Planlegge 1-års dag

Den tiden på året er her da vi ventet i spenning på at Leo skulle bli født. Neste onsdag blir gullet 1 år, og det må jo selvfølgelig feires med brask og bram! For å kunne greie det må det planlegges, og gjett om vi har planlagt! Det blir familiefeiring med 16 stk på lørdag, og vennefeiring med 16 stk på søndag. Og selvfølgelig MASSE kake!!! :D

Jeg skal lage suksess kake, osteiskake, sjokoladekake og marsipankake. Bestemor har laget fyrstekake og skal steke vafler. I tillegg koker vi opp noen pølser med brød og lompe. Etter møtet med jobben i dag hentet vi bestemor som har kommet til byen, før vi dro rett på butikken og handlet inn alt vi trenger til baking i morgen.

Jeg må lage to av kakene i kveld, og de to andre blir laget før gjestene kommer i morgen. O yoy! Jeg liker egentlig ikke matlaging. Jeg er flink til både matlaging og baking, men jeg liker det ikke. Så å bake 4 kaker på to dager kommer til å teste grensene mine innen tålmodighet! Men gjennomføres skal det, og jeg er glad vi kan feire første bursdagen til skatten vår med familie og venner til stede. :)

(og jeg er veldig fornøyd med bursdagsgaven vi har kjøpt til ham ;) )

Travle dager

Her i huset går det litt varmt om dagen, og med en liten krabbende tass i huset er det ikke mye tid til hverken det ene eller det andre. Jeg har begynt å jobbe, og jeg må bare si at jeg ELSKER jobben min! Jeg jobber med en gjeng herlige mennesker, og jeg koser meg maks med det jeg holder på med. Det blir så utrolig spennende å følge med på utviklingen til dette prosjektet! :D

Ellers går det mye i å være sosial. I helgen kom den fantastiske Johnny Soporno og hans nydelige Violet Marcell til Oslo for å prate på Morten Hake summit. Jeg kjenner flere av de som skulle prate, og jeg kjenner en god del av de som satt i salen, så da var det et velkomment avbrekk å kunne ta turen ned å hilse på. Det beste med disse folka er at ALLE er klemmere, og det er så deilig å få mange gode klemmer! :D Elsker det! Det var fantastisk å se igjen Johnny og Violet, og jeg fikk til og med vist frem Leo på søndagen. Han smilte og sjarmerte alle, men han satt tryggest på onkel Torkels arm så han kunne vise alle sitt sjarmerende smil uten å være skeptisk til folkemengden. Jeg har i alle fall en veldig omgjengelig og blid sønn som sjarmerer alle rundt seg! Neste generasjons sjekker ;) hehehe…

Ellers har tiden flydd. Jeg har så mange baller i luften nå at jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg, og jeg merker jeg liker det. Jeg begynner å få tilbake energien min, og med mitt herlige treningsaparat har magen begynt å stramme seg. Jeg kan allerede nå se og kjenne at musklene strammer seg, og det er en fantastisk følelse! :D Leo elsker å gå i barnehagen, så det er en fryd å levere ham der hver morgen. Han smiler og ler til de andre barna, og gir barnehagetantene (og onkelen) en klem når han kommer. Han har ikke så lange dager (maks 5 timer) og som regel henter vi han etter 4 timer så han skal få litt kvalitetstid med oss også. Det er lett å se han trives, for de dagene han har vært i barnehagen stråler han ekstra mye mer enn vanlig :) Dessuten får jeg og sambo herlige timer fri når poden er i barnehage, og det er DIGG å sjekke data uten at noen klatrer på meg og vil ha oppmerksomhet!

Nå skal jeg nyte at det er MANDAG <3 og bare kose meg frem til Leo skal hentes i barnehagen. Deilig med ny uke!! :D

Life is goooood!!!!

I går overlot jeg Sønnen til sambo så de kunne ha guttekveld hjemme mens ‘a mor dro på middag til fantastiske Eivind. Han disket opp med tre-retters, og med så mye drikke man kunne tenke seg! Gjett om det ble en fin fredagskveld!!!

Vi ble møtt velkommen med musserende vin og champagne (ja, jeg vet at disse er de samme på mange måter, men de er forstatt forskjellige. Vil dere vite forskjellen så spør meg i en kommentar ;) )  og man takker jo ikke nei til det! Da vi ble bedt til bords fikk vi servert Thailandsk øl, Singha, og thailandsk kyllingsuppe som jeg ikke husker navnet på, men som jeg er lovet oppskrift til ;) Den smakte som vanlig NYDELIG, og heldigvis kunne vi få to omganger! Jeg lover, den er en orgasmisk opplevelse!

