armen hans hardt fast, og ikke la han bevege seg. Tror dere det var vondt for mammahjertet å holde sønnen sin fast mens han vræler og skriker og noen stikker i ham??? JA DET VAR DET!!! 😦 Det er det jævligste jeg har måttet gjøre som mamma, og jeg håper jeg aldri trenger å gjøre dette igjen!!! Etter hun var ferdig å stikke kunne jeg trøste han, og hele gutten lyste av fortvilelse og smerte. Jeg prøvde å puste meg gjennom det uten å gråte alt for mye, og det er det mest utmattende jeg har gjort noen gang tror jeg!

Så skulle vi ta  røntgen , og da måtte de koble en slange med noe væske i til veneflonen, og så måtte vi gå LANGT! Jeg bar Leo siden han nektet å ligge i sykehussengen han fikk utdelt, og sykepleieren dyttet stativet og dro sengen sammen med sambo. Røntgen gikk greit, og så var det tid for ultralyd. Det gikk ikke like greit. Leo hylte og skrek seg gjennom hele greia, og hun holdt på LENGE! Han var sulten, trøtt, sliten, hadde vondt, var redd osv.. Mammahjertet mitt ble ødelagt av all påkjenningen i går! Jeg eneste jeg kunne gjøre var å stryke han på hodet og holde ham i hånden, men det var liksom ikke nok! Jeg visste jo at mat ville roe han, men jeg kunne jo ikke amme før han var ferdig!

kl.22 var vi tilbake på rommet, med beskjed om at de ikke hadde sett noe galt. HELDIGVIS!!! Så satt vi to timer og ventet på informasjon, og da sambo gikk for å hente legen kl.00 kom en ny lege (det hadde vært vaktskifte) og sa vi bare kunne dra hjem hvis vi ville. Kunne de ikke kommet og sagt det litt før??? Leo sov i alle fall som en stein fra kl.22 og til vi kom hjem, og det var ingen problemer å legge ham da vi kom inn døra hjemme. Han sovnet momentant! Jeg og sambo var totalt utslitte selv, men jeg hadde noe å gjøre på data’n så vi satt oppe litt til. Leo våknet 01.30 for mat, og da han sovnet igjen sov han helt til kl.07.30 uten å våkne en eneste gang imellom!!! NY REKORD! Så var nok tydelig at han hadde slitt seg ut han også, stakkar 😦

Heldigvis var det ingenting galt som de kunne se, og de fant ikke en grunn til at det skulle være blod i bleia. De fikk jo se bildet jeg hadde tatt, og var enige om at det ikke skal se sånn ut, men finner man ikke en grunn er det ikke mer å gjøre. Nå får vi bare håpe at dette var et engangstilfelle, og at han slutter å skremme meg på denne måten! Heldigvis var dinosauren Pio med, og den var god å ha for lille Leo! Nå skal han få så mye kos som han aldri har fått før!!