Det er lørdags kveld, tassen sover trygt i vugga si og jeg sitter her med en kopp herlig julegløgg og småkaker med «sex and the city: the movie» rullende over tv’n. Jeg kan følge med lillemann på babycall-skjermen, og smiler av rykningene hans når han drømmer. Og det er da tankene kommer. Tanker som kommer sjeldnere og sjeldnere, men de kommer. På godt og vondt. Jeg tenker på hvordan livet mitt var før, og hvordan det er nå. Jeg sitter å sammenligner og undres over hvor forskjellig et menneske kan leve på bare noen år, og hvor fort ting endres. Klumpen i halsen er stor med tanke på det jeg har mistet, og tanken på det jeg har fått. Sorg og glede blandes i et inferno av tanker og minner. Minner som alltid kommer til å lagres i hodet og hjertet mitt…

Jeg har opplevd mye motgang. Faktisk mer motgang enn medgang, noe som gjør at jeg er fryktelig skeptisk og pesimistisk av natur. Jeg tar ingen gleder på forskudd, og jeg blir skeptisk med det samme det skjer litt mer godt enn vondt. Ja det er kanskje rart å tenke sånn, men det kommer med erfaring. Man vegrer seg mot å bli såret. Problemet er at uansett hvor mye man vegrer seg, vil man uansett ende opp såret en eller annen gang. That’s life, og det må man bare leve med. Når det skjer prøver man så godt man kan å plukke opp bitene før noen andre tråkker på dem. Som regel går det bra, andre ganger er bitene så knust at det tar lenger tid å rydde opp. Da min elskede bestefar døde av kreft da jeg var 18 år, trodde jeg hjertet mitt knuste i så mange biter at det aldri kunne la seg fikse. Nå, 6 år senere, har jeg lært at sorg blekner, men kommer aldri til å forsvinne helt. Jeg får fortsatt klump i halsen av å tenke på ham og hva han betydde for meg. Han var det nærmeste jeg kom en far, og jeg elsker ham for alt han gjorde for meg. Når man opplever så stor sorg vet man hva det vil si å bli brutt ned. Det er da man må finne en måte å bygge seg opp igjen! Jeg tror bestefars død lærte meg at ingen ting varer evig. Vi skal alle dø, vi vet bare ikke når. Jeg lærte meg at jeg må begynne å leve slik JEG vil, ikke slik alle andre mener er akseptert!

Jeg tenker tilbake på den usikre jenta med dårlig selvtillit jeg var før. Hun som alltis unnskyldte seg, og som alltid var redd for å ikke tilfredsstille alle i rundt seg. Det være seg jobb, venner eller familie. Hun som alltid stilte opp og som ikke tok hensyn til seg selv. Hun som var desperat etter å bli likt og få annerkjennelse. Hun som følte seg ydmyket om hun ble kritisert. Hun som konstant slet med dårlig samvittighet for ett eller annet. Hun som lengtet etter et liv hun følte hun ikke kunne leve på grunn av frykt for dårlig rykte. Jeg smiler ved tanken på at jeg har forbedret meg på alle områder, og gremmes over at en liten del av denne jenta sitter igjen enda.

For 3 år siden var det slutt på dårlig selvtillit og  det å la folk tråkke på meg. Jeg ble den jenta jeg alltid ville være, og jeg følte meg endelig som meg selv. Jeg kunne begynne på det livet jeg alltid lengtet etter, single og lykkelig. Jeg kunne ha sex med hvem jeg ville, når jeg ville og med så mange jeg ville uten å være redd for ryktet mitt. Jeg hadde har veldig høy standard og ble ikke med hvem som helst. Mennene ble nøye valgt ut, og jeg ble dyktig på sjekke-fronten. Så dyktig at jeg kunne lære det bort til andre. Det var morsomt, lærerikt, og ikke minst sosialt. Jeg fikk meg venner som er veldig kjær for meg den dag i dag, og som jeg ikke kan greie meg uten. Jeg møtte også mange mennesker som jeg skulle ønske jeg aldri møtte, men man lærer av sine feil og går videre i livet med løftet hode. Det viktigste er å være tro mot seg selv og den man er. Så lenge man er ærlig og rettferdig kommer man langt med mye!

Etter 3 år som single sjekkedame og Tigerwoman snudde livet brått. Jeg møtte drømmemannen, og jeg falt hardere enn jeg noen gang har falt. Jeg fikk følelsen av å ikke greie meg uten ham, og ingen mann kunne kan måle seg med han. Han utfyller alle mine krav til en mann, og han gjør meg komplett. Han bor i tankene og drømmene mine, og han bor i hjertet mitt. Jeg tror ikke på ekteskap og kommer nesten garantert ikke til å gifte meg (jeg har lært meg til å aldri si aldri) men skulle jeg giftet meg hadde det blitt med denne mannen. Han er den som forstår (og misforstår) meg, han er den jeg kan prate tull og alvor med, han som tar meg i armene sine når jeg gråter og trenger trøst. Han er den som gir meg styrke til å takle selv de vanskeligste situasjoner. Han støtter meg og stiller opp, samme hva det gjelder. Han er eventyrprinsen som har blitt virkelig. En lys levende gentleman. Han er akkurat så macho som jeg trenger at mannen i mitt liv er, og akkurat så kosete og snill som jeg ønsker. Jeg vet det er klisjè, men han er virkelig drømmemannen min! Vi flyttet sammen kort tid etter vi møttes, og jeg har ikke angret en eneste dag, over ett år senere! Jeg tror hemmeligheten er å være lykkelig hver for seg først, for så å kunne bli lykkelig sammen. Jeg og min kjære er to enkeltindivider med forskjellige behov, men vi er også en enhet med felles ønsker. Selv om vi er kjærester betyr ikke det at vi må gjøre alt sammen og kun ha felles venner. Et lykkelig forhold for oss er å ønske det beste for den andre, men ikke glemme sin egen lykke på veien. Sammen er vi sterke, men man må også kunne stå på egne ben når det trengs.

