Da har vi kommet oss vel hjem, og det er vel på tide å fortelle om da vår lille skatt kom til verden!

Det hele startet natt til søndag. Jeg våknet med sterke smerter i høyre side og nederst i magen, og det kjentes som om alt revnet innvendig! Etter noen timer med pinefull smerte vekte jeg sambo, og ga beskjed om at vi må til sykehuset. Jeg tar en dusj for å se om det demper smerten, men den blir bare verre. Smertene kommer ikke i tak, så jeg mistenker at noe kan være galt. Vi kjører til sykehuset, og det må være de vondeste 20 minuttene av mitt liv!! vi var fremme ved sykehuset ca. 06.00 søndag morgen.

Når vi ankommer sykehuset har jeg så vondt at jeg ikke greier å røre meg, så sambo går inn å får tak i rullestol til meg. Vi kommer oss opp til føden, og jeg ligger på undersøkelsesbordet og hyler av smerte. Jeg får ikke smertestillende før de finner ut hva som skjer, og en streng jordmor ber meg puste meg igjennom det. Siden jeg ikke får til å puste innover er jo det litt vanskelig! Smertene bare øker, og de mistenekr at morkaken holder på å løsne. Inn til UL i høyt tempo, og legen ber meg slutte å hyle. LITT vanskelig når jeg føler smertene tar liver av meg! De finner ikke noe galt, og legger meg til registrering i en ordentlig sykeseng. Mye bedre enn benken!!

Jeg får varme risposer, og jeg får endelig morfin som demper smertene litt, dog ikke mye. Jeg prøver å slappe av å sove, men funker dårlig. Jeg ligger for det meste til registrering hele dagen. Nå begynner jeg å få sammentrekninger i tillegg, men etter en sjekk sier de jeg jeg er myk, men ikke helt moden. NEDTUR!!! Alle jordmødrene som kommer og går er veldig hyggelige, men de er tydelig bekymret over hvilke smerter jeg har. Risposene hjelper litt, og jeg hadde ikke greid meg uten!

Utover søndagen får jeg akupunktur både for smerter og modning, og det hjelper en del. Plutselig går slimproppen når jeg er på toalettet, og jordmor jubler og gir meg thumbs up! Da skjer det i alle fall noe! Er fortsatt ikke helt moden, men de er fornøyd med fremgangen. Riene kommer sterkere og sterkere utover søndagen og natt til mandag, og de setter en morfinsprøyte til (uten mitt samtykke) i løpet av mandagsnatten. Mandagsmorgen er jeg FORTSATT ikke moden, og jordmødrene begynner å snakke om å sende meg hjem i løpet av dagen siden riene er så ustabile. Risposene er min beste venn, og sambo henter drikke og varmer dem i ett strekk. Jeg får akupunktur i 12-tiden på mandag, og det setter litt fart i ting. Jeg får også klyster for å se om det kan få fart på riene, og for å tømme systemet. Riene tar seg opp, men kl. 14 begynner de igjen å prate om å sende meg hjem!

Kl. 15 kommer ny jordmor på jobb som vi sjekke åpning en siste gang før hjemreise, og sier plutselig at jeg har 3 cm åpning!!! Beste nyhetene i mitt liv!! Riene begynner å komme med 4 min mellomrom, og jordmor gir beskjed om at vi skal på fødestua når jeg har nådd 4 cm. Det er jeg en time senere, og siden jeg er streng på at jeg ikke vil ha epidural får vi den største fødestua som har badekar! Det var fantastisk godt å sette seg i karet, og nå kom riene med 3 min mellomrom. Jeg syns ikke riene var så ille så langt, og greide fint å puste meg gjennom dem. Menssmerter er verre enn disse riene! etter 1,5 timer er jeg lei av vannet, og får prekestol istedenfor. Den hjelper litt, og etter en sjekk finner vi ut at jeg er 5 cm åpen.

Riene er fortsatt ikke veldig ille, men vonde nok til at jeg får lystgass. Før jordmor rekker å forklare meg hvordan den brukes tenker jeg såppass logisk at jeg må puste dypt og sakte inn og ut, og jordmor sier hun er imponert over hvor flink jeg er og lurer på om jeg har gjort dette før! Lystgassen hjelper, og blir etterhvert min beste venn! :klem3: Fra 6 til 7 cm er livet virkelig ikke verdt å leve… riene er ikke så ille, men smertene i korsryggen holder på å drepe meg, og jeg må ha hylt så høyt at hele sykehuset hørte meg! Kroppen var ikke villig til å samarbeide mer, og det var ikke pause mellom riene lenger. Jeg hadde så vondt at jeg ikke fikk puste, og om det tidligere ikke var så vondt var de to timene fra 6 til 7 cm et HELVETE!!! Da ga jeg beskjed om at jeg ikke greide mer og ville ha epidural, noe jordmor var helt enig i siden jeg hadde så vondt at kroppen ikke ville utvikle åpningen mer!