Til hovedrett fikk vi rødvin fra Rioja, og den var helt fantastisk til kyllingen med ris og bretagne saus vi fikk servert. Vi var tre grupper mennesker som var der; de stille og rolige pikene, vi koffert-tenkende høylytte jentene, og gutta boys. En fin miks som kjente hverandre fra før, og som kommer godt overens med alle sine likheter og forskjeller. Saus i øyet har blitt tatt til nye dimensjoner, og temaer man tr/odde var forbudt ved matbordet har blitt tatt til nye høyder. Livet er virkelig morsomt om man ikke ødelegger stemningen med tabuer ;) hehehehe… Vi er i hvertfall ikke redd for å bli såret! ;P
Til dessert fikk vi baileys og creme brulet, og den var like fantastisk som resten av maten. Den gikk ned på høykant, og etter maten ble det mer prating om ting man vanligvis ikke prater om ved matbordet.

Jeg dro hjem rundt kl. 23, mett og god, og en smule brisen. Og jeg mener faktisk bare en smule. Jeg merket det akkurat passe, og jeg likte følelsen. Ingen amming som ventet på meg hjemme, og det er en god følelse. Junior sov da jeg kom hjem, så jeg og sambo lå bare å sløvet på sofaen med en dårlig film til jeg gikk å la meg. Jeg regnet med det kom til å bli et helvete med Leo neste morgen, da jeg måtte stå opp med ham siden sambo dro ut på jobb en snartur. Men velsigne det lille barnet mitt, han våknet kun èn gang i natt, og våknet for dagen kl.07.00. Så skiftet vi bleie og gikk en tur på potta, så lekte han i lekegrinden til han fikk grøt. Vi la oss i sengen vår kl.08, og da sov vi en time sammen der. Da vi sto opp puttet jeg han rett i lekegrinda og slo på mikkes klubbhus, så la jeg meg på sofaen. Jeg trodde han kom til å sutre etter oppmerksomhet som vanlig, men han lagde ikke en eneste lyd før det hadde gått en time!!! Jeg våknet kl. 10 uthvilt og happy. Så tok jeg Leo på fanget og la meg til rette på sofaen igjen mens vi så opptak av “so you think you can dance 8″. En fantastisk morgen, med en fantastisk sønn som hadde forståelse for at mamma ikke er helt i form. Jeg var ikke direkte fyllesyk, men det var close!!

Life is goooood!!!!!! :D

 

SLUTT Å MASE!!!

Nå er jeg LEI av dette fordømte baby-maset!!! Dette innlegget er til alle dere som har nevnt, eller kommer til å nevne, noe om barn nr.2! Jeg sier dette bare èn gang til, og hør nøye etter:

JEG VIL IKKE HA FLERE BARN!!!!!!!!!!!!!!!!!

Hvorfor er det sånn at får man ett barn så må man automatisk få ett til? Er det ikke nok  å gi genene mine videre til ett stakkars individ som ikke kan velge selv om han vil bli født eller ikke? Argumenter som er brukt for å måtte få to barn er at eldstemann trenger noen å leke med, at eldstemann blir bortskjemt uten søsken, at eldstemann ikke lærer sympati og empati uten søsken, at eldstemann kommer til å vokse opp ensom uten søsken, at eldstemann vil være sint på mor og far for å ikke gi han søsken. FOR NOE STORT TULL!!!!!

Leo er en herlig unge, helt perfekt på alle måter. Han har et nydelig utseende, en fantastisk personlighet, mye humor og humør, snill osm dagen er lang, og han gjør alt riktig for alderen sin. Hvorfor i alle dager skal vi ville gå fra det til noe vi ikke vet hva er? Neste unge kan jo være helt håpløs og slitsom!! Og ja, jeg støtter for all del de som vil ha flere barn, men hva skjer med å pushe MEG med å få barn??? Og ikke bare skal vi ha flere barn, de må komme tett på hverandre må du vel skjønne!! Noe annet går jo ikke!!!