Og så kom overraskelsen som lærte meg at man aldri skal si aldri. Jeg har nemlig alltid sagt at jeg ikke vil ha barn, og jeg mente det. Barn har aldri stått på ønskelisten, og jeg har alltid ment at jeg trenger ikke barn for å bli lykkelig. Legene fortalte meg også at jeg aldri kom til å kunne få barn, så da slo jeg meg til ro med det og tenkte ikke mer på det. Men så en dag viste testen positiv, og jeg og min kjære måtte ta en vanskelig og tøff avgjørelse. Vi hadde bare vært sammen 5 mnd! Var vi klare til å bli foreldre?? Og ikke minst, ville vi ha barn med hverandre? Etter en times diskusjon kom vi frem til at vi er hverandres drømmepartner, vi vil uansett leve sammen, og vi er begge lykkelige både hver for oss og sammen. Vi bestemte oss for å beholde barnet, og selv om jeg har vaklet i troen flere ganger i løpet av svangerskapet har jeg ikke angret en dag på at vi tok avgjørelsen på å beholde. Jeg mener den dag i dag at jeg ikke trenger barn for å være lykkelig, men det å ha fått lille Tigergutt bringer ekstra lykke inn i livet vårt! Når jeg ser ned på ansiktet og inn i øynene til sønnen vår, vet jeg at det ikke finnes større kjærlighet enn kjærligheten til sitt eget barn!

Svangerskapet tok knekken på kroppen min, og trakk dermed selvtilliten min med seg ned i avgrunnen. Den perfekte kroppen (i mine øyne) jeg hadde før er borte for alltid, og selv om jeg er på vei nedover i vekt vil jeg aldri se så bra ut som jeg gjorde før. Nå er det på tide å ikke bare bygge opp igjen musklene og den flate magen, men også selvtilliten min. Den må tilbake på plass, og det kommer til å ta all den tid å støtte jeg kan oppdrive! Jeg ser på meg selv som en god mor (for det meste) og det hjelper jo på det lille jeg har igjen av selvtillit, men jeg feller fortsatt noen tårer når jeg ser meg i speilet. Jeg skulle virkelig ønske jeg ikke hadde fått alle strekkmerkene på kroppen pga de dumme hormonene, og jeg skulle ønske jeg greide å forsone meg med at jeg har fått en litt annen kropp etter 9 mnd svangerskap. Kanskje jeg blir meg selv igjen om en stund, men hvor lang tid det vi ta vet jeg ikke. Jeg vet bare at jeg misliker å ha så dårlig selvtillit, og jeg misliker å ikke føle meg som meg selv.

Så hvordan kan en jente som elsker tilfeldig sex og sjekking plutselig ende opp som samboer og mor? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg liker forandringen. Livet kommer i forskjellige faser, og jeg føler meg ferdig med single-fasen. Mange av mine venner er ikke på samme sted som meg i livet, og det elsker jeg dem for! Selv om det får meg til å føle meg utenfor i mange situasjoner, liker jeg at de fortsatt ser på meg som en nær venn selv om jeg ikke er single og festglad lenger. Jeg er så glad i dem som de er, og mitt eneste ønske er at jeg kan støtte dem like mye som de har støttet meg. At jeg kan lytte til det de har å si på samme måte som de lytter til meg. Man finner ikke bedre mennesker enn mine nærmeste venner. De er av høy kvalitet, og de er med på å holde liv i den lille gnisten som er igjen av mitt gamle jeg. Den gnisten jeg trenger for å være lykkelig.

Mange tanker på en lørdag. Mange gode, og noen vonde. Minner som vekker følelser, og som både smerter og varmer. Minner om et tidligere liv, og tanker om mitt nåværende liv. Minner om gamle venner jeg ikke har så mye kontakt med lenger, og minner om de jeg er glad i som jeg har mistet. Minner om de som gir meg solskinn på en regntung dag. Jeg hadde aldri greid meg uten støtten fra min kjære familie, både de jeg er knyttet til via blodsbånd, og de som er rundt meg og som kalles venner! Jeg kikker bort på babycall-skjermen å smiler. Min elskede skatt sover tungt, og kjærligheten til han er så sterk at det verker i brystet. Jeg ville aldri byttet bort mitt nåværende liv for å gå tilbake til det livet jeg levde før! Det var ikke noe galt med mitt tidligere liv, men jeg trives litt for godt her hvor jeg er nå til å ønske meg tilbake. Tigerwoman var dronningen av sosialt liv og sjekking, TigerTone er dronningen av barneoppdragelse og samboerskap! Kombinasjonen av disse to kvinnene er dynamitt! 😉

Èn ting er i alle fall sikkert: Det var UTROLIG deilig å få alt dette ut på papiret dataskjermen!! 😀 Det gjør godt å lette på trykket i ny og ne…

Mammas skatt!