En hyggelig anestesilege kom inn å satte epiduralen, og han var veldig flink til å forklare hva jeg skulle gjøre, og hva han gjorde! Etter 10 min begynte den å funke, og det er beste følelsen EVER!!! Jeg kjente riene enda, men nå var de tilbake til å være nesten behagelige, og lystgassen var bare en bonus. Etter noen timer fikk jeg beskjed om at jeg var 9 cm, men de ville ikke sette drypp enda siden jeg jobbet så bra med riene. Det var en kant som nektet å gå bort inni der, så selv om jeg bare ønsket å presse fikk jeg ikke lov. Det var vondere å holde igjen enn å ha rier!!

Til slutt satte de drypp bare for syns skyld (trengte det egentlig ikke, men hun ville ha riene litt sterkere). Kanten ble borte, og jeg fikk ENDELIG lov å presse!!! Etter to rier med tre press på hver fikk jeg beskjed om at de kanskje måtte ta ham med sugekopp fordi strengen var rundt halsen hans, og hver gang jeg presset strammet den rundt han og pulsen sank drastisk. De trodde ikke jeg hadde nok krefter til å presse han ut fort nok. Jeg forbannet meg selv og tenkte at han skal IKKE tas med sugekopp!! Så jeg presset som en gal på hver rie, og jeg hørte at de klippet litt. Det svei litt, men ikke mye. På to rier til med tre press på hver var han ute, kl.03.43, men gråt ikke med det samme. Da han endelig pep ut non små skrik var det beste følelsen i verden!! Alle var sjokkerte over hvor sterk jeg var, og de lurte på hvor de siste kreftene kom fra. Fikk masse skryt! :kry:

Jeg fikk han på brystet, og han ble rolig med det samme. Han lå bare der å løftet på hodet og tittet rundt på alle. Veldig våken!! De fikk ikke løsnet morkaken med det samme, men etter en stund kom den også ut, hel og fin. De trengte bare å klippe bittelitt, så ble ikke mange stingene jeg måtte sy, men ting tar sin tid! Til slutt fikk jeg vaklet meg bort til den andre sengen i rommet, og la meg ned sliten og trett. Jordmor kom med Leo som var sulten, og han tok brystet med det samme. Dette kunne han!! Sambo la seg ved siden av meg (var dobbelseng) og fikk holde skatten sin for første gang. Fra jeg hadde 3 cm og til skatten kom ut tok det 12 timer, og det er visst under gjennomsnittet for en førstegangsfødende.

Papirer ble signert, jeg fikk sove litt, og så fikk vi komme opp på barsel. Lille gullet var våken hele tiden, men gråt ikke en eneste gang! Ammingen fikk vi til på egenhånd etter første innføring på fødestua, og det har bare gått bedre og bedre! Han er så flink! Vi reiste hjem to dager senere siden jeg hater å være på sykehus, men måtte tilbake på fredag for føllingsprøve og vekt, og han var veldig flink. Han hadde bare gått ned 100 gr etter fødselen, så han får nok mat! Men de var bekymret for at han ikke hadde bæsjet på noen dager, og ville vi skulle ringe om han ikke bæsjet i løpet av dagen elelr morgendagen. Første natt hjemme var et helvete, og da vi fant ut at det kunne være magen skjønte vi hvorfor han skrek sånn! Stemoren min tok soneterapi på han, og nå bæsjer han som en drøm, og er igjen like rolig som når han ble født. I natt sov han hele natten i vugga si, kun oppe for å spise og skifte bleie :tumbs:

Jeg vet det sikkert blir tøft fremover, men akkurat nå får jeg den søvnen jeg trenger, og han er så stille og rolig at det er en fryd! (bank i bordet)

Fødselen var i alle fall MYE lettere enn svangerskapet, og jeg vil ABSOLUTT kalle det en drømmefødsel! Jeg gikk også ned fra 80,2 kg til 70 kg bare under fødselen, og 5 dager etterpå viser vekten 68 kg. Dette går riktig vei 😉

Må også legge til at sambo har vært helt fantastisk hele veien både i svangerskapet, under fødselen og i tiden etter fødsel!! Tusen takk, min kjære!!

Takker også for alle gratulasjoner på blogg, sms og facebook!! Dere er herlige! 😀