Hør her.. Jeg liker ikke barn. Jeg har aldri likt barn. Jeg liker babyer fra 0 til 1 år, men over det liker jeg dem ikke. Jeg forstår meg ikke på dem, og jeg synes rett ut de er skumle og uforutsigbare. Jeg er selvfølgelig glad i barna i familien min og venners barn, men jeg greier rett og slett ikke tanken på å få flere enn ett barn!! Jeg aksepterer at andre får flere enn ett barn, og jeg fortjener samme respekt tilbake når jeg sier jeg bare vil ha ett.

Jeg vil ikke høre “bare vent! Dere kommer til å ombestemme dere!” eller “hvorfor ikke? Barn er jo så skjønne!!” eller “er ikke det ganske egoistisk?”! Jeg vil ikke vite om hvor grusomme foreldre vi er som ikke gir Leo søsken. Jeg vil i hvertfall ikke høre det av venner som ikke har barn selv engang! Når dere får barn selv dere må stå opp med om natten, som må ammes og skiftes på og som dere må oppdra på best mulig måte, da kan dere få mene at dere vil ha flere enn ett barn. Men ikke spy over meg at VI burde få det!!!

Jeg har mer enn nok med å like og elske det barnet jeg har! Jeg har ikke nok kjærlighet i meg til å elske flere barn. Jeg har det ikke i meg å bli dratt i flere retninger eller ha flere barn krangle eller rope på meg samtidig. Og det er slett ikke sikkert jeg KAN få flere barn grunnet sykdommen min! I ste satt jeg på telefon med en bekjent som absolutt måtte spy ut hvor dårlig mor jeg er som sier at jeg ikke kan elske flere barn. Vel, så lenge jeg elsker det jeg har er det vel ikke så farlig?? Jeg elsker Leo over alt. Han er øyenstenen og hjertet mitt, han er sjelen min. Han er universet mitt! Men han kan ikke regne med å få søsken herfra!!

Om jeg blir gravid igjen er det nok et uhell, og det kommer til å være like lite planlagt som Leo. OM jeg blir gravid igjen må jeg og sambo i fellesskap sette oss ned å finne ut om vi vil beholde det eller ikke. OM jeg blir gravid igjen må vi få ta den avgjørelsen på egenhånd!! Og velger vi å beholde får de som trenger det beskjed. Leo er ikke 1 år enda engang, så hvorfor skal vi vite nå som vi vil ha flere barn? Sånn ståa er nå er flere barn uaktuelt!!

SÅ SLUTT Å MASE!!!!!!!!!!!!!!!!!! 

Fest med påfølgende skade

På lørdag prøvde jeg meg ut på byen, og følte meg riktig så fin i kjole og med høye hæler. Jeg dro på vorspiel til en kompis, og jeg hadde det kjempemoro! Det var godt å se gamle venner, samtidig som jeg ble kjent med nye mennesker. Jeg drikker ikke så mye alkohol, og denne lørdagen ble helt alkoholfri for min del. To bokser cola var det eneste jeg drakk, og takk og lov for det!

Tiden kom da vi skulle ta turen til byen (jeg skulle egentlig hjem, men de er gode til å overtale) og jeg begynte å gå ned alle trappene fra leiligheten. Han vi var hos på jo seff helt på toppen, og det er MANGE trapper opp og ned. Halvveis ned greier jeg på en eller annen måte å sette fast helen på kanten av et trappetrinn, noe som fører til at hele benet mitt blir vrengt bakover. Jeg ser for meg et stygt fall, så jeg greier å kaste meg bakover så jeg ikke faller fremover. Så sklir jeg nedover fire trappetrinn, med vristen under meg. Da jeg setter meg opp ser jeg tærne er vrengt på utsiden av skoene, og huden på vristen er skrellet av. Jeg kjenner etter om noe er brukket, men adrenalin og sjokk gjør at jeg egent,ig ikke kjenner så mye. Jeg tar på meg skoen igjen, og går til tbanen.

Ute på byen kjenner jeg foten bli varm, og jeg kjenner det begynner å banke. Smerten blir kraftigere og kraftigere, og jeg greier til slutt ikke å gå på foten. etter 20 min på byen må jeg kaste inn håndkleet, og ringer etter svigerfar som har tilbudt seg å hente meg. Han kommer etter en stund, og da er smertene nesten ikke til å holde ut! Når jeg kommer hjem står sambo klar med ispose, men jeg greier ikke mer enn 5 min pga press mot foten. Jeg halter meg i seng, og tenker at det var jo verdt det når jeg har hatt ne så bra kveld!

Om søndags morgen våkner jeg av at Leo prater, og jeg setter bena på bakken. Jeg må bite meg i leppa for å ikke hyle høyt av smerte! Jeg halter meg ut på rommet hans, og tar han med tilbake til sengen vår. Nå er smerten så ille at jeg greier ikke gå på foten i det hele tatt, og må finne frem krykkene mine som jeg brukte i svangerskapet. Etter noen timer drar vi på legevakta for å utelukke brudd, og etter å tatt røntgen ser de heldigvis at foten ikke er brukket, men at den er kraftig forslått. Jeg ringer etter bestemor og spør om hun kan komme til byen på kort varsel noen dager så jeg ikke hindrer sambo i å jobbe. Det sier seg selv at jeg kan ikke gå på krykker samtidig som jeg skal ta vare på en 10 kg tung baby!

Bestemor kom i dag, og jeg kan nå sitte med foten føyt og vite at Leo få det han trenger. Takk en eller annen for snille bestemødre, og Leo klager ikke over å få noen dager sammen med oldemoren sin! :D

Mitt nye liv!

Siden jeg kjøpte min første datamaskin i 2007 (har forøvrig den samme fortsatt) har jeg vært avhengig av denne flotte maskinen. Før var det msn, blink og nettby, så kom facebook. Facebook er farlige greier. Man føler man er sosial selv om man ikke møter mennesker ansikt til ansikt, og man trenger ikke melde eller ringe venner og familie lenger for å høre hvordan de har det. Alt står jo på statusen deres! Dette er farlige saker, og slike sosiale medier kan ødelegge liv. Jeg kødder ikke når jeg sier dette!

Jeg har vært avhengig av facebook siden det kom, og jeg har hatet hvert øyeblikk av det. Jeg savner å ringe venner for å høre hvordan de har det, og de gangene jeg har gjort det får jeg som regel høre “har du ikke sett dette på facebook?” eller “Tja.. hva er nytt? Følger du ikke med på facebook?”. Men ikke bare kvalitetstis med venner er prisen å betale, det er SÅ mange beskjeder og invitasjoner ting ting jeg har gått glipp av fordi alt har foregått på facebook. Invitasjoner til fester og selskaper, parkbesøk, kafebesøk osv har jeg gått glipp av fordi jeg ikke har sjekket facebook, og ingen har sendt sms. DETTE MÅ DET BLI EN SLUTT PÅ!!!!

For ca en mnd siden kjøpte jeg meg ny mobil, og den har ALT. på den oppdaterer jeg statusen min på facebook så venner og kjente skal få et innblikk i livet mitt, og jeg legger ut bilder via mobil. Jeg sjekker mail via mobil og jeg har alt annet jeg måtte trenge på mobilen. Jeg kan til og med sjekke bloggen min med wordpress app! LOVE IT!!! Det eneste jeg ikke gidder er å blogge via mobil, så det er eneste grunn til at jeg ikke blogger så mye for tiden. Jeg har rett og slett ikke på dataen mer enn kanskje 1-2 ganger i uken.

Så for 2 uker siden sluttet jeg bare å slå på daten. Det gikk 1 dag, 2 dager, 3 dager og på fjerde dagen tenkte jeg “hva skjer?? Er jeg på vei tilbake til et liv uten å sjekke data hver eneste dag, flere ganger daglig?”. Svaret er JA! Fra for to uker siden begynte mitt nye liv. Jeg leser ikke hva som skjer på facebook, jeg kommenterer ingenting, jeg oppdaterer kun status og legger ut bilder. Jeg aner ikke hva som skjer på fest- fronten eller andre steder, og jeg har sikkert gått glipp av en god del. Men det gjør egentlig ikke noe, for etter jeg sluttet med data har humøret, energien og tiltakslysten kommet massivt tilbake, og jeg føler meg endelig som meg selv. Sprudlende, frisk, opplagt og klar for å møte verden! Jeg trener 3-4 ganger i uken istedenfor å sjekke dataen, og jeg har mye mer overskudd og tid til å sitte på gulvet å leke med Leo.

Derfor, kjære venner og familie, ber jeg dere instendig om dette:  Om dere vil ha meg med på fest, i park, på kafè eller noe annet, eller rett og slett bare vil ha tak i meg, IKKE SEND INVITE ELLER MELDING PÅ FACEBOOK ELLER ANDRE SOSIALE MEDIER!!!!!! Jeg er fra nå av KUN tilgjengelig på mobil, så ring meg eller send en sms istedenfor facebook, så gjør jeg det samme! :D

Livet går videre

Helgens hendelser har rystet landet vårt, og alle vi som bor her. Bombeeksplosjon og skytedrama er ikke vanlig kost for det norske folk, men jeg må si at når noe sånt hender ser man hvordan et folkeslag VIRKELIG er, og hvordan hver enkelt takler dette forferdelige som har hendt.

Jeg fant ut om eksplosjonen via facebook, da en kompis skrev “faen som det smalt!”. Jeg lo litt for meg selv, da jeg ikke visste hva som egentlig hadde skjedd. Jeg trodde det hadde skjedd noe morsomt. Så feil kan man ta. 2 min etterpå står det link til det første dagbladet skrev om saken, og jeg leste med sjokk om eksplosjonen første gang. Jeg ropte på sambo, og vi slo på nyhetskanalen i håp om at de hadde mer info. Ingenting. Plutselig begynner ekstrasendinger. Vi ser bilder av et Oslo i kaos, med glass, materialer, ødelagte bygninger og blodige mennesker. Vi stirrer som paralysert på skjermen. Er dette virkelig sant? Reporterne er sjokkerte. Vi er sjokkerte. Norge er i sjokk. Fortsett å lese

Meningen med livet

Alle har hørt masse prat om hva som er mineingen med livet. Jeg har som mange vært på leting etter denne meningen lenge, så lenge jeg kan huske faktisk, og svaret har til tider vært så langt unna at jeg har vurdert om det er verdt å leve lenge nok til å finne det ut. Når man som 24-åring sitter og føler seg som en 40-åring er det noe som har gått galt! Men nå begynner ting å falle på plass. Jeg føler meg fortsatt som en 40-åring i hodet og i kroppen, og jeg prater vel noen ganger som om jeg aktisk er 40. De fleste som gjetter på alderen min ut fra oppførsel, viten og livserfaring tipper 35 år. Det sier vel sitt?

Men tilbake til saken, så begynner ting virkelig å falle på plass nå med tanke på hva som er meningen med livet. Ingen, minst av alt jeg, trodde at det å få samboer og barn har vært riktig valg for meg. For første gang føler jeg at jeg gjør noe riktig, og jeg føler at morsrollen er det første jeg virkelig mestrer. Jeg mestret singlelivet og sjekking også, men når jeg ser tilbake var det morsomme år å rase fra seg på, men ikke noe Fortsett å lese

Herlig helg!

Denne helgen har vært hektisk men fantastisk! fredag chillet vi hjemme, og jeg koste meg med Leo mens sambo jobbet. Jeg var invitert til en venninne på fest, men siden jeg skulle på fest lørdag kunne følte jeg at jeg ikke kunne ta fra sambo to dager jobbing siden han tar seg fri søndag og mandag. Lørdag skulle min bestekompis feire at søsteren hans var i byen, men før det startet vi med grilling hos et vennepar av sambo. Vi koste oss masse, og spiste god mat i godt selskap til tross for ikke helt knallvær. hehe..

Etterpå kjørte min kjære meg til bestekompisen min så jeg kunne slacke litt der før vi dro videre, og til min store glede var en annen god kompis der også som jeg ikke har sett på lenge. Jeg fikk hilse på søsteren til Torkel, og vi satt bare å slappet av før Fortsett å lese

Sommerlykke

Lykken er virkelig sommer. I går var vi på Cafe Fedora for en key lime pie og limonade, så var det rett til parken for å grille med fantastiske mennesker og venner. Jeg er så velsignet som har disse menneskene i livet mitt! Leo var med og ble innviet som park-griller, og han syns det var stas å få så mye oppmerksomhet. Etter parken dro vi hjem, og etter poden var lagt satte jeg meg ut på balkongen med et glass vin og nøt en nydelig solnedgang med mild sommerbris i håret. *sukk*

Jeg mangler virkelig ingenting i livet mitt lenger. Jeg har en fantastisk mann, en herlig sønn, en fantastisk familie og svigerfamilie, fantastiske venner, nydelig leilighet, godt betalt jobb, og alt jeg kan tenke meg av ting og tang. Etter tøffe første 23 år begynte ting å ta seg opp på det 24. året, og nå på det 25. er alt i boks! Nå kan jeg endelig komme meg gjennom alt det vonde å starte med å nyte alt det fantastiske rundt meg!

Vår herlige sønn 7,5 mnd gammel!